Dette er årstiden da høstlistene dingler over oss som gigantiske pinjataer og bøkene strøs utover landet som var det godteri. Forlagene inviterer til fest og feirer seg selv med glitter og glamour. Bokbransjen er kanskje i endring, men det er ennå champagne igjen.
16. august arrangerte Cappelen Damm sin høstfest. Det er mye å feire, mer enn 1500 titler! Det er jo helt vilt, og nesten ikke til å tro. Men det er helt sant. Med tanke på at ett forlag kan produsere så mange titler, skjønner man at man som forfatter ikke er så veldig unik og at hele bokhøsten er en storslagen kamp om oppmerksomheten. I år har jeg selv bok, tittelen er Verden leker gjemsel og den sendes i trykken i disse dager. Klart jeg måtte til Oslo og feire.
Slike forlagsfester er en glimrende anledning å møte de flinke folka i forlaget, forfatterkolleger, journalister og bokhandlere. Fest skal jo være gøy. Det er selve essensen. Men av og til kan det bli mer slit enn moro. Mingling, småprat, smil og latter kan være en utfordring, særlig når såpass mange ukjente er presset sammen på såpass liten plass. Det er ikke alltid like lett å passe inn og finne de rette ordene. Det kan fort skje at en forventningsfull forfatter som har forvillet seg ut av sitt selvpålagte eksil i en forblåst fiskerlandsby på Vestlandet blir fullstendig overveldet og mister munn og mæle konfrontert med tigerstadens litterære elite.
For et par år siden kvinnet jeg meg opp og reiste på høstfesten. Jeg hadde en plan om å komme meg opp og frem og vise ansikt. Jeg reiste ens ærend fra Haugesund til Oslo for å bedrive skamløs selvpromotering og forhåpentligvis komme ut av rurale hengemyra og inn i det bankende litterære hjertet. Det var i alle fall tanken. Jeg ankom festen pyntet og preppet etter alle kunstens regler. Stort smil, rett i ryggen, latteren på lur, glimt i øyet. Eller var det angst i blikket?
Halv syv startet festlighetene, folk overalt, snakkende, smilende, hilsende. Så mange ukjente. Allerede klokken halv åtte hadde jeg mistet munn og mæle, klokken åtte var jeg på vei tilbake til hotellet. Jeg passet liksom ikke inn, klarte ikke å holde en samtale gående i mer enn noen minutter. Maks. Flakkende blikk og ryggen mot veggen. Ambisjonene stod helt klart ikke i stil med prestasjonene. Det sosiale mageplasket var et faktum. Ikke akkurat dronningen av småprat, der altså! En lykke var det jo at ingen la merke til at jeg verken kom eller gikk, så fikk jeg være alene med skammen på hotellrommet.
I år gikk det bedre. Mye bedre. Jeg hadde ingen plan, ingen annen agenda enn å kose meg og møte hyggelige forfattere og forlagsfolk, høre hva de hadde å si. Vinen fløt fritt, kvelden var fløyelsmyk og stemningen god. Kan det bli bedre? Nå kan bokhøsten bare begynne. Bring it on!
Hvis du har lyst å lese Verden leker gjemsel, kan du forhåndsbestille den her.
Innlegget Ikke akkurat dronningen av småprat dukket først opp på Forlagsliv.