Barndommens nattbord: Intervju med Agnar Lirhus

Agnar Lirhus (f. 1978) debutroman Skogen er grønn ( 2005) fikk en svært positiv mottagelse og ble nominert til P2-lytternes romanpris. Siden har forfatteren utgitt fem romaner og diktsamlingene Oss og Hva var det hun sa? I 2011 mottok Lirhus Bokhandelens forfatterstipend. Pamfletten Bytte bank, som ble utgitt i 2016, viser en forfatter med bredt samfunnsengasjement. Og i 2017 utga han sin første barnebok, Gutten og det glødende treet (Forlaget To streker).

Agnar Lirhus første ungdomsroman

Ellers er jeg ikke noe menneske (2018), er Agnar Lirhus første roman for ungdom. Boken har fått en strålende mottagelse. Dagbladets Maya Troberg Djuve har gitt den terningkast 5, og skriver blant annet: «Bunnsolid ungdomsbokdebut (…) En skulle ikke tro Agnar Lirhus har gjort annet enn å skrive ungdomsromaner (…) Boka vil temmelig sikkert slå an (…) med sin høydramatiske handling og gode driv (…) en velmodulert, fint formulert fortelling om mobbing, om voksne som ser en annen vei når det blir ubehagelig, og om å mobilisere mot og håp når alt ser svart ut…»

Anne Cathrine Straume på nrk.no skriver dette i sin anmeldelse Ellers er jeg ikke noe menneske: «Mobbing og miljø. Agnar Lirhus skriver engasjert om begge deler i sin første roman for ungdom (…) En ubehagelig bok (…) en høyaktuell bok (…) (med) et stort engasjement, en politisk vilje til å vekke oss!»

Bunnsolid ungdomsbokdebut (…) En skulle ikke tro Agnar Lirhus har gjort annet enn å skrive ungdomsromaner

«Ellers er jeg ikke noe menneske» er en bok om mobbing og utenforskap og voksne som ikke bryr seg. Men også om å ta ansvar for eget liv.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Da tror jeg det må bli følgende to: Den flygende hollender av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen og Morfar er sjørøver av Jan Lööf. I begge tilfellene var nok tegningene det jeg festet meg mest ved. Jeg kan ennå mane frem bildet av den flygende hollender, ensom ved roret en stormnatt, det var noen herlige grøss som løp nedover ryggen da. Men også historien til den flygende hollender gjorde inntrykk, særlig havna han til slutt kommer til, hvor døde sjømenn lever, og hvor Ruffen ikke kan bli med. Det utløste noen metafysiske tanker i et barnesinn. Fra Morfar er sjørøver husker jeg fint lite av fortellingen, merker jeg, men jeg husker alle gangene og labyrintene og takterassene (kanskje var det ikke så mange?), kort sagt et svært eksotisk miljø, langt fra barndommen i (for det meste) kjølige Norge.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Vet du, det husker jeg faktisk ikke. Det må nok være demotiverende for foreldre å høre, for jeg antar at det skjedde. Samtidig er jeg den eldste i en søskenflokk på fire, så det kan tenkes at det innimellom ble for travelt til å lese for den eldste. Men jeg har jo ikke lest Ruffen alene heller, så noen må jo har gjort det for meg.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet? 

– Fint lite, tror jeg. Jeg var ikke særlig opptatt av litteratur før jeg sluttet på Musikkhøgskolen 21 år gammel. Okei, jeg hadde nok en litterær oppvåkning på videregående, særlig særoppgaven om Jens Bjørneboe vekket en gnist i meg, noe Bjørneboe nok har gjort med mange unge gutter. Men da jeg sluttet med musikk fikk jeg en glupsk appetitt for litteratur. Barnelitteraturen oppdaget jeg vel egentlig først da jeg fikk egne barn. Heltene er vel ikke særlig originale: Roald Dahl og Astrid Lindgren, hvor særlig Lindgren har vært avgjørende for ungdomsromanen som kommer ut nå. Begynnelsen i «Brødrene Løvehjerte» har en sånn klo at da jeg hadde lest den, satte jeg meg bare rett ned og begynte å skrive denne boka. Både tittelen Ellers er jeg ikke noe menneske og omslaget av Børge Bredenbekk er en hommage til Astrid Lindgrens mesterverk. Så håper jeg at jeg etterhvert kan klare å skrive noe i stil med SVK eller Heksene, for jeg skulle så gjerne ha klart å finne på et sånt forflottende storsvingende språk som SVK snakker, og på den andre siden skulle jeg gjerne skremme vannet av noen unger – men med humor – sånn som i Heksene.

Les også

Med Roald Dahl som forbilde

Er det morsommere å skrive for barn og ungdom enn for voksne?

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Agnar Lirhus dukket først opp på Forlagsliv.