Hvis du svarer riktig på spørsmålet nedenfor, kan du vinne et gavekort med én overnatting etter fritt valg, og to dagers besøk for inntil to voksne og tre barn i fornøyelsesparken i Vimmerby, Astrid Lindgrens verden. Alt du må gjøre er å svare på følgende spørsmål: Hvor i Sverige ligger Vimmerby?
Svaret skriver du inn i kommentarfeltet under blogginnlegget senest 1. juli 2018, sammen med kontaktinfo (navn, adresse, mailadresse, telefon) slik at vi kan nå deg dersom du blir den heldige vinneren!
Astrid Lindgren er en av verdens mest betydelige barnebokforfattere. De aller fleste av hennes verk har blitt klassikere som stadig nye generasjoner har glede av. Hun hadde både hjerte og hode for barn, og en unik forståelse for barns verden.
Aktuell ferielektyre: Ny samling med Astrid Lindgren-historier preget av av sol og sommer
Astrid Lindgrens litterære produksjon er betydelig. Selv om flere av hennes bøker og fortellinger har et stort alvor i seg, er nok flertallet preget av lek og latter, sol og sommer. Nå foreligger en nye samling med glade og sommerlige historier i boken Astrid Lindgrens sommer, illustrert av ulike kunstnere som gjennom tiden har lånt sin strek til den store forfatterens ulike verk. Boken er den ultimate ferielektyre for hele familien.
Hele åtte historier fra Astrid Lindgrens litterære verden er samlet i den nye sommerboken. Her møter du kjenninger som Pippi, Emil, Lotta fra Bråkmakergata og Marikken m.fl.
Den originale logoen til MY LITTLE PONY licensed by Hasbro
Karakterene fikk oppdatert utseende i 2010 med lanseringen av animasjonsserien MY LITTLE PONY: Friendship is Magic, men hovedmålet med serien var å fokusere på de ulike personlighetene til bestevennene våre fra Ponyville. Resultatet var en sterk og viktig beskjed til jenter overalt: feire din individualitet, for ekte venner vil alltid være glade i den du er.
Ulike personligheter
Det viktigste for karakterene er vennskap og samhold. Gode verdier å ta med seg inn i voksenlivet.
Kjernegruppen som står sentralt i serien, holder sammen til tross for forskjellene mellom dem. Prinsesse Twilight Sparkle er nysgjerrig og magisk – og en ordentlig lesehest! Vakre Rarity er elegant, kreativ og sjenerøs. Dyreelsker Fluttershy er sjenert, følsom og god mot alle. Action-jenta Rainbow Dash er modig og vågal, og er helt hekta på å vinne bestandig! Pinkie Pie er en moroklump, alltid energisk og boblende. Og jordnære Applejack er hardtarbeidende og ærlig – og dessuten fryktelig sta! Her er seks veldig forskjellige personligheter, men det de har til felles er respekt og kjærlighet overfor hverandre.
Universelt budskap
Karakterene har svært ulike personligheter, men det viktigste er vennskap og respekt for hverandre.
Det er dette budskapet om vennskap og inkludering som gjør at MY LITTLE PONYhar så stor universell appell. Karakterene appellerer til folk uavhengig av alder, kjønn og kulturell bakgrunn. Om du er utadvendt eller innadvendt, modig eller engstelig, rolig eller energisk, er det garantert en MY LITTLE PONY-karakter du kan forholde deg til!
Bukkene Bruse på badeland er den første boken i serien om de tre bukkene på nye eventyr. Det har vært usedvanlig vellykket å gi det gamle eventyret nytt liv ved å sende bukkene til overraskende destinasjoner i stedet for til seters. Forfatter Bjørn Rørvik og illustratør Gry Moursund har skapt et nytt og helt unikt univers som har nådd et stort publikum også utenfor Norges grenser.
Tegnefilm light
På bokmessen i Seoul i juni i år møtte vår agent Silje Mella representanter for forlaget Daekyo, et stort og velrenommert forlagshus. De hadde allerede sikret seg de koreanske bokrettighetene til Bukkene Bruse på badeland, men kunne fortelle at de også ville satse på en ny og spennende plattform, nemlig å utgi boken som «animated e-book». Dette innebærer rørlige elementer og at skuespillere som vil gi stemmer til de tre bukkene og vennene deres. Altså en slags tegnefilm light.
Sør-Korea – et av verdens mest høyteknologiske land
Sør-Korea er et av verdens mest høyteknologiske land, og mange koreanske forlag tar i bruk nye teknikker, formater og plattformer for å tiltrekke seg lesere, noe som samtidig skaper merverdi for papirbøkene. At de nå har kastet sine øyne på en norsk bildebok som Bukkene Bruse på Badeland, er kjempespennende.
Over 400 000 bøker trykket bare i Norge
Så langt foreligger det tre bøker om Bukkene. I tillegg er Bukkene Bruse på badeland utgitt som klaffebok. I vår kom den også aktivitetsbok. Denne har allerede solgt i 7000 eks.! Og alle bøkene er utgitt som lydbøker, innlest av forfatter Bjørn Rørvik. Totalt er det trykket godt over 400 000 eksemplarer av bøkene bare i Norge.
Riksteatret med ny forestilling: Bukkene Bruse lager rumpebrann
Bukkene Bruse på Badeland er for lengst dramatisert. Den vellykkede dukketeaterforestillingen ble satt opp på Oslo Nye i 2015 og turnerte Norge rundt med Riksteatret i 2016. Nå setter Riksteatret opp en ny forestilling: Bukkene Bruse lager rumpebrann. Forestillingen har premiere våren 2019 og bygger på historien fra Bukkene Bruse vender tilbake.
Her ser vi de tre bukkene i dusjen på badeland. Bildet er hentet fra den populære dukketeaterforestillingen som ble en stor suksess – først på Oslo Nye (Trikkestallen), deretter på landsomfattende turné med Riksteatret.
Widar Aspeli (f. 1956) er født på Hamar. Etter 15 års utlendighet i Valdres, kom han tilbake til Hamar og bor fortsatt der. Han er utdannet førskolelærer, og et gryende forfatterskap startet på jobb i barnehagen der han laget små «øyeblikksfortellinger» sammen med barna. Senere begynte han å skrive serier til Barnetimen for de minste i NRK, som dannet utgangspunkt for de første småbarnsbøkene hans. Widar Aspeli har også bidratt til barne-TV-seriene Lillys butikk og Huset med det rare i.
En allsidig barne- og ungdomsbokforfatter
Widar Aspeli har en stor produksjon bak seg som barne- og ungdomsbokforfatter. Han har også skrevet dramatikk og tekster til musikk. I tillegg har han utgitt faglitteratur knyttet til barnehage, skole og omkringliggende fagfelt. Widar Aspeli er en kjær gjest i barnehager og på barne- og ungdomsskoler. Han holder også skrivekurs for barn og voksne, og er også involvert i NBIs forfatterutdanning. Flere stipendier og utmerkelser har blitt ham til del, blant annet Askeladdprisen (2007) og Ordknappen (2012).
Aktuell med ny bildebok
I disse dager er altså Widar Aspeli aktuell med den fantasifulle bildeboken En, to og et tre. Boken handler om Anne og Brage som liker å klatre og vil bygge i et tre. Historie er skrevet på lekne rim, som tar leseren med på en gøyal fantasilek. Boken er innbydende og fargerikt illustrert av Nora Brech. Her er et utdrag fra teksten: Kan jeg få være med? Ei ugle kan bo i et tre. Men kan bille? Kan krokodille? Kan reven?
En, to og et tre er Widar Aspelis ferskeste bok. Dette er en fargerik og fantasifull fortelling om hvem som kan bo i et tre, illustrert av Nora Brech.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Barndommens nattbord må i så fall være et bilde. Jeg hadde overkøya, og ikke noe nattbord. Men det kan være et fint bilde på stablene med bøker jeg fant på biblioteket i Hamar. Enkelte andre bøker fant også veien til bokhyllene, og jeg har flere av dem stuet vekk den dag i dag. Det jeg husker best er seriebøkene om Hjortefot og lignende bøker, samt seriehefter i ulikt format. Og ei bok som het Den gule dalen. Jeg leser nok ikke disse om igjen, men lar avtrykket de satte i meg forbli som det er. For jeg fortsatte å lese.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg har ingen sterke og klare minner om å bli lest for. Det er nok egen lesing som har preget meg mest. Men sang og fortellinger husker jeg, og noe må jo ha gitt drivstoff for leselysten. Mye i leken, i samværet med andre, og i hverdagsdramaene knyttet til det.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Tja, det spørs jo hvor vi setter grensen for barndommen … Om det er noe vi passerer, vokser fra og blir ferdig med. Eller om det er, slik Tor Åge Bringsværd sier det, som kjernen i et tre der årene legger seg utapå hverandre slik at barnet aldri forsvinner – om vi ikke jager det vekk. Jeg tror på det, og i sammenheng med EN, TO og ET TRE kan man jo leke seg med mange tanker om hva årringer (bevisst med rr) egentlig er og betyr.
Foreldre får jo også gyldne muligheter til å hente opp igjen barndom i møte med egne barn. Lesestundene for våre er virkelige eventyrstunder og her er boklista lang og god og fremdeles aktuell. Jeg har jo også jobbet med barn, og om jeg skal hente ut den boka som ga de aller fleste et møte med den lange fortellingen som må deles opp, må det blir Sølvfaks av Gabriel Scott. Som jeg nå har lånt bort, igjen.
Jeg har lenge tenkt at Oppover skulle være en verdig avrunding av min Polarserie, skriver Bjørn Ousland.
Oppoverviser hvordan Amundsens luftferder startet en ny polar tidsalder
Oppover. Bare tittelen har gjort at jeg lenge har planlagt å runde av min Polarserie med en bok om Roald Amundsens luftferder. Luftferdene er nok ikke like kjente for folk som Sydpolferden eller seilasen gjennom Nordvestpassasjen, men er like betydningsfulle og dramatiske. Amundsen tok med fly- og luftskipekspedisjonene utforskningen av polarområdene inn i en ny tidsalder.
Dette er også beretningen om personlige opp- og nedturer det siste tiåret i Amundsens liv, samtidig som boka forteller om flyenes utvikling fram til 1928 og med den politiske utviklingen i Europa fram til 2. Verdenskrig som bakteppe. I ettertid er det ferden med luftskipet Norge over Nordpolen, som har blitt stående igjen som den store bragden fra den siste delen av Amundsens liv.
Med luftskipet Norge over Nordpolen – den siste store bragden i Amundsens liv.
Nødlanding og stor dramatikk
Men i boka er det nok beretningen om flyvningen med ”hvalene”, flybåtene N24 og N25 med Nordpolen som mål, som er den mest dramatiske i hele Roald Amundsens karriere. Flyene måtte nødlande nær Nordpolen og kom seg ikke på vingene. I over tre uker hakket, måket og tråkket de seks mennene snø og is, for å lage en startbane i drivisen for det ene flyet som kunne brukes. Hjemme var alle overbevist om at Amundsen var omkommet, da de utslitte og utsultede mennene endelig klarte å returnere til Svalbard.
Her skildrer boken en dramatikk det er vanskelig å forestille seg – etter nødlanding nær Nordpolen.
Den store folkehelten
Etter dette ble Amundsen den store folkehelten på ny. Og så har vi den siste, dramatiske aksjonen for å redde sin egen erkerival, italieneren Umberto Nobile. Nobile kom tilbake, det gjorde ikke Roald Amundsen.
Amundsens spektakulære luftferder – et stoff som krever plass
Oppover er tykkere og har tatt lenger tid å lage enn de fire tidligere polarbøkene. Stoffet var så spennende og omfattende at det krevde mer plass. Også tegneteknikken er annerledes, med store bilder malt i akvarell og pastell, og en mengde mindre illustrasjoner på hvert oppslag, gjort i fettblyant og fargelagt digitalt.Jeg tror selv det har skapt en egen dynamikk på sidene.
Polarskuta Mauds liv i Polhavet
Under nesten hele det tidsrommet fortellingen dekker, var Amundsens polarskute Maud ute i Polhavet. I 7 år, bare delvis med Amundsen selv om bord, lå skuta i isen med mål om å komme i drift mot Nordpolen.
Den stolte polarskuta Maud på vei ut Oslofjorden mot polare eventyr. Det skulle gå 85 år før den kom tilbake til Norge.
Og nå har Maud kommet hjem
Og akkurat da boka var ventet fra trykkeriet, kunne jeg padle kajakken min hjemmefra Nesodden og over Bunnefjorden til Roald Amundsens hjem på Svartskog. Der fikk jeg være med på å ta imot skroget av Maud, som endelig kom hjem etter 87 år på sjøbunnen i Canada.
Et rørende øyeblikk med polarhistorisk sus over seg. Det passet helt perfekt.
Oppover passer for barn fra 8-12 år.
I august kom Roald Amundsens polarskute «Maud» tilbake til Norge etter 85 år under vann i Nordvestpassasjen. 18. august ankom skuta Vollen i Asker, hvor hun ble sjøsatt i 1917. Dagen etter «seilte» «Maud» mot Amundsens hjem på Svartskog, før slepet gikk videre til Oslo.
Med Arv og miljø fikk Vigdis Hjorth et nytt og stort publikum. Interessen er enorm for den nye romanen, Lærerinnens sang, som lanseres i dag. Anmelderne er svært begeistret, og flere leser den som en kommentar til virkelighetslitteratur-debatten etter Arv og mijø. For Lærerinnens sang er en beskrivelse av hva som skjer med et menneske som blir voldsomt eksponert. Hva skjer med selvforståelsen når man får se seg selv med en annens blikk?
Denne helgen vil de fleste aviser ha anmeldelser av Lærerinnens sang. Starten har vært fantastisk. Guri Hjeltnes i VG mener for eksempel at dette er «Vigdis Hjort av beste merke»: «For en strålende liten roman Vigdis Hjorth har skrevet. Boken meisler ut de aller største spørsmål i livet: Hvem er jeg? Hvordan er jeg sett gjennom andres øyne? (…) Først og fremst er dette Vigdis Hjorth av beste merke: Portrettene av mennesker, de mange situasjonene skildret kresent og rett på, assosiasjons-mylderet, rikdommen i språket. Det er rett og slett en fin roman å lese.»
Lærerinnens sang fungerer som et refleksjonsrom for Metoo- bevegelsen og vår tids nærmest maniske trang til at livet skal dokumenteres.
«En bevegende fortelling om livs-ærlighet og mot»
Maya Troberg Duve i Dagbladet er like begeistret: «…Hjorth er en våre beste, mest interessant samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig. (…) «Lærerinnens sang» er en roman om en kvinne som blir felt av den andres blikk, men som karrer seg opp igjen, antakelig litt klokere. Den er også en bevegende fortelling om livs-ærlighet og mot.»
Tidligere i år kom hun med essaysamlingen Å tale og å tie som blant annet handler om virkelighetslitteratur. Til tross for at det altså var essays, gikk også den rett inn på bestselgerlisten. Så det er et stort og forventningsfullt publikum som venter på hennes nye roman (Foto: Agnete Brun).
Også to så vidt forskjellige medier som Vårt Land og Tara er med på hyllesten. I Vårt land skriver Tone Selboe: «Lærerinnens sang fungerer som et refleksjonsrom for Metoo- bevegelsen og vår tids nærmest maniske trang til at livet skal dokumenteres. (…) Gjennom Hjorths roman kan vi bli klare over våre egne blindpunkter og reflektere over hvor vi kommer til kort. Og at den vi er i verden, speiles gjennom andre.»
I Tara skriver Anne Schäffer: «Vigdis Hjorth gjør Lottes tvil og tro til vår. Hun skriver medrivende og samtidig analytisk, hun løfter blikket fra det nære private til det globale, som flyktningsituasjonen i Europa. Hun setter spørsmålstegn ved vår mellommenneskelige forståelse, ved vårt engasjement og politiske korrekthet. Det er ubehagelig, og det er stadig prisverdig.»
Lærerinnens sang handler om hva som skjer med et menneske når selvbildet krakkelerer og knuses, og det kastes tilbake til den nakne eksistensen, for derfra å måtte finne ny selvforståelse.
En kvinne som blir grundig rokket i sin selvforståelse
Hovedpersonen i romanen er 57-år gamle Lotte Bøk, som underviser i Brechts dramatikk på skuespillerlinja på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun er skilt, og har ingen kjæreste. Tanken på enda en gang å måtte gjøre det store arbeidet det er å bli kjent med et nytt menneske, og attpåtil et menneske med en aldrende kropp, frister ikke. Hun lever tilbaketrukket, men er opptatt av studentene sine. Hun har ofte fått høre at hun er en god lærer, engasjert og levende, og hun ser det som sin utfordring i livet å få de unge til å forstå relevansen i Brechts stykker i dag.
En dag er det en ung mann som stopper henne opp. Han er avgangsstudent på Kunstakademiet, arbeider med video, og det nye prosjektet hans handler om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han vil filme undervisningen deres, men også livet deres utenfor, for å undersøke sammenhengen mellom liv og undervisning. Vil Lotte Bøk være med? Etter endel nøling går hun med på dette. Visningen av filmen blir opprivende for Lotte.
Lærerinnens sang handler om hva som skjer med et menneske når selvbildet krakkelerer og knuses, og det kastes tilbake til den nakne eksistensen, for derfra å måtte finne ny selvforståelse.
Du kan kjøpe 50 fordeler med å passere 50 på Cappelendamm.no
– Jeg vet ikke hva som er den ideelle alder i livet, men jeg er sikker på at det beste er å gjøre sin nåværende alder så ideell som mulig, sier Niels Christian Geelmuyden.
I 50 fordeler med å passere 50 viser Geelmuyden det faktisk er ganske mye som er ideelt med det å passere 50. Det finnes faktisk en lang rekke fordeler som er både morsomme, praktiske og ikke minst veldig oppløftende! Her er tre av dem:
1. Du blir mindre forkjølet
Personer i 50-årene rammes bare halvparten så ofte av forkjølelse som mennesker mellom 18 og 35. Det skyldes at de har utviklet antistoffer mot mange av de 200 forkjølelsesvirusene som er i omløp. Tegn kan tyde på at du også blir bedre beskyttet mot andre virus. Pandemiske epidemier medfører størst risiko for dødelig utgang blant personer mellom 20 og 40 år. Størst dødelighet under spanskesyken fant man blant 28-åringer. Eldre har et rikere utviklet immunforsvar.
2. Du blir mer fornøyd med utseendet
Forfatter Niels Christian Geelmuyden har tidligere blitt tildelt både Gullpennen, Fritt Ords Honnør og Vestfolds Litteraturpris. (Foto: Astrid Hexeberg)
En spørreundersøkelse blant 80 000 amerikanere konkluderte i 2014 at ingen er like fornøyd med sitt utseende som personer over 65. Hele to tredjedeler svarte at de var ”fornøyd” eller ”veldig fornøyd”. Blant 18 år gamle kvinner er det avdekket at 8 av 10 er misfornøyd med det de ser i speilet.
3. Du behøver mindre søvn
I en studie ble det konstatert at personer mellom 60 og 72 behøver halvannen time mindre søvn enn personer mellom 18 og 32. Det betyr at unge mennesker sover bort nesten 23 døgn hvert år, sammenlignet med de eldre. Man blir simpelthen vesentlig mer våken etter fylte 50.
PS: Det er veldig praktisk at du trenger mindre søvn, for du får også et bedre seksualliv. Flere studier har vist at både kvinner og menn blir mer fornøyd med seksuallivet etter at de har passert 50 enn da de var i 30- og 40-årene.
Hvordan ble verden til? Og hvordan ble vi til; menneskene, samfunnet, jorda, planetene? Med denne boka har jeg ønsket å fortelle min versjon av skapelseshistorien med holdepunkter i virkeligheten, en utviklingshistorie som på en måte er realistisk og på en annen måte mytologi.
Fascinert av mytologier
Bildeboka har et barneperspektiv med en forenkling og en besjeling av utviklingsprosessen, hvor evolusjonen er villet, hvor skillet mellom dyr og mennesker er flytende. Jeg har alltid vært fascinert av mytologier. De har en slik ladning og et slikt dyp, og jeg opplever at mytologiene passer veldig godt inn i barneperspektivet. På småbarnsstadiet er det ofte slik at barn besjeler ting rundt seg og lager sin egen vitenskap, sin egen forståelse av verden, sine fantasifulle systemer. Da jeg var liten leste moren min mange ulike skapelseshistorier for oss. De hadde en virkelighet som jeg ikke forsto, men som føltes så viktig. Historiene forklarte verden på en kraftfull og eventyrlig måte!
«…noen av oss ble store, og andre små (…) De som ikke var flinke, var uheldige, for de døde…» Illustrasjon fra «Verden sa ja!»
Da jeg var liten leste moren min mange ulike skapelseshistorier for oss. De hadde en virkelighet som jeg ikke forsto, men som føltes så viktig.
Å rope på verden
Ideen til denne bildeboka kom på et skrivekurs, et kurs om å skrive barnedikt, hvor jeg skrev mange tekster, og det er slik jeg liker å gjøre det, å skrive masse, masse og så velge ut etterpå. En av oppgavene var hvordan barn tenker, og jeg fikk ”egosentrisitet” som utgangspunkt, at barn ser på seg selv som årsak til alt, som sentrum for begivenhetene. Her fant jeg et råmateriale som var en skapelseshistorie, hvor det er en unge som roper på verden, noe som ble en slags mytologi.
«Men verden var ikke ferdig, og ikke vi heller. For en gang bestemte vi oss: – Vi er ikke lenger dyr, sa vi.» Illustrasjon fra «Verden sa ja!»
Verden sa ja! – en kronologiske utviklingshistorie
Seinere da jeg bearbeidet materialet, ville jeg prøve å lage en sammensmeltning mellom mytologi og historie med virkelige holdepunkter. Her fikk jeg også god hjelp av redaktøren min og droppet barnet som ropte på verden. Deretter vred jeg prosjektet mer og mer mot det realistiske og dobbeltsjekka på Wikipedia for å få litt mer oversikt, for eksempel for å sjekke når fuglene kom og hvordan månen ble til. Jeg fant da ting som overraska meg, slik som når isen kom – og vannet. Og så lagde jeg mer og mer en kronologisk utviklingshistorie om universet, jorda som kom, dyra, menneskene, samfunnet.
«Vi ble venner med kuene og de store oksene. Ulvene kom til oss og vi ble bestevenner. Da kalte vi dem hunder og ga dem mat og navn.» Illustrasjon fra «Verdens sa ja!».
Følte stor frihet
I verden sa Ja! var det annerledes å jobbe med bilder enn i tidligere bildebøker, for det var ingen gjennomgående hovedperson. Jeg var engstelig for at historien kunne bli vanskelig å følge uten en slags guide, men samtidig ga det meg en stor frihet, for jeg kunne jobbe mer uavhengig med hvert oppslag, villere med figurene, og det var moro å kunne lage mange rare vesener.
«Nå er vi endelig ferdige, sa vi. Men vi var ikke ferdige…» Illustrasjon fra «Verden sa ja!».
Med mørk og fargesterk palett
Jeg tegner digitalt, på en Cintiq, og jeg jobber med enkle flater og farger kombinert med mønster. Det er en ganske mørk palett – og fargesterk. Mytologier er noe som hører til kvelden, det med fortellinger rundt bålet og drømmer, og jeg ønsket muligheten for å lage skapninger hvor jeg tar utgangspunkt i ekte dyr og drakter, men hvor jeg vrir det mot et mer symbolsk, ikonisk formspråk. Jeg så på bilder av dinosaurer og planter og jeg så på hulemalerier.
Med et «vi» som fortellerstemme
Selv om jeg ikke hadde en hovedperson, hadde jeg et ”vi” som forteller i boka, og på en måte er det vi, menneskene, som leser boka, som kan trekkes tilbake til fortida, forfedrene våre, der vi kom fra. For en gang var vi alle dyr. Og en gang var vi alle fisk. Og en gang var vi alle bitte bitte bittesmå encellede greier.
«- Nå er vi vel ferdige? sa vi, men vi var ikke ferdige. For vi blir aldri helt ferdige…» Illustrasjon fra «Verden sa ja!»
…en gang var vi alle bitte bitte bittesmå encellede greier…
Birte Svatuns Rett eller galt? reiser etiske problemstillinger for barn
Rett eller galt? er en bok som tar opp aktuelle etiske problemstillinger som barn lett kan kjenne seg igjen i: Er det lov å lyve hvis ingen oppdager det? Er det riktig å slå tilbake hvis noen slår deg?
Ettertraktet foredragsholder
Birte Svatun er også en ettertraktet foredragsholder, og reiser land og strand rundt for å møte sitt publikum, fra førskolebarn til vanlige foreldre og fagfolk som jobber med barn.
Birte Svatuns Rett eller galt; moralfilosofi for de yngste, har gått rett inn på bestselgerlistene.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord» som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?– Jeg levde meg sterkt inn i Doktor Dyregod. Det tohodede pølsedyret, musene i doktorhatten og papegøyen fra Amerika føltes som nære og kjære venner. Senere slukte jeg GGP (Gyldendals gode pikebøker) og på biblioteket fikk jeg ekstra stor lånekvote da det gikk fort unna. Senere ønsket jeg meg Frøken detektiv (Nancy Drew) og Hardyguttene til hver bursdag og jul.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Somrene tilbrakte jeg i min mors barndomshjem i Kviteseid i Telemark. Der bodde mormor. Det første vi fem barnebarna gjorde hver morgen, var å løpe opp i annen etasje i det store, gule trehuset og rigge oss til i sengen hennes. Der satt hun med en stor pute i ryggen og leste for oss. Og leste. Jeg husker hun sa en gang: «Birte, nå har jeg lest Doktor Dyregod 16 ganger.» Som om det var nok!
Faren min, som kunne lange strekk av Hamsuns noveller utenat, hadde føljetong for oss tre barna om Røverfanten. Dette var noe han fant opp mens han lå i sengen vår om kvelden med oss på hver arm. Røverfanten var en rev som var fryktelig røvete og rampete, og vi frydet oss over hvor dristig denne fanten var i sine påfunn. I dagliglivet var far svært streng mot oss, og vi var meget lydige barn. For oss da å høre hva far «tillot» denne reven å gjøre, ga oss en skrekkblandet fryd vi ikke kunne få nok av.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg ønsket å gjøre det samme som forfatterne jeg leste. Magien jeg kjente i det øyeblikket da jeg knekte lesekoden, sitter fremdeles i meg. Det skjedde da jeg seks år gammel satt og bladde i en bok fra Damm & Søn som het «Hvor i alle dager? Om Abelone og Ablegøye» skrevet av Grethe Berger. Etter den opplevelsen skrev og illustrerte jeg egne «bøker» som jeg stiftet sammen med stiftemaskin og ga til mine yngre brødre.
Bedre kan ikke en bok ende!
På hytta i Gudbrandsdalen ligger flere i serien Smiff og vennene hans. På lange, dørgende kjedelige bilturer, holdt jeg humøret oppe hos mine brødre og meg ved å dikte opp lange historier og fortelle i vei, inspirert av min fars muntlige fortellinger. I flere år visste jeg ikke hvor det var blitt av boken om Abelone og Ablegøye, men så fant jeg den igjen på et loppemarked. På siste side i boken står det: «Så glemte Abelone at hun måtte vente et helt år til neste bursdag, derfor blar vi tilbake, og begynner forfra igjen!» Bedre kan ikke en bok ende!
”Hvordan visste du om meg?” spør gutten som står foran meg. Vi er i en gymsal, og jeg har akkurat lest opp Sinna Mann for elevene på en skole. ”Jeg trodde det var hemmelig?” sier han og smiler. Han smiler stort og blidt. ”Har du snakka med Mamma? Er det lov å snakke om det nå? ” Jeg har ikke snakket med moren hans, jeg kjenner ikke denne gutten. Jeg har aldri sett ham før.
På nesten alle skoler…
Men på nesten alle skoler kommer barn opp til meg etter jeg har lest opp Sinna Mann eller Blekksprutenog sier noe lignende, til og med på videregående. Det var en høy og smal, lyshåret ung mann i tredje klasse på allmennfag. Han smilte, også, sto der og nesten lo. ”Det er pussig”, sa han, ”Det er så rart, at du skulle lese fra den boka, akkurat i dag, og her sitter jeg og har opplevd det du skriver om! Sprøtt!”
«Sinna Mann» kom ut i 2003. Her møter vi lille Bo som har en pappa som plutselig kan bli sinnamann og skremme både Bo og mamma. Historien er filmatisert, og fikk selveste Kongen til å gråte.
Mange barn vokser opp med mørke hemmeligheter
Men det er ikke så rart. For det er mange barn som har en sinna pappa, en sinna mann som slår og ødelegger og skremmer. Mange av disse barna som har vokst opp med mørke hemmeligheter som overgrep, vold og incest tror de er de eneste som har det slik, men disse barna er ikke alene. De er mange, nesten i hver eneste klasse!
Sinna Mann har fått i gang samtaler om vold hjemme
Jeg har lest opp SinnaMann i mange klasserom og på mange bibliotek. Jeg har møtt mange – både voksne og barn – med denne type barndom. Familievernkontorene har også lest Sinna Mann med barn og voksne og hatt hele familier samlet rundt boka og etterpå fått i gang samtaler om vold hjemme. I den sammenhengen er boka nyttig som et ”tredje punkt”, et samtale-utgangspunkt som kan lokke fram ordene om hva som er trygt og hva som er utrygt.
I «Dragen» er det sinnamamma som skremmer. Lille Lilli er ofte redd for å gå hjem og redd for å ta med seg noen. Hun vet aldri hva som venter hvis «Dragen» er våken. Anmelder Finn Stenstad i Tønsberg Blad har gitt boken terningkast 6 og kaller den «Skremmende god».
Sinna damer oppfører seg annerledes enn sinna menn
Det er mange sinna menn, menn farlige av brutalitet, men det er også mange uberegnelige og sinna damer, tyranniske damer, eksplosive damer med voldsomme følelsesutbrudd. Disse damene oppfører seg annerledes enn de sinte mennene. Disse damene kjenner seg sjelden igjen i menns voldelige oppførsel og i boka Sinna Mann. Og Kirstine Schjelderup fra Familievernkontoret ringte til meg og sa at disse farlige damene trengte sin egen bok.
Det er mange sinna menn (…) men det er også mange uberegnelige og sinna damer, tyranniske damer, eksplosive damer med voldsomme følelsesutbrudd.
Dragen – et enkelt, selvforklarende bilde
Kirstine Schjelderup sa også at hun hadde møtt flere slike kvinner som innrømmet å ha vært voldelige, men som lo det vekk, bagatelliserte det. Det handlet mer om høy dramatikk, trusler og verbal vold og overarmsgrep. Men også om stenging inn i kjellere og kott, kasting av mat og ting og dramatiske rop, stygge kommentarer og ubehagelige og sårende utsagn. Da hun snakket om dette, så jeg plutselig dragen for meg, et stort, farlig monster med ild ut av munnen, røyk ut av nesa og lange klør. Det er et enkelt, selvforklarende bilde. Banalt, noe som gjorde at jeg måtte fylle bildet og gjøre det til noe mer enn selvforklarende, gi det saft og trøkk.
Her er Dragen med hardt grep rundt Lillis tynne, redde arm… Illustrasjon fra Drage-boken av Svein Nyhus.
Forskjell på alminnelig glødende følelsesutbrudd og en tyrannisk drage
Da jeg arbeidet med denne teksten, som jeg holdt på med av og på i over tre år, fortalte jeg stadig om prosjektet. Jeg møtte mange damer som kjente seg igjen i drage-bildet. Lattermilde, spøkefulle sa de at de var drager, men kanskje ikke drager i samme kategori. Sånn sett tror jeg nok at det er lettere å snakke om sinna kvinner, kvinner som hyler og skriker, kvinner som oppfører seg som tornadoer og orkaner, enn det er å snakke om menn som slår. Det er lettere for damer med store følelser å identifisere seg med dragekvinnen. Også jeg kan kjenne meg littebitt igjen i dragen som metafor, følelsene som plutselig kan flamme opp. Men det er allikevel stor forskjell på et alminnelig rødglødende følelsesutbrudd og den tyranniske dragen som låser barn inne i kott eller som kaster rundt seg med psykisk terror. Allikevel kan det være nyttig for både barn og voksne å tenke litt på hva vi gjør med sinnet vårt, hvordan vi slipper denne sprengkraften løs på omgivelsene våre. Hva slags sinne som er trygt og hva slags sinne som er utrygt, hva vi kan tillate oss å si – og hva vi ikke bør si eller gjøre.
Dragen har igjen vært på ferde og stengt Lilli inne i et mørkt kott. Så redd, så redd… Illustrasjoner fra Dragen av Svein Nyhus
DRAGEN – en bok som roper høyt
Denne drageboka her er enda en av de bildebøkene Svein, mannen min, og jeg eller Kaia, datteren min, og jeg har lagd sammen om vanskelige emner, tabuer og farlige hemmeligheter. Det er en bok som roper høyt. Men det er også en bok som jeg håper kan sette en dør på gløtt, slik at noen som er stengt inne i en slik barndom, kan finne veien ut av de trangeste hjørnene og de mørkeste krokene og se at de ikke er alene i verden. For noen ser og vet. Og det kan være godt å vite det, at noen vet, at boka vet. For selv om de kanskje aldri sier det høyt eller sier i fra, så kan hemmeligheter også deles med bøker. Boka kan bli en god venn, en som er der, en som står og venter med ordene sine klare. Og det kan være godt å vite at selv om det fins drager, så finnes det også dragetemmere. Og drager kan faktisk temmes, men da trengs det litt hjelp.
…det er også en bok som jeg håper kan sette en dør på gløtt, slik at noen som er stengt inne i en slik barndom, kan finne veien ut av de trangeste hjørnene og de mørkeste krokene og se at de ikke er alene i verden.
Et politisk prosjekt
Det er jo et slags politisk prosjekt dette her, disse farlige hemmelighetene, disse kjellerne og kottene. Jeg vil så gjerne at disse barndommene skal vises fram, skal tas på alvor, skal regnes med. For dette er også barndommer, barn lever også her, i disse rommene, i disse hjemmene, med disse foreldrene, med disse hemmelighetene. De er ofte overlatt til seg selv og tror kanskje de er alene, tror kanskje de er de eneste som har det slik. Og jeg vil gjerne strekke meg fram til disse barna med ordene mine, åpne dører på gløtt, hviske at jeg vet om dem. Si at de ikke er alene, for de er mange, og i det å vite dette finnes det et fellesskap. I det å fortelle om det, finnes det en slags befrielse.
Ifølge forfatteren kan vi vente oss en tredje og siste bok i serien.
– Jeg har hatt lyst til å skape et enkelt, kort og poetisk erindringsprosjekt som skal ta for seg mesteparten av det jeg husker fra barndom, ungdomstid og voksenalder fra der jeg kommer fra, forteller Svindland.
«Svindland beriker bokheimen med en litterær sensibilitet som omformer den private nostalgien til et allmenngyldig uttrykk for hvordan barndommen aldri slutter å virke i oss», skrev Arne Borge i Klassekampen.
Med Engelsk tåke fortsetter Svindland å skildre scener fra en fin norsk barndom.
Bilder fra en oppvekst
Engelsk tåke fortsetter i sporene til Frederik Svindlands forrige roman, Pelargonia, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Kjøp Engelsk tåke på Cappelendamm.no
Engelsk tåke gir et nærbilde av hverdagslig familieliv i Porsgrunn. Der hvor Pelargonia beskrev barndom, tar Engelsk Tåke for seg ung voksenalder, og beretter om en fars utfordringer i møte med pensjonisttilværelsen. Det er sønnen som er fortelleren og Svindland legger ikke skjul på at skildringene i boken er hentet fra hans eget liv.
– Jeg bruker utelukkende minner i det jeg skriver, ingenting er fiktivt. Jeg må skrive om det jeg kjenner. Jeg får ganske enkelt ikke fiksjon til å fungere like godt som kjensgjerninger. Jeg har prøvd å skrive rent fiktivt flere ganger, men føler alltid at språket blir unnvikende og knipent. Det må liksom være noe der som holder ordene fast på papiret. For min del er det litterære definitivt viktigere enn handlingen, forteller Svindland.
– Har du en kommentar til dette i forhold til virkelighetslitteratur-debatten?
– Nå skriver jeg jo ikke virkelighetslitteratur på den måten, selv om jeg skildrer ting som har hendt. Det er ofte litt ubetydelige ting jeg forteller om, og ikke de riktig store, skjellsettende hendelsene. Det er heller ingenting tendensiøst ved måten jeg skriver på, og jeg tilbyr ingen dyneløftende detaljer verken om mitt eller andres liv.
Større utfordring å skrive om det fine enn det vonde
Den unge forfatteren er en av få som skriver om harmoni. Samtidig velger han heller å skildre menneskene rundt ham enn å gå innover i seg selv.
– Om andre kan man skrive med varme, men ikke om seg selv. For min del har det alltid vært en utfordring å skrive om meg og mitt. Ikke fordi jeg er blyg eller ikke forstår meg selv, men fordi jeg synes det er lettere å finne fine ting hos andre. Man kan savne noe som har vært, eller lengte etter noen man engang var, og da kan det være lettere å skrive fritt om seg selv, men å skrive med ømhet om hvem man er, har jeg aldri fått til.
Selv mener han at det rent språklig krever mer å skrive om fine og positive ting enn om det vanskelige.
– Når du skriver om vanskelige ting, er tematikken så alvorlig at du unndrar oppmerksomheten fra språket fordi det du skriver om er så betent og vanskelig. Da kommer det litterære i andre rekke.
– Tror du ikke mange vil være uenige med deg i dette?
– Jeg tror det er mange som har lyst til å skrive om fine ting, men som ikke tør, for de føler seg dumme når de forsøker. Man må liksom klare seg helt selv når man skriver om harmoni, for tematikken tilbyr ingen hjelp. Når man rapporterer fra mørket, gjør man seg gjerne litt uangripelig, fordi selve tematikken tvinger frem et alvor i leseren. På den måten får den som skriver mye gratis. Sorg og elendighet er i seg selv ganske slu effekter, og jeg forsøker kategorisk å holde meg unna effektgarantier i litteraturen min. Det er ikke så lett å ta gleden på alvor, derfor representerer den en større utfordring litterært.
– Har du andre anbefalinger til oppløftende litteratur?
– Det er ikke så voldsomt mye å ta av, men Takashi Hiraide skriver veldig følsomt og fint. Det samme gjør Jun’Ichiro Tanizaki. Og norske Casper André Lugg er svært god.
Christian Borch (f. 1944) er en produktiv og kunnskapsrik forfatter og en dreven og prisbelønnet journalist. Han har en lang karriere bak seg i NRK, der han blant annet var nyhetsanker i Dagsrevyen og programleder for Urix. Borch har utgitt en rekke bøker, deriblant Ramis vei (2005), Sannhetens kår (2009), Banalitetens tyranni (2016) og Hitlers dødelige testamente, skrevet sammen med Hans-Joachim Schilde (2017). Nå er han ute med en mer personlig bok, Kjøp Berlin!, om familien Troye, slekten som han selv nedstammer fra.
Familien Troye
I mer enn sytti år – gjennom Weimarrepublikk, nazisme og kommunisme, satt familien Troye som formelle eiere av en betydelig andel bygninger i Berlin – en formue låst bak et jernteppe ingen trodde ville falle. Kjøp Berlin! er en fascinerende skildring av en visjonær forretningsmann, Borchs oldefar, i en ekstraordinær tid, og av en bergensk patriserfamilie – der forfatteren selv er fjerde generasjon. I boken gir Christian Borch oss en historie om norsk kapitalisme fra den gang nasjonen var ung, om store penger og dristige spekulasjoner.
– Nordmenn har i høst sittet fjetret til TV-apparatene og sett Babylon Berlin, tidenes mest påkostede tyske TV-serie, solgt til over 90 land. Her går fattigdom og fortvilelse hånd i hånd med dekadanse, sodomi og kunstnerisk oppblomstring. Midt oppi dette tidsbildet vokste altså din mor opp, i et Berlin der din oldefar, Johan R. E. Troye, var en betydelig, men ufrivillig eiendomsbesitter?
Kjøp Berlin! er en fascinerende historie, der leseren både kommer tett på forfatterens morsslekt og får et interessant tidsbilde fra Bergen, Norge og Europa gjennom en periode på nesten 70 år.
– Så sant – og det har vært en underlig øvelse å måtte sette seg inn i hvordan hverdagen fortonet seg for min mor og broren, for ikke å snakke om mormor og morfar. Lillebroren var fem, mor ni år da de kom til byen.
De flyttet inn i et av historiens mest kreative samfunn, som samtidig var fylt til randen av håpløs fattigdom, pluss en dekadanse og hedonisme verden knapt hadde opplevd maken til. To år senere tok Hitlers brunkledde pøbelvelde all makt, og tyskerne marsjerte nådeløst mot et helvete av militarisme, undertrykkelse og menneskeforakt. Det er helt umulig å forestille seg at ikke disse dramatiske kontrastene har fylt rommet rundt dem.
Det gjør inntrykk å se mors gamle medlemskort i skøyteklubb og svømmelag, utstyrt med en fryktelig ørn og hakekors og signert en eller annen overpolitipresident. Hun har neppe forstått hva som skjedde. Mine besteforeldre, derimot – vel, det er vanskelig å tenke seg annet enn at de bevisst må ha lukket øynene for mye av det som etter hvert presset seg inn i virkeligheten deres.
– Gjennom ditt lange journalistliv og betydelige forfatterskap har du formidlet kunnskap, innsikt, begivenheter, skjebner og meninger om land og folk, politikk og samfunnsliv. Nå har du skrevet en hel bok der din egen morsslekt spiller hovedrollen. Hvordan har det vært?
– Tja, det var i hvert fall mindre vanskelig å holde seg nøytral enn jeg var redd for. Datidens kapitalister var besjelet av en annen sosial ansvarsfølelse enn dagens. Samtidig var de som alle andre kapitalister, nemlig programmert til å gjøre seg selv rikere og enda rikere. Det hadde sine sider, og avgjørelsene var ikke bare edle. Det var helt greit å måtte slå fast dette der det hørte hjemme.
Jeg oppdaget til min glede at det å definere meg selv som betrakter med fugleperspektiv ga en annen forståelse enn den jeg hadde vokst opp med. Hovedpersonene var aktører i en historisk og sosial prosess der det ene grep inn i det andre. Deres tradisjon, oppdragelse og personlighet formet både egoet og den kollektive samvittigheten. Det bildet jeg hadde hatt av familiens gjøren og laden fikk nå nye nyanser, lys- og skyggesider.
Noe av det mest spennende var ellers å oppdage at inne i min oldefar, den hardbarkede forretningsmannen, bodde også en følsom og dyktig amatørgartner.
– Og byen var Bergen – der du, ifølge familiekrøniken, selv er født som fjerde generasjon etter kjøpmann Johan R. E. Troye. Du beskriver din families syn på byen – og landet for øvrig slik: «I deres øyne var Bergen europeisk, selv om byen lå der den lå. Sjøveien til Storbritannia og Kontinentet var rask og behagelig, turen øst over fjellene lang og strevsom (…) hvem ville de møte i hovedstaden? Stort sett mennesker med innlandsnorsk syn på verden.» Kan si litt om deres kontinentale bakgrunn og liv i og utenfor Bergen?
– De toneangivende familiene i Bergen kom fra det kontinentale Europa. Slektsnavnene var tyske, nederlandske, franske, skotske, engelske, belgiske, italienske, bare i liten grad norske. De bodde og arbeidet i Bergen, men de tilhørte en verden der nasjonale grenser spilte liten rolle. Inne i sine egne hoder var de først og fremst del av en internasjonal diaspora. Det henger igjen, det der. Jeg vokste opp i etterklangen av denne tradisjonen, og har vel egentlig alltid definert meg selv først og fremst som europeer, i mindre grad som nordmann.
– Det var mye sild…?
– Ja, ubegripelig mye sild. Og det var et umettelig marked i Europa og USA. I begynnelsen handlet det gamle familiefirmaet med nær sagt alt mellom himmel og jord, og i alle retninger. Men etter hvert ble sild hovedsaken. Fisken ble saltet i digre tønner ute i fiskeværene, fraktet inn til hovedkvarteret på Nordnes, og tatt hånd om av en liten hær av pakkere i veldige boder i sjøkanten. Der ble silden pakket på forskjellig vis, tilpasset tradisjoner og etterspørsel på eksportmarkedene, og derfra fraktet ut i verden på store lasteskip.
– Et helt spesielt og uventet kildefunn gjorde denne boken mulig. Fortell!
– Da jeg først ble bedt om å skrive historien i slutten av 1980-årene måtte jeg si nei, fordi jeg visste alt for lite. Jeg manglet det som trengtes for å gi en skikkelig og balansert fremstilling. Hovedkontoret, bodene og familiehuset på Nordnes brant ned til grunnen etter et bombeangrep sent i 1940, og familien trodde alt var forsvunnet i flammene. Men så, i 2015, fant en av mine fettere i Bergen helt uventet et kjellerrom under den store forretningsgården som var bygget opp på den gamle grunnmuren i 1950-årene, og der lå alt vi trengte – svære mengder regnskapsbøker og korrespondanse. Dermed var det bare å sette i gang.
– Gjennom hele boken løper samtidens politiske hendelser, samfunnsmessige endringer, handel og økonomiske svingninger – både som et bakteppe, og innvevd i din slekts «liv og levnet» over en periode på nesten 70 år. Du røper imponerende kunnskap og innsikt, og ikke minst oversikt, over betydelige deler av Bergens, Norges og Europas historie fra 1880-årene og gjennom første halvdel av forrige århundre. Hadde du alt «inne» eller måtte også du gjøre en del research her?
– Den europeiske historien var meg ikke akkurat ukjent, om vi kan si det slik, men det var likevel nødvendig med minst ett års ganske intens research. Først og fremst var det nødvendig å gå inn i detaljene rundt hele den norske prosessen fra Riksrettsdommen i 1882, via løsrivelsen fra Sverige i 1905, og gjennom første verdenskrig, med nytt blikk. Det var også påkrevet å dykke dypt ned i virkeligheten ved krigsutbruddet og stemningen i taperlandet Tyskland i etterkrigstiden. Jeg måtte finne ut hvordan det var å forholde seg til nazistenes pompøse og forrående politikk. Osv. Kort sagt – selv om materialet i grove trekk var kjent, måtte jeg se på det med nye øyne, fra andre vinkler, og med forfedrenes tanker og holdninger som filter.
– Du er opptatt av datidens kapitalister, som du mener i stor grad var nøkterne og samvittighetsfulle samfunnsbyggere – i motsetning til vår tids ditto. Din oldefar var en av disse. Kan du utdype dette?
– Selv en venstreorientert historiker som Berge Furre har slått fast at det nye Norge ble bygget av ansvarlige kapitalister, altså datidens kapitalister, min oldefars generasjon. Regjeringene hadde ikke kontroll over mer enn en bitteliten del av brutto nasjonalprodukt, mindre enn fire prosent, og kunne ikke gjøre stort på egenhånd. De var avhengige av samspillet med industribyggere, redere, importører og eksportører, private banker osv for å få bygget landet.
Kapitalister er primært drevet av viljen til å gjøre seg selv rike. Men i datidens verden ser det ut til at de først spurte hva samfunnet hadde bruk for, og deretter om hvordan de kunne tjene penger på å skaffe det. I dag er det omvendt. Profittmotivet er overordnet samfunnsansvaret.
Ideen om at et privat næringsliv kan skape bedre samfunn er sikkert ikke så gal – i teorien. Problemet er at den egoistiske grådigheten har kommet til å skyve samfunnsansvaret så langt i bakgrunnen at den samme ideen er blitt en selvmotsigelse.
…min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– Du legger ikke skjul på, verken i denne boken eller tidligere, din beundring for den britiske moralfilosofen og samfunnsøkonomen Adam Smith (1723-1790). Hans lære fikk jo stor betydning både for den politiske og sosiale utvikling, men preger i begrenset grad vår tid. I hvilken grad mener du dine forfedre levde i tråd med Smiths tanker? Du hevder at de tok et betydelig sosialt ansvar, men viste et irriterende fravær av politisk engasjement?
– Vel, i motsetning til hva jeg blir beskyldt for, hist og her, ser jeg stadig på meg selv som konservativ. Frihet er en grunnleggende forutsetning for at individet skal kunne utvikle seg og kreativiteten leve. Men det må ligge en grunnleggende solidaritet i bunnen av en slik grunnholdning. Alt går av sporet hvis friheten for den ene fører til ufrihet for den andre.
Adam Smith satte som uttrykkelig forutsetning at det må ligge et sosialt sikkerhetsnett under alle samfunnsborgere. Friheten som prinsipp kan bare forsvares hvis den blir innordnet et ansvar for at samfunnet styres rettferdig. Borgerne skal selv bestemme kjørereglene, og det må skje gjennom et reelt demokrati, altså slik at de som gis ansvar for å styre blir valgt blant alle kategorier av samfunnsborgere. Først da kan det bli fastlagt prinsipper som legitimerer friheten.
Den formen for turbokapitalisme og markedsliberalisme vi har sett dominere Europa fra tidlig i 1980-årene innfrir ikke disse forutsetningene. I stor grad har den ført til at samfunnets felles interesser er skjøvet til side. Derfor vil jeg nok si at min visjon om konservativ kapitalisme ligger vesentlig nærmere dagens sosialdemokratiske modell enn Fremskrittspartiets.
– I boken beskrives Troyene som en bergensk patrisierfamilie. Vi snakker om et noe unorsk aristokratisk høyborgerskap med blikket vendt mot verden; bereiste, språkmektige internasjonalister. Din mor hevet seg over og «grøss» av jappetiden og de nyrike russiske oligarkenes vulgaritet. Dette miljøet er også din familiebakgrunn. Et personlig spørsmål: Hvordan har du selv funnet deg til rette i vår «nasjonalistiske» andedam? Eller er du på et vis en fremmed fugl?
– Fremmed fugl …? Tja, tjo. På den ene siden har jeg dyp aversjon mot nasjonalismen i den grad den tenderer mot isolasjonisme og proteksjonisme; og når det røyner på gjør den jo gjerne det, sett i historisk perspektiv. Men det er Norge jeg er født og oppvokst i, og det har naturligvis formet mye av identitetsfølelsen.
Når det er sagt, er det klart at det internasjonale elementet, både i oppdragelsen, familiehistorien og mine egne prioriteringer, har vært dominerende for selvbildet. Jeg dro til sjøs som dekksgutt og jungmann da jeg fylte 17 og seilte verden rundt i ett år. Jeg valgte studier og yrke ut fra at jeg ville arbeide internasjonalt. Jeg ville oppleve, forstå og så formidle verden utenfor Norge ved å skrive. Men jeg var aldri i tvil om at jeg skulle skrive for og til nordmenn.
Så, jeg vet sannelig ikke. Fugle-metaforen er interessant i den forstand at fugler gjerne flyr oppe i luften og forsøker å holde et overblikk. Men ordet «fremmed» lyder litt mer – hva skal vi si – fremmed.
Atle Grønn og Hans Olav Lahlum har slått sine skarpe hoder sammen og skrevet boken «Sjakkgeniene», der de forteller om alle sjakkens verdensmestere gjennom tidene.
Russland-eksperten og forfatter Atle Grønn og forfatter og historiker Hans Olav Lahlum er to av Norges mest kjente sjakkommentatorer. Sammen har de skrevet boken Sjakkgeniene, som kan leses både av sjakkanalfabeter og av vordende verdensmestere. Historien er tredelt: Sjakksportens fremvekst 1886-1946, sjakken under den kalde krigen fra 1946-1990, og den moderne sjakkæraen fra 1990 og frem til i dag.
Også historien om stormaktenes spill og sjakkgeniets vesen
Sjakkens utvikling er også en historie om verdenssamfunnets og stormaktenes utvikling. Sentralt gjennom hele teksten er dessuten spørsmålet om sjakkgeniets vesen: hvilke personligheter og karakterer skjuler seg bak de geniale sjakktrekkene?
– Hva er det med sjakk, Atle Grønn?
–En ren duell, hjerne mot hjerne med enkle, vakre brikker i tre – uten flaks, hjelpemidler og fancy utstyr. Sjakk er den perfekte intellektuelle virkelighetsflukt.
– Lynkjapt om sjakkens historie? Og utbredelse og popularitet.
– Sjakk spilles av fattig og rik med en kulturhistorie som går 1500 tilbake og en utbredelse over hele verden: Fra India (sjakkens vugge) til Persia og videre via Araberne til Europa. Fra Spanske og italienske hoff på 14-1600-tallet til fransk dominans på 1700-tallet og britisk-tysk hegemoni på 1800-tallet. Deretter kommer USA og senere Russland på banen. I dag er Kina den nye store sjakknasjonen. Det er umulig å tallfeste antall sjakkspillere i verden, siden ingen vet hvordan man definerer en sjakkspiller: Den som kan reglene, den som spiller på hytta eller den som spiller i klubb?
– Blir man smart av å spille sjakk eller må man være smart i utgangspunktet?
– Det hjelper å ha hodet med seg, men hvem har ikke det?
– Deep blue. Menneske eller maskin? Kan man bli verdensmester mot et dataprogram?
–Deep Blue var vendepunktet. Etter Kasparovs tap i 1997 kan mennesket aldri konkurrere mot de beste dataprogrammene, slik vi ikke kan løpe fra de raskeste bilene.
– Hvem er din favorittspiller gjennom tidene?
– Trollmannen Mikhail Tal (verdensmester i 1960-61) er min favoritt fordi jeg aldri vil kunne spille som han. Han gjorde ting på brettet og utenfor brettet som jeg kun kan beundre på avstand. Det eneste jeg har felles med ham, er en interesse for russisk litteratur. Og så slo jeg ham i lynsjakk på Karl Johan i 1989.
– Sjakk er jo et internasjonalt spill, men hva har det vært med russerne og deres dominans? Og så – plutselig en nordmann?
– Sovjetunionen endret sjakken ved å gjøre spillet til et statlig prestisjeprosjekt. Sjakkmateriell i milliontall ble sendt ut til fabrikkene og landsbygda. Den sovjetiske arbeideren og bonden skulle ha sunne intellektuelle interesser – og på dette området lyktes Sovjet ganske godt. I en mer global tid som vår kan et sjakkgeni dukke opp på de rareste steder, til og med i Lommedalen.
– Hvem vinner årets sjakk-VM?
– Carlsen vinner, men det sier jeg mest fordi jeg er nordmann.
Vi ser her Atle Grønns favoritt under årets VM, Magnus Carlsen, og utfordrer Sergej Karjakin fra VM-kamp på nedre Manhattan i 2016. Carlsen vant parti 10 og Karjakin parti 8. Carlsen beholdt tittelen etter omkamp i hurtigsjakk. Foto: Ilja Ivanov, First Move
Atle Grønn
Atle Grønn er også en sjakkens mester i tillegg til å være en populær sjakkommentator. Han har utgitt flere bøker om den edle sporten. Foto: Anna-Julia Granberg
Atle Grønn (f. 1971) er professor i russisk ved Universitetet i Oslo og internasjonal mester i sjakk. Den profilerte NRK-eksperten har tidligere vært redaktør av Norsk Sjakkblad og ga i 2016 ut boken Sjakken eller livet. Han er leder i Norges største sjakklubb, Oslo Schakselskap, og er sjakkspaltist i Aftenposten og Dag og Tid.
Hans Olav Lahlum
Historiker, forfatter og sjakkomentator Hans Olav Lahlum.
Hans Olav Lahlum (født 1973) er forfatter, historiker, SV-politiker og sjakkspiller/-dommer og -kommentator. Han har utgitt en rekke populære og kritikerroste biografier og bøker om politisk historie. Hans Olav har også hatt suksess med sine quizbøker og som krimforfatter. Bøkene hans er solgt til en rekke land.
Kolbein Falkeid (f. 1933) debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glasskår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt over tyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Samlingen Kaffekjelens vinger er tilegnet hans datter Helga, som døde i ung alder. Her et av hans bruksdikt, som stadig er å se i dødsannonser og høre i begravelser, Jeg finner nok fram:
Jeg finner nok fram
Døden er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante. Jeg finner nok fram. Kolbein Falkeid
Kolbein Falkeid er en av våre mest folkekjære poeter. I 2016 kom hans Samlede dikt, en innholdsrik samling med lyrikk helt tilbake til debuten i 1962.
Komet
(skrevet til datteren Helga) I livet mitt kom og gikk du som en komet. Ikke at jeg var sola, gravitasjonskjempen som holdt deg i stramme og slakke tøyler. Men en slags øy I verdenshavet var jeg vel?
Du dro forbi med håret for fulle seil, et myrullslep av lys på den endeløse blåmyra.
Av og til gjorde du strandhogg. Det var fint, fint. Men hver gang jeg snudde meg mot deg var du borte.
Kolbein Falkeid
«Do not go gentle into that good night»
Dylan Thomas
Jan Jakob Tønseth
Jan Jakob Tønseth (1947 – 2018) døde tidligere i høst etter lengre tids alvorlig kreftsykdom. Han debuterte allerede i 1971 med diktsamlingen Kimærer. Siden har han utgitt syv diktsamlinger, de siste er Fromme vers for enkle sjeler (2007) og Muntre dødsdikt (2015). Tønseth var også en skattet oversetter og gjendikter, og en dyktig prosaforfatter. Samlingen Muntre dødsdikt (2015) ble skrevet og utgitt under forfatterens sykdomsperiode, og inneholder innsiktsfulle, sorgmuntre og vakre dikt og gjendiktninger om sykdom og død.
Jan Jakob Tønseths «Muntre dødsdikt» var han siste samling, skrevet etter at han ble enkemann og under sin egen krevende sykdomsperiode.
ARS VIVENDI
Vi dør en gang og det er mye vi skal miste: Barn, venner, bøkene med hilsner i: «Fra meg til deg». Og ikke minst asaleaen på mitt skrivebord. Med meg det borte blir, og det er det som er så jævlig trist.
Men livet lever jo. Så hvorfor sørge på kreditt? Og alt er ennå til: Barn, venner, bøker, Fagervann! Asaleaen som nå blomstrer over all forstand. (Vi tenker ikke på at den skal visne vekk om litt.)
Så hvorfor denne smerte? Pourquoi cette douleur? som midt i livets fylde minner om vår død. Er det en ve, en sorg som er blitt til av ingenting?
Men så, som ingenstedsfra, lyder det en røst, en røst som sier ord til vederkvegelse og trøst, som sier: Så så, så så, barnet mitt, det finnes ingenting.
Jan Jakob Tønseth
«Var lugn mitt barn, det finnes ingenting»
Gunnar Ekelöf
VED FAGERVANN (MEDITASJON)
O Fagervann, du alltid værende, du i deg selv beroende, du himmelen tilhørende. Jeg spør meg selv: Å være til og vare ved, er ikke det å stå ved Fagervann en sommerkveld?
Jeg noe tunghørt er, men hører likevel den glade lyd av bekk med Fagervann, den spe, den spinkle lyd som varer ved og varer ved som vil den minne meg om evigheten nå mot kveld.
Å se og høre deg og drikke deg, mitt Fagervann. Og bade meg i deg. Der en lykke over all forstand. Så la meg drømme, drømme om mitt liv, ja drømme
slik du mitt Fagervann om himmelen drømmer. Jeg bøyer meg og speiler meg i deg, du himmelblå, og speiler meg i evigheten i et flyktig nå. Jan Jakob Tønseth
I samlingen «Ved helt riktig måne» har Annabelle Despard skrevet om minner, sorg og savn. Som barn mistet hun moren sin og i godt voksen alder sin mann. Begge tapene speiles i boken.
Annabelle Despard
Annabelle Despard (f. 1943) debuterte som lyriker i 1995 og har utgitt syv diktsamlinger. Hun er britisk/norsk og bor i Kristiansand, der hun tidligere var førsteamanuensis i britiske studier ved Universitetet i Agder. Diktsamlingen Ved helt riktig måne (2015), ble utgitt kort tid etter at hun mistet sin mann, og inneholder en rekke tittelløse dikt om sorg og savn. Nedenfor finner du tre dikt fra samlingen:
«Vi hører i elve-susen
at evigheten er nær.»
Emil Boyson
Jeg er fattig på relikvier Hva skal jeg med brillene dine Hva skal jeg med skoene når du ikke har fot Din kropp var min du sa det Øyenlokk, håndledd Jeg tok det for gitt Annabelle Despard
«Sorgen er en hjemløs kjærlighet.»
Bent Falk
Jeg har nok med å holde kroppen på plass Jeg glemmer å se opp Jeg ser i bakken for ikke å snuble Glem det opphøyde. Sorgen er en leieboer i brun parkas Han sitter i din stol og fyller stuen med sitt nærvær
«Sorg er kjærlighetens pris.»
Nils Bredesen
Et år er gått. Jeg sitter ute som før prøver å følge svalenes dans i jakt på luftens plankton Alt er i bevegelse Den sarte ospen sitrer biene holder på i bergmynten vepsen maser Forbi huset går mennesker to og to Hvorfor snakker de ikke om deg? Inne er det stille. Ingen ber meg komme inn. Ingen sier jeg ikke må bli kald i den tynne jakken
VOV er en innholdsrik og vakkert illustrert praktbok om hundens historie. Årets julegave til alle hundeelskere.
Et nært forhold til hunder
Tor Åge Bringsværd er en av våre mest allsidige og produktive forfattere. Det er knapt det emne han ikke har sveipet innom i sitt lange forfatterliv. I den ferske boken VOV, er det som tittelen sier hunden han har tatt for seg. Et dyr han selv har og har hatt et nær forhold til.
Forfatteren om Bamse, sin første store hundekjærlighet
Mange barn har et varmt og sterkt forhold til hunder.
«Den første hunden som eide meg, var diger og brun, og jeg vet ikke riktig hvordan den var blandet sammen. Den bodde egentlig et helt annet sted, men det var i min seng den ville sove, og det var meg den ville være sammen med. Jeg var fem år, og den passet så godt på meg at de fleste ungene i gata ikke torde å leke med meg. Bamse het den. Og den ble skutt mot slutten av krigen, fordi den misforsto noen tyske soldater og trodde at jeg måtte forsvares.»
VOV – et oppkomme av eventyr, myter, folketro og fakta om hunden
I VOV beveger Tor Åge Bringsværd seg gjennom tid og rom, over kontinenter, sjø og land, mellom litteratur, religioner og tidsepoker. Boken er en godtepose for enhver hundeeier og hundeelsker, og er rikt illustrert med alt fra hulemalerier og gamle stikk til tegninger og fotografier. Nedenfor finner du syv ting du antagelig ikke visste om hunden og dens lange historie, hentet fra boken. Noe er sant, noe er kanskje sant og noe ganske kuriøst:
1) Hunden er veldig gammel Ingen vet nøyaktig når ulven ble hund, men man antar at temmingen begynte for rundt 30 000 år siden.
Menneskene har avbildet sin beste venn, hunden, gjennom tusener av år.
«I min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn.» Henrik Wergeland
2) Henrik Wergelands hund ble stoppet ut Da Henrik Wergeland lå på dødsleiet, testamenterte han sin yndlingshund, Bella, til Zoologisk museum, og ba om at den måtte stoppes ut. Så skjedde, men som den kulturhistoriske «gjenstand» den ble, havnet Bella etter hvert på Norsk Folkemuseum. Der står hun den dag i dag – i et klimaregulert magasin, med katalognummer NF 1902-0211.
Henrik Wergelands hund, Bella.
«Det beste ved mennesket er hunden.»
Nicolas Toussaint Charlet
3) Hundemelk stagger, mens hundepiss fremmer HÅRVEKST I Olaus Magnus storverk fra 1554, om nordisk historie og folkeliv, anbefales melk fra en hundetispe mot uønsket hårvekst. Melken gnis inn der problemet sitter. Er man skallet eller tynn i sveisen, og ønsker mer hår, er derimot hundepiss å foretrekke.
Walt Disneys tegneseriehund, Pluto, er kjent for de fleste gjennom bladet Donald Duck og tegnefilmer som store og små gleder seg over hver julaften.
4) Bitch betyr egentlig bikkje I gammel-engelsk ble bitch stavet bicce, altså som i vårt eget ord bikkje! Etter hvert begynte man dessverre å bruke ordet om «en umoralsk kvinne». Siden 1700-tallet har Son of a bitch betydd en kjeltring. Nå brukes bitch og bitchy som skjellsord uten tanke på mottakerens kjønn.
Flere generasjoner har blitt betatt av Lassie, verdens mest berømte hund. Fra 1942 til 2005 var den å se i utallige filmer og TV-serier.
5) Skremmende hundevarsel fra norsk folketro
Hvis du observerer hunden din liggende på gulvet langs et bord, med hodet mellom forbena og vendt mot døren, varsler den DØD i huset.
6) Hitlers hundepsykolog hadde en stri tørn
Adolf Hitler hadde i sin tid en plan om å etablere et korps med talende hunder. De skulle trenes opp slik at de kunne erstatte vaktene i tyske konsentrasjonsleire. Airdaleterrieren Rolf, hadde i følge Hitlers dyrepsykolog lært seg alfabetet, og var i stand til å sende bokstavmeldinger. Mens Don (av ukjent rase og opprinnelse) overgikk alle. Den skal angivelig ha lært seg å snakke (formodentlig tysk), og kunne blant annet si «sulten» og «gi meg kake». Hitler og Himmler så store muligheter med et slikt korps av trente hunder i kampen mot russerne og de allierte. De to var jo lenge sikre på at de skulle vinne 2. verdenskrig.
7) Elvis Presley og Per Sivle
Elvis sang som kjent You ain’t Nothing But a Hound Dog og Per Sivle skrev Berre ein hund. Men du visste kanskje ikke at Elvis blir Sivle baklengs?
His Master’s Voice var en kjent logo og et sterkt varemerke for grammofonplater, preget av Francis Barrauds maleri av foxterrieren Nipper, som lytter til herrens stemme fra en grammofon.
Nedenfor finner du syv små og vakre undringsdikt om det lille barnet, skrevet av noen av våre fremste diktere: Gro Dahle, Kolbein Falkeid, André Bjerke og Zinken Hopp.
Gro Dahles samlede ble utgitt i forbindelse med hennes 30-års jubileum som forfatter i 2017. Boken inneholder et vel av dikt, preget av levd liv.
Fra Gro Dahles LINNEAPASJONEN
Dette er
den himmelske freds plass
Dette rommet
hvor Linnea sover
En lampe på i gangen
En lyselv over gulvet
En vokter
i hvert hjørne
~~~~~~
Når hun sover
er hun bak fjell
og høye hvite hus
med altfor mange vinduer
linnea-pasjonen
~~~~~~
Umulig å si hvor hun begynner
og hvor hun tar slutt
synker tvers gjennom madrassen
og videre
igjennom til Kina
~~~~~~
Håndens stilling på lakenet
Armens bue
Drømmen som en mørkere flekk
rundt øyet
Moren vekker henne ikke
men spiser av hennes søvn
Ingen motstand
men varmen mellom ryggen og sengen
Ingen lyd
men pusten hennes som letter
Linnea
«Barn er jordens levende blomster.» Maksim Gorkij
Kolbein Falkeid er en av våre mest folkekjære diktere, med et over 50 år langt dikterliv bak seg. I «Samlede dikt» som kom ut i 2016 er det meste av hans lyrikk samlet.
Kolbein Falkeids MORGEN
Enda før vekkeruret
har revet morgenens drøm i fleng,
vil jeg liste meg varsomt
inn til den lilles seng
og se – først se i hans blikk
forventningens klimaks kave
lik bølger som kappes mot land
fra havet –
Så vil jeg trekke gardinet
vips – fra vinduet. Lyset inn!
Og oppleve morgenen sammen
med et storøyd måpende,
mykt og sultent
barnesinn –
André Bjerkes BARNET
Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår;
det er som å dra på en reise
tilbake titusener år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artens famlende barndom
I tidenes morgengry!
Det er som den lille kroppen
som leker i sommerens vind
ennå har minnet i seg
om slektenes første trinn.
Den reiser seg opp fra stranden
og går i den solede strand
som apen en gang har reist seg
og blitt til den første mann!
Zinken Hopps LIVETS HØYESTE LYKKE
Den vesle varme ungen min
Gjør rare lyder med tungen sin
Han lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor
Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av undrerkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss
Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av
Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg
Hvert barn som fødes har krav på å bli møtt med takknemlighet og glede, omsorg og varme.
«Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.» Sondre Bratland
Anna Fiske er kjent for sine lekne, særegne strektegninger, fantasirike, kreativ nyskapning og store produksjon av bildebøker. Foto: Maja Hattvang
Anna Fiske (f. 1964) er illustratør, forfatter og tegneserieskaper. Hun står bak et vell av bildebøker og tegneserier, både med egne tekster, og som illustratør for andre forfattere. Hun er tildelt flere høythengende priser. Nå også en vel fortjent Brage! Bøkene hennes er solgt til en rekke land, blant annet Kina. Årets bok, Elven, er en lavmælt og vakkert illustrert ungdomsroman om store og små ting som gjør livet vanskelig for tenåringsjenta Helena.
Bragejuryen sier blant annet dette om Fiske og Elven:
«… Bøkene til Fiske har i fleire år lukkast med å gjere baksider til framsider og sjå under overflata der andre ser bølger eller trygg is (…) Elven er (,…) eit nært portrett av eit ungt kunstnarsinn som skal finne si eiga stemme (…) klarer kunststykket å gjere eit nyansert og symboltungt bildespråk så intuitivt og treffsikkert at lesaren nærast kjenner det på kroppen når is-slottet gradvis smeltar, fargane kjem fram og Helena endeleg maktar å ta meir plass (…) Elven er eit uomgjengeleg smelteverk i forfattarskapen til Fiske.»
Elven er Anna Fiskes første, illustrerte ungdomsroman.
Anna Fiskes takketale etter vel fortjent tildeling av Brageprisen 2018:
«Helena i Elven føler at hun ikke hører hjemme noe sted, at hun bare renner i vei, at det ikke finnes en egen plass til henne å stå, gå, sykle, sitte på.
Næring for et helt liv med leseopplevelser
Gjennom å skrive, tegne har jeg funnet min egen plass, en litterær stol, skrudd fast i gulvet, den er så god og myk å sitte på. Jeg er så stolt over å få lov til å gi de tidlige leseopplevelsene, barne- og ungdomslitteraturen, dampende matjord lengst ned i kroppen; næring for et helt liv med leseopplevelser.
Gjennom å skrive, tegne har jeg funnet min egen plass, en litterær stol, skrudd fast i gulvet, den er så god og myk å sitte på.
Takk til alle støttespillere og de gode hjelperne
Takk til mednominerte, og alle barne- og ungdomsbokforfattere, til min norske fine slekt. Takk til Cappelen Damm som gir meg et gulv å danse min egen dans på, til sangen, som er og blir en fortelling. Til redaktør Nicolai Houm, som i arbeidet med Elven ga meg en litterær lommelykt å bruke i den nye, litt skumle stien jeg var så spent på om jeg skulle klare å tråkle meg frem på. Og Lars – takk for at du alltid er der. Det er livsnødvendig.
Å være skjør og sterk samtidig
Sist, men for min del virkelig ikke minst, hun som pusser tennene, tar på leppestift, går ut i verden, hver dag: Anna Fiske, meg, alt som kommer innenfra, dypt innenfra. Det som svir, som gror, pirrer og spretter fra fingertuppene, langt inn i de indre organene og ut igjen. Å være så skjør, så sterk samtidig.
Helena i Elven sier: Det er rart at man kan mislike det å være usynlig samtidig som man ikke vil synes. Takk for at Elven og jeg ble sett, isen sprekker, vannet strømmer, vi bobler og det er så godt.»
Det er rart at man kan mislike det å være usynlig samtidig som man ikke vil synes.
Jeg vil ha en liten hund! Det er mange barns sterkeste ønske å få en liten vov…
En hel serie med dyrebøker for de aller yngste barna
I alt fire utgivelser finnes i denne serien av små dyrebøker med pels og lyd i solid kartong for de aller minste: Dyreungerog Gårdsdyr er nye av året, mens Husdyr og Kjæledyr kom ut i fjor. Alle titlene har rukket å bli bestselgere i bokhandel og bokklubb.
Bæ, bæ lille lam… Klapp pelsen og hør bæ-lyden!
Klapp den myke pelsen!
Bøkene inneholder søte bilder av dyrene, og man kan stryke på den myke pelsen deres og høre ekte dyrelyder: Hva sier valpen? Og hva sier tigerungen? Det er bare å klappe på den myke pelsen, så kommer lyden.
Målgruppe: 0-3 år.
Førskolebarn er nysgjerrige og liker å utforske
Marit Røgeberg Ertzeid er barnehagelærer, mor og bestemor. Hun er opptatt av å stimulere barns nysgjerrighet og vitebegjær. Hun står bak to bøkene Småkryp for småfolk ogFjæra for småfolk der hun har levert både tekst og bilder. Bøkene inviterer de yngste leserne til å utforske og lære om insekter, kryp og smådyr på land og strand i norsk natur. Dette er rett og slett gode bruksbøker for barn mellom 3-7 år, der fagkunnskapen formidles lettfattelig og i øyenhøyde for primærmålgruppen. Og den voksne leseren får også med seg lærdom og et og annet og undre seg over.
Snegler, marihøner, veps – så mange spennende skapninger omgir oss, bare vi tar oss tid til å se etter.
Småkryp for småfolk
I Småkryp for småfolkmøter vi kjente kryp fra norsk natur: bille, edderkopp, flue, humle, marihøne, maur, meitemark, mygg, snegle, sommerfugl, stankelbein, veps. Bildene er innbydende og tett på, og teksten er en enkel og lett forståelig.
Det er mye som rører seg i strandkanten. Her en lekker, rød kråkebolle.
Det rører seg i fjæra!
Fjæra for småfolktar kunnskapstørsten til barnehagebarna på alvor. Her står kråkebollen, eremittkrepsen, kamskjellet og en rekke andre skapninger fra norske strender på menyen.
Denis Mukwege er legen og hjelperen som taler ofrenes sak i Kongo. I sin bok Lege på liv og død tar han et oppgjør med seksualisert vold i krig, og forteller om sine erfaringer og opplevelser som gynekolog og behandler av over 21 000 mishandlede kvinner. Nadia Murad er både offer, talskvinne og aktivist som vitner om overgrepene mot 3000 jesidi-kvinner i Irak. Hennes bok, Den siste jenta, er et dramatisk og personlig vitnespyrd om overgrep begått av terrorgruppen IS. Boken er også et nødvendig og viktig bidrag i arbeidet med å bekjempe IS og stille dem til ansvar for sine handlinger.
Så hva er bakgrunnen for konfliktene i Kongo og Irak?
Kongo – belgisk koloni fram til 1960
Kongo var belgisk koloni fram til 1960, det store frigjøringsåret for afrikanske kolonier. Men Kongo var dårlig forberedt på å bli en selvstendig stat. Det var kald krig mellom USA og Sovjetunionen, og det råvarerike Kongo ble et offer i striden mellom supermaktene. Patrice Lumumba vant det første frie valget og ble statsminister. Men USA var misfornøyd med den venstreorienterte Lumumba og støttet et kupp der Lumumba ble styrtet og drept. FN gikk inn med styrker for å holde ro og orden i det kaotiske landet, men FNs generalsekretær Dag Hammaskjöld omkom under forsøket på å få til fred. Han ble tildelt Nobels fredspris post mortem i 1961.
Krigene fra 1990-tallet
President Mobutu ble diktator i Kongo. Han førte en politikk som gjorde en liten prosent av landets befolkning styrtrike ved salg av viktige råvarer til den vestlige industrialiserte verden. I 1997 ble Mobutu styrtet, men Kongo ble kastet ut i årelange borgerkriger der mange grupper kjempet om landets råvareressurser. FN har beregnet at over seks millioner mennesker er drept i disse krigene fram til vår tid. I borgerkrigene i Kongo brukte alle parter voldtekt av kvinner som et våpen for svekke motstanderne. Bare i november i år er mange mennesker drept, mishandlet og drevet på flukt av opprørere i kamp mot regjeringsstyrkene til president Joseph Kabila og FN-tropper.
Denis Mukwege – «Lege på liv og død» kan bestilles på Cappelendamm.no.
Denis Mukwege – hjelperen
Denis Mukwege ble født i 1955 og utdannet seg til gynekolog i Frankrike. I 2008 opprettet han hospitalet Panzi i byen Bukavu der han og staben hans behandlet tusenvis av kvinner som var blitt skadet av seksualisert vold. Mukwege ble en av verdens ledende eksperter på behandling av indre skader på kvinner som var blitt utsatt for gruppevoldtekter. Han utførte mange operasjoner i lange arbeidsdager på opptil 18 timer. Det var typisk at han stod i operasjonssalen da han fikk meldingen om at hadde fått Nobels fredspris.
Mukweges arbeid er farlig. Flere ganger er han blitt truet på livet av grupper som vil hindre ham i å gå offentlig ut mot grusomhetene. Denis Mukwege har mottatt flere menneskerettighetspriser, men fremdeles må han beskyttes av FNs fredsbevarende styrker.
Irak – en stat opprettet av britene
Etter første verdenskrig opprettet britene staten Irak. Staten inneholdt både arabiske sunni- og sjiamuslimer, kurdere og andre minoriteter. Irak var kongedømme fram til 1958 da militære styrtet kongen. I 1979 overtok Saddam Hussein makten gjennom et nytt kupp. Fra 1980 til 1988 førte han krig mot Iran med hundretusener drepte. I 1990 invaderte han nabostaten Kuwait, men en USA-ledet styrke jaget irakerne ut. Etter nederlaget slo Saddam Hussein hardt ned på alle som utfordret hans styre, særlig sjiamuslimer og kurdere.
USAs invasjon i 2003
Ellevte september 2001 gjennomførte organisasjonen Al Qaida terrorangrep i USA. Lederen, Osama bin Laden, oppholdt seg i Afghanistan. Amerikanerne holdt derfor Taliban-styret medansvarlig for terrorangrepet og invaderte Afghanistan og styrtet Taliban-styret. USA mente at Saddam Hussein også støttet Al Qaida, og at han hadde masseødeleggelsesvåpen. Ingen av delene var riktige, men amerikanerne invaderte Irak i 2003 og styrtet Saddam Husein. De satte inn et nytt styre dominert av sjiamuslimer.
Den islamske staten – IS
USA oppløste Saddam Husseins hær. Frustrerte sunni-muslimske offiserer som mistet jobben, dannet Den islamske staten, IS, sammen med islamister tilknyttet Al Qaida. De førte hellig krig for å opprette et nytt islamistisk kalifat med sentrum i Irak og Syria. I 2014 erobret de Iraks nest største by, Mosul. De utførte grusomme terrorhandlinger mot alle som ikke delte deres islamistiske tro.
Nadia Murads historie om kampen mot IS, «Den siste jenta», kan bestilles cappelendamm.no.
Angrepet på jesidiene
En av gruppene det gikk hardest ut over, var jesidi-minoriteten i det nordlige Irak. Deres religion er en blanding av islam, kristendom, jødedom og gamle iranske religioner. IS mente jesidiene var djevledyrkere og forsøkte å utrydde dem. I 2014 massakrerte IS flere hundre menn og eldre kvinner i landsbyen til den 21 år gamle Nadia Murad. Hun og andre yngre kvinner ble bortført og holdt som sexslaver. Nadia ble voldtatt gang på gang og truet med henrettelse dersom hun ikke konverterte til IS-versjonen av islam. Etter noen måneder klarte Nadia Murad å flykte, og i 2015 kom hun til Tyskland. Der valgte hun å fortelle verdenssamfunnet hva hun var blitt utsatt for; til tross for at dette var en enorm påkjenning for henne. I 2016 fikk hun flere menneskerettighetspriser før ble hun utnevnt til FNs første goodwillambassadør for overlevende av menneskehandel. Nadia Murad har skrevet en selvbiografi som er oversatt til norsk med tittelen Den siste jenta.
Seksualisert vold som krigsforbrytelse
Allerede i 2008 slo FN fast at bruk av seksualisert vold i krig og konflikt var en krigsforbrytelse. Nobelkomiteen erklærte i kunngjøringen av årets fredspris at ”en fredeligere verden kan bare oppnås ved at kvinner og deres grunnleggende rettigheter og sikkerhet anerkjennes og beskyttes i krig.” Komiteen håper av Mukweges arbeid og Murads vitnemål ville føre til at overgriperne blir stilt til ansvar for sine ugjerninger. Seksualisert vold er et alvorlig brudd på internasjonale regler for krigføring. Blir overgriperne straffet, kan dette bidra til å dempe brutaliteten i kommende konflikter.
Michel Houellebecqs nye roman, «Seratonin», er nettopp lansert i Frankrike. I februar kommer den på norsk. FORHÅNDSBESTILL GJERNE BOKEN HER!
Allerede nå foreligger flere engasjerte og anerkjennende anmeldelser i norske medier, basert på originalutgaven av Michel Houellebecqs nye roman Serotonin. Etter å ha lest boken går Erlend Loe så langt som å anbefale Senterpartiet å engasjere forfatteren i sin kommende valgkamp!
Med en depressiv agronom i hovedrollen
Bokens hovedperson, Florent-Claude Labrouste, er en depressiv agronom, som hjemsøkes av sin fortid, i eksistensiell bevegelse mot et bakteppe av et samfunn i krise. Han er lei av jobben og enda mer lei av sin unge, overfladiske japanske samboer, som han bare har forakt til overs for. Etter å ha overveid å drepe henne, bestemmer han seg i stedet for å gå for en frivillig forsvinning. Han vender tilbake til sine røtter på bygda i et Frankrike ødelagt av globalisering og av EUs liberale fellesskapsspolitikk. Bøndene sliter med å få endene til å møtes, og bygdefolket er modne for oppgjør. Det eneste som holder ham oppe er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – og ideen om å treffe igjen sin tidligere kjæreste, Camille. Men er det i det hele tatt mulig å være lykkelig i et moderne, vestlig samfunn?
Sitater fra norske anmeldere
Et knippe norske anmeldere har altså i sin iver allerede lest den franske utgaven av Serotonin og er svært begeistret. Her er noen sitater med deres vurderinger og synspunkter på boken:
«Nådeløst treffsikker (…) en dyster roman, men den er også morsom (…) enten han beskriver kvinner nærmest som vandrende kjønnsorganer som alltid er til hans disposisjon eller som før-feministiske kone-emner som gir varme, omsorg og kjærlighet i en ellers avstumpet verden (…) en roman som både skaker og fornøyer.» Anne Cathrine Straume, nrk.no
Nådeløst treffsikker
«Melkekvoter, sex og infamiteter (…) Senterpartiet burde engasjere Michel Houellebecq i den kommende valgkampen (…) Bøkene hans er steder å være hvor jeg blir holdt i hånden av en ensom stakkar, men en intelligent stakkar, en som er betraktelig smartere og mer skadet enn meg, og som fører meg rundt og peker på verden og forteller. Det er sånn jeg vil ha det.» Erlend Loe, Aftenposten
Senterpartiet burde engasjere Michel Houellebecq i den kommende valgkampen
«Tilsynelatende er Michel Houellebecq seg selv lik i sin nye roman. Men under overflaten lurer noe så usannsynlig som en fortelling om kjærlighetens nødvendighet (…) Gjennom hele kunstnerskapet har Michel Houellebecq funnet frem til hvor i den offentlige samtalen det gjør mest vondt og hva som forties.» Kjetil Jakobsen, Morgenbladet
Gjennom hele kunstnerskapet har Michel Houellebecq funnet frem til hvor i den offentlige samtalen det gjør mest vondt og hva som forties
«– Jeg tror Houellebecq liker å være en provokatør. Han tar kontrære meninger når han opptrer som samfunnsdebattant og som person i offentligheten. Det er ikke sikkert at alt det han skriver i romaner skal tolkes som en direkte analyse av samfunnet. Han er ikke først og fremst politisk analytiker, han er først og fremst en litterær forfatter.» Kommentar fra Tove Gravdal, utenriksjournalist i Morgenbladet
Han er ikke først og fremst politisk analytiker, han er først og fremst en litterær forfatter.
