Hilde Lindset (f. 1978) er utdannet cand.philol. med litteratur, nordisk, medievitenskap og teatervitenskap i fagkretsen. Hun har undervist i norsk litteratur og språk ved Goethe Universitetet i Frankfurt, og er for tiden bosatt i Berlin. I 2012 debuterte hun med novellesamlingen Jeg burda ha sperret deg inne. For denne mottok hun det nyopprettede Saabye Christensen-stipendet. I 2014 kom hennes andre novellesamling, Helvetesporten. Denne våren er hun ute med sin tredje novellesamling, Til døden, og igjen har hun begeistret kritikerne og lesere, som undertegnede. NRKs Marta Norheim skriver blant annet:
«Om ein går lenger inn i tekstane, kan dei minne om universet til Øystein Lønn. Få greier som han å skildre dei små stemningsnyansane: måten ting blir sagt på, det som ikkje blir sagt men som blir liggande i rommet som ein knapt synleg elefant eller ledd bort med ein nervøs latter. Det er i dette landskapet Lindset let oss møte gifteferdige, giftelystne, nygifte, enker og eksar, for ikkje å gløyme slekta. Eller naboen (…) Lindset viser kor skjør kjærleiken er og kor sterkt mange av dei involverte likevel ønskjer at det skal gå bra, også etter at noko har blitt avslørt eller gått i stå.»
– Gratulerer med nok en sterk, leseverdig novellesamling og gode kritikker! Du har brukt Saabye Christensen-stipendet godt?
– Tusen takk. Jeg forsøker å jobbe så godt jeg kan.
– Til døden er din tredje bok. Alle novellesamlinger. Hva er det med deg og novellen?
– Akkurat dette har jeg tenkt litt på selv i det siste. Av og til er det vanskelig å si om noe velger deg eller om du velger det. Jeg setter pris på en avgrensing i litteraturen, klare prosjekter, små universer som kan kaste skygger utover seg selv, ikke gi svar, men stille spørsmål. I novellen har man som regel ikke så lang tid med karakterene. Det er mindre tid til digresjoner. Det krever en konsentrert lesning og en konsentrert skriving. Jeg liker forpliktelsen som kommer med formatet, samtidig som jeg tenker at det finnes så mange måter å skrive noveller på. Jeg kommer til å fortsette å utforske denne genren.
– Mange ferske forfattere opplever at de «drukner»; at de ikke blir sett. Du har blitt anmeldt og fått gode kritikker hele veien. En kritiker skrev om din debut: «En sterk litterær røst». Hvordan kjennes det?
– Det er veldig hyggelig. Samtidig som jeg tenker at det er viktig å forholde seg til kritikken som en slags fiksjon også, ingen rettesnor. Allikevel er det brutalt å ikke bli anmeldt, og så glemmer man i fraværet av anmeldelser alle de tause anmelderne, de som leser, som man aldri hører fra. Et eller annet sted i dette landet er det kanskje en som plukker opp en ukjent debutant akkurat nå, i et bibliotek, i en bokhandel, og får en opplevelse forfatteren aldri får vite noe om. Det er vel den ensomheten dette yrket krever, kanskje? Som man må forsone seg med. Og ikke glemme: Litteraturen fins utenfor anmeldelsene. Litteraturen er ikke anmeldelsene.
– Denne siste samlingen din, Til døden, har en slags rød tråd: kjærlighet og relasjoner. Kan du si litt om tematikken? Hadde du en plan?
– Det jeg visste da jeg begynte, var at hver og en av novellene på en eller annen måte skulle handle om ekteskapsinngåelse. Dette løfte, dette forsøket på å holde kjærligheten – som ikke kan holdes fast – fast. I tillegg visste jeg at disse novellene med en slik avgrensning måtte bli fortalt fra så mange perspektiver som mulig, både fra direkte involverte og periferien. Man kan si at avgrensingen fordret de ulike perspektivene.
– En god forfatter må nødvendigvis også være en god observatør. Du har tydeligvis «sett» mye; det oversette og forsømte barnet, voksnes egoisme, mennesker i støvets år, som har levd sammen i disharmoni. Snakker vi likevel om kjærlighet? Hva er egentlig kjærlighet?
– Det er umulig å gi ett svar på det spørsmålet, og jeg tror at om man gir ett svar, så er i alle fall ikke det svaret.
Kjærlighet er ingen fast størrelse. For meg handler det om å kjenne i dypet av meg selv at jeg vil noen godt, eller at jeg ikke kunne forestille seg en tilværelse uten et annet menneske, for eksempel. Disharmoni og kjærlighet: Absolutt. Jeg tror ikke kjærligheten er lykkelig eller ulykkelig, jeg tror den rommer begge deler, den er jo et produkt av oss. Ja, der gav jeg kanskje et slags svar, så er i alle fall ikke det svaret.
– Hva med din egen bryllupserfaring? Har du vært i mange bryllup?
– Jeg har vært i endel svært forskjellige bryllup, i ulike faser i livet, i ulike roller.
– Tross den røde tråden spenner novellene dine vidt. Noen er tragiske og vonde, andre nærmest hysterisk morsomme (i sin gru), mens andre igjen reiser dilemmaer, maner til refleksjon. Hvor tar du det fra?
– For meg handler det om en kontinuitet i arbeidet, å skrive på noe hele tiden. For selv om noe forkastes, og jeg noen ganger må skrive meg gjennom ting for å komme dit jeg skulle, føler jeg at det er gjennom skrivingen – og bare det – at blikket skjerpes.
– Du skriver svært godt. Bruker språket på en effektiv, men bilderik måte. Skaper gode dialoger. Kommer med overraskende vrier og vendinger. Kontraster. Hvor bevisst er du på språklige virkemidler, på komposisjon og handling nå du skriver?
– Komposisjon er viktig, og det må selvsagt finnes en historie: Man må ville utforske noe. Men ideene er ikke utfordringen, ideene er alle steder, hele tiden, de er ikke unike, fantastiske, spektakulære, de er ikke mine, de tilhører alle.
Av og til har jeg opplevd å tenke: Det kunne vært spennende å skrive om dette. Og så blir det ingenting. Fordi det bare var denne ideen som var så lett å tenke.
Til forskjell fra: Det kunne vært spennende å skrive om dette – på denne måten. Da begynner det.
Jeg tror alt kan skrives om igjen og igjen. Jeg er nysgjerrig på hvordan alt skrives om igjen og igjen. For meg handler det altså ikke først og fremst om hva det skrives om, men hvordan det gjøres. Og språket er alt. Hva skjer for eksempel hvis man velger å skrive noe dramatisk i et nedtonet språk, eller noe vondt tilforlatelig. Hvilke rom kan det åpne? Jeg opplever ofte at jo strengere form og avgrening jeg velger, jo friere blir jeg når jeg skriver.
– Du har en solid akademisk bakgrunn; litteratur-, teater-, medievitenskap og nordisk. Hva betyr dette for skrivingen din?
– Når man studerer humanistiske fag, lærer man å analysere, tolke, redegjøre, drøfte. Det kan åpne dører til nye litterære bekjentskaper som er verdifullt, samtidig som disse studiene er teoretiske og har lite med skjønnlitterær skriving i praksis å gjøre. Jeg tror mer på summen av alt man har gjort av erfaringer, at man på en eller annen måte har alt sammen med seg i arbeidet. Noen erfaringer er helt sikkert viktigere enn andre, også i skrivingen. Det kan være vanskelig å se det selv. Først og fremst tror jeg at det er skrivingen som betyr noe for skrivingen.
– Du bor og arbeider i Berlin. Kan denne avstanden til Norge være til fordel når du skriver? Gjøre det lettere å hente frem og bruke erfaringer, situasjoner, minner, modeller «hjemmefra»?
– Jeg håper og tror at jeg kunne skrevet overtalt. Men jo lenger jeg har bodd og skrevet i Berlin, jo mer merker jeg at det påvirker det jeg skriver. Og jeg er ikke så sikker på om jeg kunne skrevet akkurat det jeg skriver her og nå, om jeg hadde bodd et annet sted. Det hadde nok blitt noe annet.
Avstanden føles viktigere og viktigere. Den åpner for andre muligheter. Som kanskje egentlig er en illusjon. Jeg er jo like fri eller like ufri i Berlin som for eksempel i Oslo. Men illusjonen av å være friere i Berlin har jeg, og den velger jeg å fortsette å klamre meg til.
– Hva arbeider du med nå?
– Noveller.
– Har du noen litterære forbilder?
– En av de første novellene jeg leste der jeg husker at jeg følte: Så rart at disse sidene, denne lille teksten, gjør så mye med meg, var Elsk meg bort fra min bristende barndom av Johan Borgen. Jeg tror ikke jeg skjønte akkurat hva den egentlig handlet om, for til tross for at handlingen var så likefrem og direkte, var det allikevel denne følelsen av at det foregikk noe mer enn det som stod der, og det var besnærende at det kunne finnes et helt univers til, som først ble synlig om man tillot det.
Deretter oppdaget jeg Kjell Askildsens noveller.
Richard Fords noveller.
James Salter.
Judith Hermann.
Ian McEwans Sementhagen – en liten stor roman – som like gjerne kunne vært en lang novelle. Presis og fullendt. Alt som fins i den, er der av en grunn. Det er takknemlig lesning.
Les Odd Karsten Kroghs omtale av Til døden på Forlagsliv.
Les om tildelingen av Lars Saabye Christensens stipend til Hilde Lindset.
Innlegget Hilde Lindset – en sterk litterær røst dukket først opp på Forlagsliv.
.jpg)
.jpg)
