Jan Grue er en allsidig forfatter og skribent, i tillegg til å være postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO. Foto: Rolf M. Aagaard
Jan Grue (f. 1981) er en kritikerrost forfatter og forsker. Han skriver skjønnlitterært for både voksne og barn, og har også utgitt flere sakprosabøker. I 2010 debuterte han med novellesamlingen Alt under kontroll, og i disse dager er han aktuell med en bildeboken Skadedyr, full av fantasifulle rimhistorier for barn om de merkeligste skapninger, fargerikt illustrert av Lillian Brøgger. Jan Grue er også kjent som spaltist og anmelder i aviser og tidsskrifter.
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Det er mange – det er vel i barndommen bøker gjør aller størst inntrykk. Jeg husker hvordan det var å lese Ringenes herre til lyden av Bo Hanssons Sagan om ringen; da filmene til Peter Jackson kom var jeg over 20, og de var ikke noe nær så magiske. Jeg vokste opp i et hus med mange bøker, og var mye på Deichmanske bibliotek på Majorstuen – det gamle, som lå i Industrigata – så det er vanskelig å velge én tittel blant de mange. Men magien ligger nok litt i å møte bøker man aldri har hørt om og ikke kunne ane at fantes. Mye av det jeg leste lagret seg dypt, men uten at jeg husket forfatternavnene. Senere brukte jeg lang tid på å finne ut at det var Susan Coopers Mørket kommer og Bente Lohnes Julias reise jeg hadde lest, en gang for lenge siden.
Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Begge foreldrene mine er bokmennesker, så det hadde jeg. De er også akademikere, så to av de litt mer uvanlige titlene jeg husker fra den tiden er Jawaharlal Nehrus Verdenshistorie og Lancelot Hogbens Matematikk for millioner. Men vi leste Hobbiten, vi leste Michael Ende, vi leste Roald Dahl og mange andre klassikere. Jeg er takknemlig for alle bøkene jeg fikk med meg.
Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Det har betydd alt. Bøkene og fortellingene man møter tidlig blir en slags personlig mytologi, og er man heldig, får man en mytologi som deles av eller kan deles med andre. Mens jeg lette rundt i hyller og skap en gang tidlig på barneskolen fant jeg et Edderkoppen-blad, og det å forstå at superhelter fantes – dette var før de var absolutt overalt, hadde tatt over populærkulturen og fortrengt kunstfilmen – var et helt usannsynlig øyeblikk. Senere har superheltene dukket opp i krikene og krokene både av novellene og fagbøkene mine; det er fint å ha dem både som forklarende referanser og som temaer til utforskning. Det samme gjelder de greske og norrøne mytene; vi hadde Halldis Moren Vesaas’ gjendiktninger og Mai Samzelius’ Helter og monstre på himmelhvelvingen. Og jammen har det ikke lurt seg inn en minotaur eller to når jeg har sittet der for å skrive noe helt annet. Det litterære begynner i barndommen, som det meste annet.