JEG HAR vært trukket inn i mange debatter om Donald Trump de siste månedene, noen enkle, andre mer sammensatte og løpende. Saklighetsnivået har variert (for å si det forsiktig), men et gjennomgående trekk er at folk ser ut til å være jaget ut på ytterfløyene. Der har mange gravd seg ned. De skyter vilt rundt seg, og bruker ord og argumenter som skyver alminnelige krav til saklighet ut over dødlinjen.
Det skjer i alle land. Fenomenet Trump polariserer debatten. Hans bombastiske Twitter-stil forplanter seg. Det er blitt fritt frem for ytringer som drypper av forakt, sarkasmer, hån og nedrigheter. Saklighetens terskel er senket.
TRUMP-KRITIKERNE er i overveldende flertall. De fleste er sjokkert over stilen, formen og ordbruken til den nye presidenten. Det vil sikkert gå seg til etter hvert som man blir vant til ham (mennesket har en forbløffende tilpasningsevne), men foreløpig blir de fleste både krenket og rystet av de voldsomme bredsidene.
Han har støttespillere, bevares. De fleste av dem sitter helt stille og lar seg begeistre. De liker at han snakker et tøft og annerledes politikerspråk. Mange fryder seg over angrepene på finanseliten, og ikke så rent få tror at han faktisk kan gjenreise arbeidsplasser i gamle næringer. De liker hans motstand mot frihandel, og klapper i hendene over nasjonalismen og proteksjonismen. Det er de andre Trump-tilhengerne, de som ikke sitter stille, som fremfor noen polariserer debatten.
Les også Borch om Italias folkeavstemning: «Trumpismo» er opprørets nye slagord
ENKELTE AV dem får meg til å fryse på ryggen. Jeg griper meg i å velge å tie stille for å slippe å bli involvert i giftig polemikk. Det skjer oftere enn jeg liker. Det er farlig, jeg vet det. Å la seg true til taushet er en fallitterklæring for ytringsfriheten. Men det er altså dette med nivået av giftighet og den intense følelsen av ubehag det vekker … Beklager å måtte si det, men det har allerede inntruffet en markert Trump-effekt – vel, flere, faktisk:
BLANT DE barskere pro-Trump-påstandene, er at misforstått snillisme fører til at horder av nedbrytende krefter får oversvømme vestlige samfunn. Argumentet er en trojansk hest, fordi det skjuler en farlig fremmedfiendtlighet, særlig rettet mot islam og muslimer. Holdningen er i sin karakter rasistisk og inhuman. Den skjærer alle over en kam og mistenkeliggjør en hver tilhenger av dette som faktisk er en av de store verdensreligionene. Dessuten henger den sammen med planen om å stokk-jage alle uten gyldig opphold ut av USA. Det dreier seg om mennesker av annet etnisk opphav enn det hvite flertallet. Alt dette har inspirert grupper som kjemper for hvitt herredømme, og det har blåst til ilden som driver en av verdens mest groteske draps-kulturer, Ku Klux Klan. Ringvirkningene er uoverskuelige. De historiske erfaringene med fanatismens smittekraft får de ansvarlige til å reagere.
TRUMP-TILHENGERNE angriper motstanderne med ett godt argument: vent med å dømme til dere ser hva han gjør. Husk at alle forståsegpåere var helt på jordet. Ingen levnet ham en sjanse. Velgerne sa sitt, og det må man respektere i et demokrati. Greit nok. Poenget er bare at mannens form allerede har nedfelt seg i en synlig vulgarisering av det politiske klima. Slikt har vi sett før. Det er ingen grunn til å sitte med hendene i fanget og vente saktmodig på hva det kan avstedkomme.
Les Christian Borch om Brexit: «På vei ut av Europas blindgate?»
Innlegget Trump-effekten har bitt seg fast dukket først opp på Forlagsliv.