Møt vårens barnedebutanter: Mathias Nyhagen Asplund

Mathias Nyhagen Asplund (f. 1988) bor for tiden i London, der han skriver, går på audition og spiller i ulike teateroppsettinger. Denne våren debuterer han med barneboken Der ingen finn oss. Dette er en fortelling om to barn, som på hver sin måte har det vanskelig, men som evner å løfte og støtte hverandre i det vonde. Sammen drar de på en reise inn i fantasien. 

…han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv.

– Hvordan har debutanten det om dagen? Kjennes det bra?

– Jeg har det bra. Jeg har nettopp lest inn lydbok av Der ingen finn oss. Det var spennende.

– Kan du fortelle litt om ideen og tankene bak debutboken din?

– Et av målene jeg satte meg da jeg begynte å skrive, var at det lekne og fantastiske skulle være i fokus. I skriveprosessen ville jeg fremkalle historiene som jeg selv likte da jeg var barn. Jeg ønsket at hver av historiene skulle være inspirerende og ha en følelse av frihet, og at hver av dem skulle stå litt uavhengig av de andre. Slik kan man kanskje lese deler av boka om igjen, om man finner et kapittel man liker bedre enn de andre.

Jeg begynte å skrive uten å planlegge mye mer enn det. Dette var første gang jeg prøvde å skrive en lengre tekst, så jeg har lært mye av denne prosessen. Fra nå av vil jeg kanskje planlegge litt mer før jeg begynner å skrive. 

– Boken din har et stort alvor i seg; dødelig sykdom hos barn; alle foreldres verste frykt. Kan du fortelle litt om handlingen? 

– Boka handler om å drømme seg bort. Å bruke fantasien til å endre virkeligheten. Reisene karakterene gjør henger sammen med alvoret i fortellingen. Først ser hovedpersonen verden som et barn gjerne gjør, uten grenser; selvsagt kan jeg bli dragedreper eller sirkusartist. Men så oppdager han at hans verden ikke er slik. Han blir aldri dragedreper. Kanskje er han ikke en gang hovedpersonen i denne historia? Da endres det han drømmer om: Fra store slott, tusser og troll, til sykkeltur og skoleferie, til det vanlige som han før tok for gitt. Fra  drømmen om store ting, til å ønske å bare ha det vanlig.

Men så skjer det at gutten i boka hjelper jenta han møter ut av sin uutholdelige livssituasjon. Og det er ikke lite det heller. Kanskje er det større en både det å være dragedreper eller sirkusartist?

– Du skriver altså om to barns virkelighetsflukt på godt og vondt. Barns evne til å fantasere er fantastisk og bør oppmuntres. Men hvor går grensen der fantasiene blir fornektelse og flukt – og kan ta overhånd? 

– Dette er viktige spørsmål som jeg har tenkt mye på. For meg er mye av det vi tror på som voksne også fantasi. Måten vi ser verden på er jo i stor grad avhengig av fantasiene vi forteller oss selv. Både det som er nyttig og det som er verdifullt for oss kan bestemmes av fantasien.

Vi kan bli så overbevist av fantasier at vi ikke kan se for oss at andre ikke tror det samme som oss. Da kan det bli vanskelig å se verden slik den ser ut for andre. Det kan i verste fall både vi og andre arter på jorda ta skade av.

– Hva voksne og fantasi angår, blir vi ikke til en viss grad avlært gjennom barndom og ungdom? 

– Jeg er veldig opptatt av fantasi, som du kanskje merker. I boka bruker barna fantasien som flukt, men alle er veldig klar over hva som er virkelig og ikke.

Jeg vet ikke om vi blir så mye avlært som at vårt syn på hva som er fantasi endrer seg. Vi gir kanskje opp våre egne fantasier, og hører mer på de generelt aksepterte fantasiene, og da kaller vi det ikke for fantasi lenger men virkelighet. 

Barn og voksne ser jo verden på ganske ulike måter, men for meg er det ikke åpenbart at voksne har mer rett i sitt syn. Et av temaene i boka er at man, i stedet for å følge andre, kan skape sin egen versjon av virkeligheten. Finne ut hva man selv synes er viktig, hvor grensene går for hva som er mulig. Etter hvert bestemmer jenta seg for at hun vil se verden på sin måte, bestemme selv hvordan hun vil forholde seg til menneskene hun møter, hvem hun vil bry seg om osv. Hvis hun kan forestille seg at hun kan få det bra, så kan hun kanskje også det.

– Hvordan kan vi oppmuntre både små og store mennesker til å bruke den sunne og livgivende fantasien gjennom hele livet? 

– Vi kan kanskje slutte å se på fantasi og kreativitet som noe man har eller ikke har? I boka hintes det til at det å drømme seg bort er noe som kan trenes opp. Noe en kan øve på uansett hvem man er.

– Din vei til forfatterdebuten har vært «tung og lang». Du har fortalt at du strøk i norsk på videregående, noe boken din over hodet ikke bærer preg av. Hvordan forklarer du dette? 

– Dårlig skole. Dårlige lærere. Jeg er absolutt en person om ikke fungerte i skolesystemet som jeg måtte gjennom. Inspirert av J.K Rowling tok jeg «en Harry Potter» og droppa ut siste året. I en verden hvor jeg ble målt av tall og karakterer havna jeg på bunn. Det eneste jeg angrer på i dag er at jeg ikke kom meg vekk enda tidligere.

For meg er det helt annerledes å skrive en bok. Når jeg skriver er det jo jeg som bestemmer. Og jeg leser da det jeg liker. Jeg synes det er kjempespennende å lese store forfattere og se hvordan de skildrer ting, hva de skriver om, og så finne min egen måte å løse lignende situasjoner på. Mitt tips til alle barn er: Slutt på skolen før de klarer å lære deg hva som er rett og galt! Før de lærer deg at det du synes er rett er rart. 

– Det hadde vært interessant å høre litt om skriveprosessen. Særlig fordi du pt bor i London, der du lever travelt med auditions og teaterliv på scenen. Fortell! 

– Det er mye venting som skuespiller i London, jobbene er spredt utover og det gir meg mye tid til andre kreative prosjekter. Jeg har hørt at tid til å skrive er noe andre forfattere sliter med, så det er min luksus. Da trenger jeg bare disiplin og det klarer jeg å få til. Som skuespiller er jeg også avhengig av andre for å kunne gjøre det jeg vil. Men skrivingen er bare min.

Da jeg bodde i et ett-roms kjellerrom uten vinduer satt jeg mye på kafé og bibliotek og skreiv. Men nå har jeg fått meg leilighet med vindu og da har jeg alt jeg kan ønske meg!

Ellers har jeg en stol i stua hjemme hos foreldre mine i Nord-Norge som jeg liker å skrive i. Jeg fortalte ikke familien min at jeg skreiv før kontrakten med forlaget var i boks, så de trodde nok jeg satt der i stolen og surfet på internett når jeg var hjemme på besøk. 

– Du skriver på nynorsk, men det er jo ikke ditt hovedmål. Hvorfor? 

– Jeg kommer fra Nord-Norge. Men jeg leste mange skuespill på nynorsk da jeg var yngre. Mange var skrevet eller oversatt av Jon Fosse på Samlaget, og jeg ble kanskje inspirert av det. Og så føles nok nynorsken litt nærmere enn bokmål. Det er mange ord og uttrykk på nynorsk jeg kan kjenne igjen fra min egen dialekt.

– Har du noen litterære forbilder?

– Jeg synes det er viktig å lese, og jeg leser mye. Jeg prøver å lese forskjellig litteratur, nytt og gammelt, ulike sjangere og tekster skrevet av ulike typer forfattere. Og jeg er fascinert av forfattere som skriver noe jeg kjenner at jeg liker, men som jeg ikke helt kan forstå. Jon Fosse gjør det. Hamsun også. Jeg vet at jeg elsker det, men ikke helt hvorfor. Jeg leste nettopp Isslottet av Vesaas, den likte jeg veldig, veldig godt. Ice av Anna Kavan er rar og bra. Og så er jeg fascinert av stilen til Helge Ingstad. Måten han skildrer og klarer å skape en sammenhengende historie på, med så mye informasjon og fakta, interesserer meg. Til mitt neste prosjekt leser jeg også Faulkner og McCarthy. En fin blanding.

Som skuespiller er jeg opptatt av dramatikk. Sarah Kane vil aldri aldri aldri slutte å imponere meg. Og Phillip Ridley skaper utrolige bilder.

– Hvilke forventninger har du nå når boken din skal ut i verden? 

– Jeg håper at boka kan bli lest av mange ulike mennesker. Også i ulike aldre. Jeg håper at foreldre vil lese høyt for ungene sine. Og så håper jeg at boka kan unngå å bli satt i bås. Målet er alltid å holde seg unna sjangere, men heller flyte litt over. Om historia kan inspirere noen, blir jeg glad. Kanskje er dette ei bok som ikke passer for alle, men som kan snike seg litt rundt, eies veldig av noen og bli deres. Det hadde i så fall vært en drøm.

 – Har du flere bøker i ermet?

– Bøker veit jeg ikke, men jeg har flere historier. Nok til å fylle begge ermene!