DEN SOMMERBOKA SOM FOR MEG ER SOMMERBOKA OVER ALLE SOMMERBØKER er Trude Marsteins roman Gjøre godt fra 2006. Det er noen somre siden jeg leste den for første gang, men jeg husker fortsatt hvor godt Marstein beskriver den varme, trykkende sommeren som omgir personene i boka. Deler av romanen er fortsatt helt tydelige for meg: naive Trine som kanskje skal bli mor, mystiske Karoline som fyller 50 år, ensomme Liv Edel med den dårlige ånden, som vil at mannen skal pensjonere seg og den lille jenta Aurora som drikker whitesprit ved et uhell.
Handlingen i boka foregår en helg i juli i en norsk småby. Stedet har en hjørnesteinsbedrift, sykehjem, skole, eneboliger, leiligheter, kjøpesenter og kafeer. Handlingen kunne altså foregått nesten hvor som helst. Som med så mange av Marsteins romaner får man som leser en følelse av å kjenne og gjenkjenne personene, det er en troverdig hverdagsrealisme man leser. Personene er smålige, utro, de lyver og de later som. De kjeder seg, de spiser, de svetter, de drikker seg fulle og de ligger med hverandre.
«Jeg ser en forurettelse i øynene hennes, forurettelse over at jeg er elleve år eldre enn henne, som om det er mitt ansvar, min skyld, som om hun var for ung til å overskue konsekvensene da vi giftet oss og jeg ennå var en ung mann.»
Det kan virke enkelt, men det er det selvsagt ikke. Gjennom romanen er det 118 personer som forteller fra sitt ståsted. Boka åpner med Peter som sitter på toget. Han skal vende tilbake til byen etter å ha vært borte i fem år. Han ser ut av togvinduet og ser noen på en balkong i den varme sommernatten. Så skifter perspektivet og leseren blir tatt med opp på den balkongen. Hver eneste person har sine problemer, ønsker og drømmer, og alle blir altså sett av noen og ser noen andre. Slik flettes de ulike fortellingene sammen og personene berører hverandre på ulike måter. Det er både morsomt og forvirrende å lese hvor ulikt de beskriver hverandre og oppfatter situasjonen de er i.
«Jeg får et glimt av en mann og en kvinne på en balkong med et glass vin hver i hånden, tropenattsvermeri. Og så borte. Jeg vil også sverme, jeg vil sverme.»
På tross av at personene som forteller er veldig forskjellige, er den direkte og konkrete marsteinske stilen gjennomgående. Dialogen er ikke skilt ut fra teksten, så når man blar om er det alltid en mur av tekst som møter blikket, helt uten luft mellom linjene. Det jeg liker så godt er at boka likevel fenger og engasjerer og at jeg som leser blir dratt med inn i denne krevende romanen.
«Jeg angrer på at jeg aldri ga henne blomster. Bare én gang. En bukett jeg fikk selv etter foredraget på CLF-konferansen.»
Det er komplisert å holde følge når man leser. Jeg ville likevel droppet å lage en liste eller et kart over hvem som er hvem. Det er tross alt sommerferie! La deg heller oppsluke av romanen og varmen i den. Dykk ned mellom sidene og la deg drive med.
«Det er noe med Peder, jeg vet når noe er galt med Peder, han er gjennomsiktig som en glassrute.»
Les anbefalinger fra flere Signaler-debutanter:
Hedda Rosenbergs anbefaling, Lisa Him-Jensens anbefaling, Ane Landfalds anbefaling
Innlegget Min sommerlektyre: Hedda Rosenberg anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.