Forfatter Aksel Selmer forteller om sin sommerlesning. Foto: Esben Haakenstad
Et språklig mesterskap
Rune Christiansens roman fra 2014; Ensomheten i Lydia Ernemans liv, har jeg allerede lest tre ganger. Jeg kommer garantert til å lese den igjen. Det er ingen store fakter i denne historien, ingen dramatikk som river og røsker i hjerterøttene. Likevel beveger den meg. Likevel slipper den ikke taket. Den handler om et ganske alminnelig liv; Lydia Erneman er veterinær, oppvokst i Sverige, men flytter til Norge som nyutdannet. Hun bosetter seg på et lite sted. Vi følger henne i arbeidet, og i det som ellers er dagliglivet på landet. Hun møter etter hvert kjærligheten, men ensomheten i livet hennes er der like fullt, som et vilkår for liv, og de små streifene av lykke som vederfares henne. Det er vakkert og innsiktsfullt skrevet, med nære sansninger og en følsomhet for de små tingene som jeg ikke har funnet maken til i litteraturen. Forfatteren er en usedvanlig klok mann, han vet mye om mennesker. Og så fascineres han så herlig av astronauter og romfart.
Det er likevel språket til Rune Christiansen som gjør meg så berørt, som utløser den indre jubelen. Jeg smiler mens jeg leser. Jeg kan slå opp på hvilken som helst side i denne boka og bare nyte. Jeg blir glad, stundom lykkelig, av det rike og varierte språket hans.
Fra s. 13:
” Ved bredden av tjernet ble hun stående ganske urørlig, bare nå og da løftet hun hånden for å vifte vekke et insekt, og et par ganger strakte hun seg etter en øyenstikker, ikke for å gripe den, snarere for å anerkjenne forbindelsen der i skumringen. To skapninger delte, om aldri så flyktig, samme tidsrom, det var virkelig ikke uten betydning”.
Det samme gjelder hans roman fra 2007; Fraværet av musikk, bare smak på den tittelen! Starten er fantastisk, resten av historien svært gripende og fascinerende. Språket er også her gjennomført konsist og mesterlig. Det er godt å ha Runes bøker i hylla. Jeg må stadig bort og bla litt, lese noen linjer. Han inspirerer, og imponerer.
Dessuten vil jeg fremheve De usynlige av Roy Jacobsen, fra 2013. Det er en velskrevet og sterk historie om livet på ei øy på Helgelandskysten tidlig i forrige århundre. Det jeg liker best med boka er at forfatteren stopper i tide. Der dramatikken og tragedien kunne ha blitt dratt ut og tøyd i det vide og brede, stoler han på leserne sine. Vi skjønner hvordan dette vil gå. Vi trenger ikke å få det inn med teskje. Det vet Roy Jacobsen. Respekt! Les mer om De usynlige her!
PS! fra forlaget: Aksel Selmer (f. 1958) har vokst opp i Molde, og har i mange år bodd på Lillehammer. Nå er han bosatt på Flekkerøy på Sørlandet. I 1992 debuterte han med diktsamlingen Hit skulle det ha kommet noen flere. Siden har han gitt ut nok en diktsamling, sakprosabøker og flere romaner. For Bomvokteren (2013) fikk han strålende kritikker både i Norge og Danmark. Og i 2014 kom Syklisten, som han også har høstet mange godord for, og som fikk Fævennens anmelder til å gi hele seks prikker på terningen! Til høsten er han ute med nok en roman, Ekspeditøren, et tett og intenst drama om mennesker på eksistensminimum, og en oppfølger til Bomvokteren.