Tora Ørdal Mikkelborg Foto: © Kjell Ruben/Palookaville
Plutselig er det sommer. Dagene vokser seg inn i nettene, alt er grønt og saftig, løvetannen er tilbake på plenen like stor som den var for fem dager siden, da jeg høvlet den ned med gressklipperen. Et like sikkert sommertegn er at det til stadighet ligger en liten bok i hendene mine. Jeg finner meg selv med ryggen mot solveggen, stående i oppkjørselen eller midt på det solvarme gulvet under stuevinduet, helt oppslukt i de små historiene som utgjør Sommerboken av Tove Jansson.
I tre somre har jeg levd med denne boka. Den liksom sniker seg frem mellom de andre permene i bokhylla når kveldene blir lysere, og krever at jeg plukker den frem. Jeg fant den ved en tilfeldighet. Den bare stod der med ryggen til i bokhandelen, og gjorde fint lite ut av seg. Det var vel derfor jeg kjøpte den. Bøker er som folk. Ofte er det de mest unnselige som har mest å komme med. Og denne boka har mye å komme med! Den handler om Sophia på seks år, farmoren på over åtti, og en litt fjern, utydelig pappa som for det meste er opptatt med arbeidet sitt. De tilbringer sommeren på en øy i Finlands skjærgård. Der har de et lite sommerhus, og der har de hverandre og naturen som omringer dem.
Det er fjellknauser og vindforma trær, svaberg og fugler, knokler og kranier og havet som understreker at det er her de skal være, avsondret fra resten av verden, overlatt til seg selv og til alt øya har å by på. Sammen utforsker Sophia og farmoren svabergene og myrlendet, vannhullet, strendene og spøkelsesskogen. Samtidig utforsker de hverandres indre landskap av små og store spørsmål, filosofier og frykter. Tidlig i boka kommer det frem at Sophias mamma er død. Mer får vi ikke vite om den saken, men det er nettopp det som gjør inntrykk på meg. Under alle de humoristiske og snodige betraktningene Sophia og farmoren gjør, sammen og hver for seg, ligger det et dypt alvor.
Farens tilbaketrekning får vi heller ikke noe svar på, kanskje rommer den vel så mye sorg som arbeidstrang, men desto viktigere blir farmorens nærvær i fortellingene. Innimellom dukker det opp andre karakterer, som Sophias lille venninne Pipsan, som er vakker og snill, men redd for det meste. Vi får også møte Eriksson, den tause sjømannen som sjelden kommer nærmere enn at han kaster gaver i form av ting han har funnet på sin ferd i land fra den gamle, slitte båten sin, før han forsvinner ut på havet igjen. Men for det meste er det farmoren og lille Sophia som fyller fortellingen.
Hva er det med denne boka som griper så hardt rundt ryggraden? Selv er jeg hverken barn eller gammel, men jeg vokste opp på en øy, og jeg har den øya i kroppen nå som da jeg var seks, og den kommer til å være i meg også når jeg blir gammel. Det er noe innbitt og egent ved det å være øyboer, noe farmoren formidler så fint mens hun grubler over hvordan hun kan få Sophias redde venninne litt tryggere:
«En øy kan bli forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok.»
Også Sophias fortvilelse som kommer frem i samspillet med den uregjerlige katten Mappe treffer dypt. Helst vil hun ha en katt hun kan kose med, og som er lydig og snill. Men Mappe lar seg ikke temme:
«Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg. Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da? Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.»
Men selv om Sophia får det som hun vil; en annen katt som lar seg kjæle med, som ikke slutter å male selv om man løfter på den, er det Mappe hun vil ha, når alt kommer til alt:
«- Jeg vil ha Mappe tilbake! skrek Sophia. – Men du vet jo hvordan det blir, sa farmoren. – Det blir fælt, sa Sophia alvorlig. Men det er Mappe jeg elsker. Og så byttet de katt igjen.»
Dette tror jeg har klangbunn i de fleste av oss. Det smertelige i å elske noen. Hvor vondt og vidunderlig det er å være menneske sammen med andre.
Tove Jansson har alltid truffet det bløteste punktet i hjernen min, der melankolien ligger og presser som vann i en jettegryte. Det var mange år siden jeg hadde lest bøkene om Mummitrollet da jeg oppdaget at hun også har skrevet for voksne. Med Sommerboken fikk jeg den samme følelsen som da jeg leste Mummitrollbøkene. Det var den godvonde følelsen av å forstå noe større enn jeg har ord for selv, ut fra setninger som aldri forteller mer enn nøyaktig det som står. Tingene er nok i seg selv. Alt har sin bestemte plass. Og resten er opp til deg selv. Sommerboken av Tove Jansson – plukk den med deg neste gang du er i bokhandelen eller på biblioteket! Den er ikke så lett å få øye på, men når du først har tatt den med deg, vil du merke hvordan den krever å bli lest om og om igjen.
PS fra forlaget: Tora Ørdal Mikkelborg er født i 1985. Hun kommer fra Kirkøy på Hvaler i Østfold, og bor i Fredrikstad. I høst debuterer hun med novellesamlingen Ennå er det tid, der hovedpersonene nærmest er oppslukt eller «hjemsøkt» av andre mennesker og av tidligere
tapserfaringer. Hovedpersonene selv befinner seg ofte i en avsondret eller marginalisert situasjon. Forfatteren har et blikk for det destruktive og marginaliserte, og skriver frem en følelse av menneskelig innelukkethet og avstand som evner både å berøre og beta.