I Norge mobbes mellom 40–60 000 barn daglig eller ukentlig. Nok en tragisk barnesak viser hvilke fatale konsekvenser mobbing kan få. Uten å kjenne historien om 13-åringen som nylig døde av anoreksi, angivelig utløst av mobbing, annet enn gjennom mediene, aner vi nok en historie om unnfallenhet, manglende handlekraft og fravær av kunnskap om barn og barns rettigheter hos aktuelle instanser.
Det gjelder i første rekke skolen og helsevesenet. Men også deler av forvaltningen, som skal være både kontroll- og klageinstans. Kritikken rammer i dette tilfellet skolefolk, helsearbeidere og ansatte hos Fylkesmannen i minst to kommuner og samme antall fylker. Og våre politikere. Hva med moren? Det tegnes et bilde av en fortvilet mor som har kjempet mange og lange kamp mot enkeltpersoner og «systemer», kronet med avmakt og til slutt tap av en ung datter. Det svir å tenke på det..
- Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett, var noe av det siste 13-år gamle Odin sa før han avsluttet sitt eget liv i mars 2014. Odin var også et mobbeoffer. Odins mamma, Katrine Olsen Gillerdalen, har modig fortalt om sine og sønnens opplevelser gjennom boken Odin. En mors kamp for sin sønn (2015). Dette er en historie om maktesløsheten man kjenner når man ikke blir hørt, og om systemer som ikke ivaretar verken barn eller foreldre. Hun har også skrevet artikkelen Odin – min sønn – mitt barn på forlagsliv.no. Hennes inderlige håp er at andre familier ikke skal oppleve det samme og at barn må bli sett og tatt på alvor. Moren til den 13 år gamle jenta som døde for vel en uke siden, skal fortvilet ha søkt råd hos Odins mamma..
En annen mor, Ann Kristin Liland, opplevde at sønnen Robert gikk fra å være en populær og fornøyd gutt på barneskolen, til å bli en nedbrutt og traumatisert tenåring etter flere års mobbing på ungdomsskolen. Ann Kristin Liland har, som Odins mamma, også gjort dyrekjøpte erfaringer i møtet med skole, kommune, politi og støtteapparat forøvrig. Også hun har tatt belastningen ved å rope et varsku, gjennom sin bok, Alle mot en. En historie om mobbing, mot og styrke, der hun gir konkret informasjon og gode råd om hva du bør gjøre hvis barnet ditt blir mobbet. Ikke minst tydeliggjør hun hvilke rettigheter barn og foreldre har, og hva man kan forvente og kreve av skolens ansatte og kommunens ledelse. Som ung voksen har Robert fått hjelp til å reise sak mot Søgne kommune for senskadene mobbingen har påførte ham. Kommunen ble dømt, og Robert fikk erstatning, men han vil alltid bære med seg en tung bør..
Advokat Thea W. Totland, spesialist på barns rettigheter, har med sin bok, Barneadvokaten (2012), laget en oppslagsbok for yrkesgrupper som på ulikt vis befatter seg med barn. Boken tar opp de vanligste spørsmålene knyttet til barn og jus, fra helsetematikk til skolespørsmål. Totland er også medansvarlig for Stiftelsen barnas rettigheter, som arbeider for å styrke barns rettsstilling i det norske samfunn. Dette er en viktig bok for fagpersoner som jobber med barn uten å ha noen juridisk kompetanse.
Søndag 10. januar hadde psykiater Finn Skårderud, vår antatt fremste spesialist på spiseforstyrrelser, en tankevekkende kronikk i Aftenposten under tittelen Barnet, angsten og maten. Der skriver han blant annet dette, som jeg mener har gyldighet uansett årsak til at et barn, og dermed en familie, rammes av en krise og trenger hjelp. Og det er kritisk når et barn blir traumatisert på grunn av mobbing:
«Når man som fagperson møter slike barn og deres familier, er det viktig å forstå at det er krise. I kriser vil fornuftige foreldre kunne opptre ufornuftig, og de trenger respekt, forståelse, støtte, trøst og kyndig veiledning. Og fagkompetanse er ikke bare kunnskap om forskjellige former for forstyrret spising, men også kompetanse til å møte familiene og ikke minst barna…».
Vi får neppe vite fullt ut hvordan 13-åringen som døde av anoreksi nyttårsaften opplevde sine møter med skolefolk og helsearbeidere da hun trengte dem mest. Det refereres blant annet til et tidligere opphold på Sykehuset Buskerud, som medvirket til at hun angivelig heller ville stikke ut øynene sine enn å bli lagt inn igjen der. Dette burde mane mange til ettertanke.