Bo Gaustad (f. 1946) er tegner, illustratør og forfatter fra Oslo. Hun har utdannelse fra Statens og Kunstindustriskole, Statens Lærerhøgskole i Forming og Universitetet i Oslo. I tillegg har hun gjennomført forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt. Hun har illustrert flere titalls billedbøker, og i 2008 debuterte hun også som forfatter. Så langt har hun utgitt tre egne bøker. Illustrasjonene hennes er blant annet innkjøpt av Nasjonalbiblioteket, og hun har mottatt flere prestisjefylte priser, både for egne utgivelser og for bøker hun har illustrert, som Årets vakreste bøker og Kulturdepartementets illustrasjonspris. I forbindelse med sistnevnte ble illustrasjoner og illustratør omtalt på følgende vis: «…kjappe, elegante og uttrykksfulle blyanttegninger, lojale mot tekstens luftige tankesprang (…) en bokkunstner med stort register.» Anmeldere har også uttrykt stor begeistring over Bos bøker, som Guro Havrevold i Numer om Bøllene: «…en rufsete og sjarmerende liten fortelling (…) Tegningene er gjort med laveringer og en leken og uvøren strek…»

Bøllene er Bo Gaustads tredje bok. Den kom ut i 2013 og handler om Birger, «Hagens skrekk», med kraftig underbitt og skarpe tenner, og hva som skjer når bøllene okkuperer Birgers hundehus..
Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Barndommens nattbord. Hm. Husker i grunnen bare Eva Scheer Teddybjørn på bølgelengde – og at mor på et tidlig tidspunkt leste Prinsesse Gullhår. Nydelig omslag med prinsesse. Men etter 3. repetisjon gikk hun lei. Ellers hadde jeg Torbjørn Egners sangbok og kunne utenat de fleste sangene som ble sunget inn på min brors Tandberg lydbåndopptaker. Særlig Jeger BomBom vakte stor begeistring i familien. Jeg hadde en bror som var over ti år eldre, med en bokhylle full av guttebøker. De var forbudt for meg, så de leste jeg. Jeg hadde bøkene inni leksebøkene og slukte hele Tarzanserien i tidlig alder. Dessuten hadde jeg en nabo med bøker fra 1930-tallet. Morsomme bøker som jeg lånte. Jeg likte og liker godt bøker med humor; Svein og jeg på ferie, Knut, Svein og jeg. Dessuten Aschehougs utvalgte for piker. Dikken Swilgmeyer. Og Ole Alexander-bøkene selvfølgelig. Og spenningsbøker. Frøken Detektiv. Hardy-guttene. Fem-bøkene. Dessuten leste jeg Asbjørnsen og Moes samlede eventyr.. Det gjør jeg faktisk enda av og til. Og illustrasjonene! De er bilder som jeg fortsatt har inni hodet. Noen av dem var så nifse at jeg ikke turte lese eventyret, som barn. De tre mostre f.eks. Og Taterne.
Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Det var altså veldig lite lesing på fanget. Jeg var mye alene hjemme som barn – og leste masse. Hadde også noen tegneserier som jeg tror stammet fra min bror. Professor Tanke – fin strek tenker jeg nå. Enkle figurer. Bortsett fra i eventyrene var jeg ikke så veldig opptatt av illustrasjonene i bøkene. Det var historiene som gjaldt. Dette var i bøkene, men jeg leste også Wild West-bladene, Illustrerte Klassikere o.a. Noe jeg husker med glede var steinplatene min bror ga meg i julepresang. Jens Bolling hadde lest inn flere eventyr på 78-plater!! og de spilte jeg ofte. Gutten som kappåt med trollet var en slager. Dessuten kom jo Doffen-platene, Doffen reiser til Amerika, Doffen hos tannlegen osv. Jeg har dem enda. Det var ingen lesing på sengekanten hos oss. Bare aftenbønn. Ganske kort. Og mer et rituale enn innhold.
Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Det er ikke godt å si hva barndommens bøker har ført til. Når tenker jeg på dem i dag er det humoren i dem jeg husker. Småville unger som gjorde rampestreker. Litt ulovlig. Flotte greier. Eventyrene. Guttebøkene til min bror. Jeg vil nok tro at dette fortsatt sitter i bakhodet – også når jeg tegner. Tegningt har jeg jo holdt på med fra jeg var liten og ripte store figurer i bakgården i sanden etter at det hadde regnet. Det ble fine, svarte streker.