Tegneren og barnebokforfatteren Svein Nyhus (født 1962) mottok nylig Norsk illustrasjonsfonds æresstipend. Stipendet, som er på 100 000 kroner, ble delt ut under feiringen av Tegnerforbundets 100-årsjubileum i Oslo 8. april 2016. Juryen har lagt vekt på den anerkjente kunstnerens årelange arbeid som illustratør, ikke minst av prisbelønte barnebøker.

Hans hittil siste bok, Akvarium, er et samarbeidsprosjekt med forfatterkona Gro Dahle. Akvarium ble tildelt Kritikerprisen for beste barnebok 2014. Tildelingen begrunnes også med «Sveins raushet og inkludering av alle i miljøet, Bildebokskolen på egen blogg hvor han deler erfaring og tips, og ikke minst den store innsatsen på Wikipedia, der Svein har lagt ned tusenvis av timer med å legge ut illustrasjonsrelaterte artikler». Her i forlaget er det jubel og brus over at den fantastiske illustratøren og trivelige mannen blir satt så stor pris på. Vi gratulerer!

Her er juryleder Bjørn Ouslands tale under utdeling av Æresstipendet:

«Norsk illustrasjonsfonds æresstipend
tildeles personer som har gjort en stor innsats for illustrasjonskunsten på det kunstfaglige eller kunstpolitiske området, utadvendt, eller innad i organisasjoner. Stipendet deles ikke ut hvert år og kan ikke søkes. På 26 år har det blitt tildelt 12 æresstipend. Dette er mer enn et stipend, det er en utmerkelse som skal henge høyt. Å finne den ene personen som fortjener dette stipendet akkurat i år, når Tegnerforbundet runder 100 har vært en spesiell utfordring. Det finnes jo flere gode kandidater som har jobbet for faget i mange år. Noen kan føle seg forbigått, spesielt når vi har funnet fram til en, i denne sammenheng, relativt ung stipendmottaker. Imidlertid var juryen, Norsk illustrasjonsfonds styre, helt samstemte når dette navnet ble lansert og vi begynte å nøste opp i vedkommendes innsats. Personen er en meget dyktig og prisbelønt utøver av illustrasjonsfaget. En av de aller ypperste vi har her i landet, som lager bøker som blir oversatt i hele verden.

En som stadig eksperimenterer med nye uttrykk og teknikker,
(men som (…) aldri blir helt fornøyd selv, kanskje det er nettopp derfor vedkommende stadig fortsetter å utvikle og forbedre seg.) Men det er ikke først og fremst dette vi  verdsetter her i dag. Vi har i denne sammenhengen lagt vekt på innsatsen personen har gjort utover arbeidet som illustratør. For å holde på spenningen en stund til, tenker jeg at det nå kan være riktig å gå over til å bruke det relativt utskjelte pronomenet ”hen” om stipendmottakeren,

Hen er en usedvanlig trivelig og sosial person,
og vi møtes ofte på forlagsfester eller andre sosiale sammenkomster. Det kan imidlertid by på problemer å få snakket med vedkommende, fordi hen ofte løper rundt på leting etter en nyetablert og ukjent illustratør som hen har hørt skal befinne seg i lokalet. Hen er veldig opptatt av å inkludere disse som kjenner få i miljøet, få de til å føle seg hjemme og verdsatt, presenterer og spleiser dem med eldre kolleger, påser at ingen føler seg utenfor. Som fagutøvere kan de fleste av oss føle at vi vil ha noen hemmeligheter. Jeg vil kanskje vokte på spesielle teknikker eller det jeg tenker er geniale tegnetips som gjør at akkurat mine illustrasjoner får et særpreg og skiller seg ut. Det æresstipendiaten gjør er derimot å dele absolutt alt av gode råd og erfaring.

Gjennom bloggsiden sin viser hen punkt for punkt hvordan illustrasjonene er blitt til,
fra første skisser og ideer til ferdig arbeid, med gjennomgang av teknikker enten på papir eller smarte triks i Photoshop. På tegnebloggen finner vi tanker rundt konkrete oppdrag  samt det å illustrere generelt.En gullgruve for oss som vil lære mer og bli inspirert. Prøver jeg å google mitt eget navn, vil Wikipediaartikkelen om meg selv alltid være oppdatert om mitt virke som illustratør og alle opplysninger stemmer. Dette gjelder også for nær sagt alle illustratører som er aktive i Norge. Dette gjør at hele faggruppen blir mer synlig.  Den informasjonen viser seg meget viktig der illustratører trenger referanser for ulike jobber og vil være ekstremt nyttig for forskere og journalister som dekker faget. I tillegg blir det lagt ut en mengde artikler om teknikker, kunsthistorie, begreper osv, samt billedreferanser som gjør Wikipedia mer anvendelig som research-verktøy for oss. All denne informasjonen finner ikke veien ut på nettet på egenhånd.  Noen, en bestemt person, bruker masse av sin fritid og energi på å samle fakta og legge dette ut og oppdatere disse artiklene. Vi har fått informasjon om at mottakeren av Norsk illustrasjonsfonds æresstipend 2016 har brukt rundt 10 000 timer siden 2005 på dette viktige arbeidet, uten å få betalt eller signere artiklene i eget navn. I sannhet en stor innsats gjort av en sann idealist. Alt dette gjør at juryen vil påstå at ingen har gjort mer for illustrasjonsfaget i Norge det siste tiåret eller så enn hen … eller, nå kan vi si han. Vi har den glede å tildele Norsk illustrasjonsfonds æresstipend 2016  på kr 100.000  til Svein Nyhus.

Gratulerer!»

Svein Nyhus er i godt selskap. Disse har mottatt Æresstipendet tidligere:
1991  Fredrik Matheson
1992  Borghild Rud
1993  Hans Gerhard Sørensen
1994  Ørnulf Ranheimsæter
1995  Olav Mosebekk
1996  Fredrik Stabel
1999  Oscar Reinert Olsen
1999  Hans Normann Dahl
2002  Ingrid Jangaard og Odd Ousland
2003  Finn Graff
2008  Ingerlise Kongsgaard
2014 Bjørg Omholt

Innlegget Svein Nyhus blir satt pris på. Mottar høythengende æresstipend på 100 000 dukket først opp på Forlagsliv.

Etter uker med kald vår (og snø!) ryktes det at vårvarmen endelig er like om hjørnet. Hva med å la bilen stå i morgen tidlig og ta sykkelen til jobben? Eller tråkke seg en deilig ettermiddagstur i marka? I boka Sykkelturer i Oslomarka har vi samlet 55 fine sykkelturforslag.

På kongevei til hovedstaden
Kanskje du sitter i kø på Mosseveien? Eller du suser innover firefelts E6 – på vei mot Oslo. Men hva med å ankomme hovedstaden på kongevei – helt uten kø og lyden av biltrafikk? Det kan du oppleve dersom du tar frem sykkelen og legger turen til den historiske innfartsveien fra sør!

Den dansk-norske kongen Christian IV ga i 1636 en forordning om å gjøre veien mellom København og Christiana til kjørevei for hest og vogn. Den Fredrikshaldske Kongevei var navnet på veien fra Fredrikshald (Halden) til Christiania, og den var i bruk fra rundt år 1700. Den var hovedvei frem til den ble avløst av Mosseveien i 1860-årene.

Mesteparten av det gamle veiløpet er nå gjemt under, eller ødelagt av, moderne veianlegg. Deler av veien er imidlertid bevart og fredet. I boken Sykkelturer i Oslomarka tar vi deg med på den gamle kongeveien. Og vi, det er Olav Harlem, Erik Unneberg og Eivind Molde, som har laget 55 turforslag og samlet dem mellom to permer.

Sykkelturer for alle – lette, harde, korte og lange
Turene passer enten målet er en hard treningsøkt, frisk luft og vakker natur eller deilige vafler på en koselig markastue. Turene har varierende lengde og vanskelighetsgrad, og er jevnt fordelt over hele Oslomarka. Hvert turforslag presenteres med detaljert beskrivelse, bilder og et eget kart med inntegnet rute. GPS-koordinater viser nøyaktig startpunkt for hver tur.

I tillegg får du informasjon om interessante kulturminner og severdigheter samt forslag til fine rastesteder og stuer med servering.

Kanskje du har det slik som veldig mange andre – du sykler stort sett på kjente trakter. Men kanskje det er tid for å se og oppleve noe nytt fra sykkelsetet? Vi håper at boken vil inspirere til mange flotte sykkelturer i den vakre naturen rundt Oslo!

Turen på kongevei til Oslo, starter på Ås stasjon. Du kan selvsagt starte mange andre steder også, men det kan i hvert fall være praktisk å starte et sted hvor det er togforbindelse. Da er det bare å ta sykkelen på toget, og starte turen på perrongen. Dersom du bor i Ås-området, kan du selvsagt sykle rett inn på kongeveien, og så ta toget tilbake fra Oslo.

Her kan du lese mer om og kjøpe Sykkelturer i Oslomarka.

Ønsker du inspirasjon til et litt annerledes tureventyr? Sjekk også ut:
Bokprat: Mikroeventyr med Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya Bølstad.
Husk lue! Eller slik lager du din egen mikroekspedisjon. Torbjørn Ekelund om Året i skogen.

Innlegget Flotte sykkelturer i Oslomarka dukket først opp på Forlagsliv.

«Pyttsann er et viktig ord. Det gjør livet så mye lettere. Det er ofte små ting som vi lar plage oss, og som gjør at livene våre blir dårligere enn de kunne ha blitt», sier Gro Dahle i dette intervjuet med Hallgeir Opedal, hvor hun også blant annet forteller mye om skriveprosesser, om hallusinasjoner, Aspergers-syndrom og om morsmelksvafler.

Gro Dahle (født 1962) debuterte i 1987 med diktsamlingen Audiens. Hun har siden markert seg som en av våre mest sentrale lyrikere, med samlinger som Apens evangelium (1989), Linnea-pasjonen (1992), Regnværsgåter (1994) og Hundre tusen timer (1996). I 2006 kom hennes første voksenroman: Huset i snøen, som fikk en enstemmig god mottakelse fra kritikerne. Novellesamlingen Amerika (2015) gir en overbevisende skildring av en liten familie som flytter fra Norge til Amerika, sett fra barnets perspektiv. Gro Dahles bildebøker for barn har blitt belønnet med mange høyhengende priser. Mange av dem er illustrert av hennes ektemann Svein Nyhus, noen av datteren Kaja Linnea Dahle Nyhus. De tar ofte opp vanskelige temaer i nære relasjoner: skilsmisse, rusmisbruk, psykiske problemer og vold, og gir på den måten en stemme til barn som ikke kan eller klarer å beskrive forhold de lever i.

Under Oslo Poesifestival i 2015, var Gro Dahle invitert til å snakke om dikt og Aspergers-syndrom. De som var til stede der, vil aldri glemme det foredraget. Der sa hun blant annet dette:

Jeg strevde hele barndommen, ungdomstida og i tjueåra med å finne meg til rette og forstå sårbarheten min. Schizofreni fikk jeg høre at jeg hadde for jeg var psykotisk av og til, og jeg var deprimert også og angst var det visst til og med på et tidspunkt, og jeg fikk feil behandling, feil terapi, feil fokus på arbeidet, og det funka ikke, det ble bare verre, større, vanskeligere. Så da jeg fant ut hva det var for noe med meg, falt alt på plass og jeg kunne begynne å bruke dette til det jeg ville, forstå og akseptere og finne måter å skjerme meg på, unngå det som sleit meg ut, hjelpe meg selv til å ta bedre vare på meg selv. Beskytte meg. Tillate meg selv å forsvinne inn i diktene, inn mellom ordene, puste gjennom setningene, leke, undersøke, forske, åpne. Et diktersyndrom. En måte å være i verden på. En måte å være i ordene på.

Bokpod er en serie podcast-intervjuer med Norges viktigste forfattere. De 28 andre kan du fortsatt høre helt gratis på cappelendamm.no eller i iTunes.

Noen klipp fra intervjuet med Gro Dahle:

Om å kjøre bil og skrive
I bilen kan jeg tenke lange tanker, der kan jeg prøve ut språk, formuleringer, prøve ut ord, bytte ut ord. Så kan jeg kjøre inn på en busslomme og skrive ned, kjøre videre, lete litt i hodet og tankene, og plutselig faller alt på plass mens jeg kjører.

Regnværsgåter er skrevet utelukkende i bilen. Da hadde jeg en treseter og det midterste setet var arbeidsbordet mitt. Jeg noterte med høyre hånd, mens den venstre var på rattet. Jeg var superkonsentrert på veien og tenkte ikke på hva jeg skrev, jeg åpnet opp kanalene.

Om skriveprosessen
Det er prosessen som er gøy. Hver bok er en bit på veien. Jeg driver med et større prosjekt, jeg har lyst til å fomle og famle i enda en bok og se hvor jeg kommer. Nysgjerrigheten er prosjektet; forske og lete og se hva jeg kan finne.

Mitt liv er min forskningsstasjon, skrivingen er selve grunnforskningen. Det å skrive for meg er blandingen mellom liv og forskning. Det å jobbe i et laboratorium er min plass, jeg er flink til å grave og å gjennomføre.

Om Aspergers-syndrom
Det er flere positive enn negative ting med det å ha Aspergers. Man har en motivasjon som er dypere enn andre nevrotypiske hadde holdt ut. De relasjonene man har, er ofte mer intense og positive, og man har ofte visse særinteresser, kanskje begavelser, på områder andre ikke får til.

Mange Aspergere er sosialt sårbare. Det er det mange som er. Det ligger helt i kanten mellom det nevrotypiske og det nevro a-typiske, og som mange kjenner seg igjen i.

Om Forfatterstudiet i Bø
På Forfatterstudiet møtte jeg Eldrid Lunden. Hun ble viktig for meg, alt hun sa ble støpt i sement. Hun sa fem ting som er læreboka mi: Du må ikke være så snill jente. Du må gå dit det brenner. Du må bryte mer stein. Du må være der du er til det går over av seg selv. Du må kaste alt du har, og begynne på nytt.

Om å servere Aftenposten vafler med morsmelk
Det var et PR-jippo for å få journalistene til å fokusere på boka. De fleste journalister er opptatt av andre ting, de prøver å styre vekk fra bok, språket og skrivingen, og inn i det personlige og private, for det er det som selger. (…) Det fungerte for den boka, Hundre tusen timer, men det har nok ødelagt for andre bøker.

Innlegget Hør Gro Dahle i ukens BokPod dukket først opp på Forlagsliv.

Hilde Lindset (f. 1978) er utdannet cand.philol. med litteratur, nordisk, medievitenskap og teatervitenskap i fagkretsen. Hun har undervist i norsk litteratur og språk ved Goethe Universitetet i Frankfurt, og er for tiden bosatt i Berlin. I 2012 debuterte hun med novellesamlingen Jeg burda ha sperret deg inne. For denne mottok hun det nyopprettede Saabye Christensen-stipendet. I 2014 kom hennes andre novellesamling, Helvetesporten. Denne våren er hun ute med sin tredje novellesamling, Til døden, og igjen har hun begeistret kritikerne og lesere, som undertegnede. NRKs Marta Norheim skriver blant annet:

«Om ein går lenger inn i tekstane, kan dei minne om universet til Øystein Lønn. Få greier som han å skildre dei små stemningsnyansane: måten ting blir sagt på, det som ikkje blir sagt men som blir liggande i rommet som ein knapt synleg elefant eller ledd bort med ein nervøs latter. Det er i dette landskapet Lindset let oss møte gifteferdige, giftelystne, nygifte, enker og eksar, for ikkje å gløyme slekta. Eller naboen (…) Lindset viser kor skjør kjærleiken er og kor sterkt mange av dei involverte likevel ønskjer at det skal gå bra, også etter at noko har blitt avslørt eller gått i stå.»

– Gratulerer med nok en sterk, leseverdig novellesamling og gode kritikker! Du har brukt Saabye Christensen-stipendet godt?

– Tusen takk. Jeg forsøker å jobbe så godt jeg kan.

– Til døden er din tredje bok. Alle novellesamlinger. Hva er det med deg og novellen?

– Akkurat dette har jeg tenkt litt på selv i det siste. Av og til er det vanskelig å si om noe velger deg eller om du velger det. Jeg setter pris på en avgrensing i litteraturen, klare prosjekter, små universer som kan kaste skygger utover seg selv, ikke gi svar, men stille spørsmål. I novellen har man som regel ikke så lang tid med karakterene. Det er mindre tid til digresjoner. Det krever en konsentrert lesning og en konsentrert skriving. Jeg liker forpliktelsen som kommer med formatet, samtidig som jeg tenker at det finnes så mange måter å skrive noveller på. Jeg kommer til å fortsette å utforske denne genren.

– Mange ferske forfattere opplever at de «drukner»; at de ikke blir sett. Du har blitt anmeldt og fått gode kritikker hele veien. En kritiker skrev om din debut: «En sterk litterær røst». Hvordan kjennes det?

– Det er veldig hyggelig. Samtidig som jeg tenker at det er viktig å forholde seg til kritikken som en slags fiksjon også, ingen rettesnor. Allikevel er det brutalt å ikke bli anmeldt, og så glemmer man i fraværet av anmeldelser alle de tause anmelderne, de som leser, som man aldri hører fra. Et eller annet sted i dette landet er det kanskje en som plukker opp en ukjent debutant akkurat nå, i et bibliotek, i en bokhandel, og får en opplevelse forfatteren aldri får vite noe om. Det er vel den ensomheten dette yrket krever, kanskje? Som man må forsone seg med. Og ikke glemme: Litteraturen fins utenfor anmeldelsene. Litteraturen er ikke anmeldelsene.

– Denne siste samlingen din, Til døden, har en slags rød tråd: kjærlighet og relasjoner. Kan du si litt om tematikken? Hadde du en plan?

– Det jeg visste da jeg begynte, var at hver og en av novellene på en eller annen måte skulle handle om ekteskapsinngåelse. Dette løfte, dette forsøket på å holde kjærligheten – som ikke kan holdes fast – fast. I tillegg visste jeg at disse novellene med en slik avgrensning måtte bli fortalt fra så mange perspektiver som mulig, både fra direkte involverte og periferien. Man kan si at avgrensingen fordret de ulike perspektivene.

– En god forfatter må nødvendigvis også være en god observatør. Du har tydeligvis «sett» mye; det oversette og forsømte barnet, voksnes egoisme, mennesker i støvets år, som har levd sammen i disharmoni. Snakker vi likevel om kjærlighet? Hva er egentlig kjærlighet?

– Det er umulig å gi ett svar på det spørsmålet, og jeg tror at om man gir ett svar, så er i alle fall ikke det svaret.

Kjærlighet er ingen fast størrelse. For meg handler det om å kjenne i dypet av meg selv at jeg vil noen godt, eller at jeg ikke kunne forestille seg en tilværelse uten et annet menneske, for eksempel. Disharmoni og kjærlighet: Absolutt. Jeg tror ikke kjærligheten er lykkelig eller ulykkelig, jeg tror den rommer begge deler, den er jo et produkt av oss. Ja, der gav jeg kanskje et slags svar, så er i alle fall ikke det svaret.

– Hva med din egen bryllupserfaring? Har du vært i mange bryllup?

– Jeg har vært i endel svært forskjellige bryllup, i ulike faser i livet, i ulike roller.

– Tross den røde tråden spenner novellene dine vidt. Noen er tragiske og vonde, andre nærmest hysterisk morsomme (i sin gru), mens andre igjen reiser dilemmaer, maner til refleksjon. Hvor tar du det fra?

– For meg handler det om en kontinuitet i arbeidet, å skrive på noe hele tiden. For selv om noe forkastes, og jeg noen ganger må skrive meg gjennom ting for å komme dit jeg skulle, føler jeg at det er gjennom skrivingen – og bare det – at blikket skjerpes.

– Du skriver svært godt. Bruker språket på en effektiv, men bilderik måte. Skaper gode dialoger. Kommer med overraskende vrier og vendinger. Kontraster. Hvor bevisst er du på språklige virkemidler, på komposisjon og handling nå du skriver?

– Komposisjon er viktig, og det må selvsagt finnes en historie: Man må ville utforske noe. Men ideene er ikke utfordringen, ideene er alle steder, hele tiden, de er ikke unike, fantastiske, spektakulære, de er ikke mine, de tilhører alle.

Av og til har jeg opplevd å tenke: Det kunne vært spennende å skrive om dette. Og så blir det ingenting. Fordi det bare var denne ideen som var så lett å tenke.

Til forskjell fra: Det kunne vært spennende å skrive om dette – på denne måten. Da begynner det.

Jeg tror alt kan skrives om igjen og igjen. Jeg er nysgjerrig på hvordan alt skrives om igjen og igjen. For meg handler det altså ikke først og fremst om hva det skrives om, men hvordan det gjøres. Og språket er alt. Hva skjer for eksempel hvis man velger å skrive noe dramatisk i et nedtonet språk, eller noe vondt tilforlatelig. Hvilke rom kan det åpne? Jeg opplever ofte at jo strengere form og avgrening jeg velger, jo friere blir jeg når jeg skriver.

– Du har en solid akademisk bakgrunn; litteratur-, teater-, medievitenskap og nordisk. Hva betyr dette for skrivingen din?

– Når man studerer humanistiske fag, lærer man å analysere, tolke, redegjøre, drøfte. Det kan åpne dører til nye litterære bekjentskaper som er verdifullt, samtidig som disse studiene er teoretiske og har lite med skjønnlitterær skriving i praksis å gjøre. Jeg tror mer på summen av alt man har gjort av erfaringer, at man på en eller annen måte har alt sammen med seg i arbeidet. Noen erfaringer er helt sikkert viktigere enn andre, også i skrivingen. Det kan være vanskelig å se det selv. Først og fremst tror jeg at det er skrivingen som betyr noe for skrivingen.

– Du bor og arbeider i Berlin. Kan denne avstanden til Norge være til fordel når du skriver? Gjøre det lettere å hente frem og bruke erfaringer, situasjoner, minner, modeller «hjemmefra»?

– Jeg håper og tror at jeg kunne skrevet overtalt. Men jo lenger jeg har bodd og skrevet i Berlin, jo mer merker jeg at det påvirker det jeg skriver. Og jeg er ikke så sikker på om jeg kunne skrevet akkurat det jeg skriver her og nå, om jeg hadde bodd et annet sted. Det hadde nok blitt noe annet.

Avstanden føles viktigere og viktigere. Den åpner for andre muligheter. Som kanskje egentlig er en illusjon. Jeg er jo like fri eller like ufri i Berlin som for eksempel i Oslo. Men illusjonen av å være friere i Berlin har jeg, og den velger jeg å fortsette å klamre meg til.

– Hva arbeider du med nå?

– Noveller.

– Har du noen litterære forbilder?

– En av de første novellene jeg leste der jeg husker at jeg følte: Så rart at disse sidene, denne lille teksten, gjør så mye med meg, var Elsk meg bort fra min bristende barndom av Johan Borgen. Jeg tror ikke jeg skjønte akkurat hva den egentlig handlet om, for til tross for at handlingen var så likefrem og direkte, var det allikevel denne følelsen av at det foregikk noe mer enn det som stod der, og det var besnærende at det kunne finnes et helt univers til, som først ble synlig om man tillot det.

Deretter oppdaget jeg Kjell Askildsens noveller.

Richard Fords noveller.

James Salter.

Judith Hermann.

Ian McEwans Sementhagen – en liten stor roman – som like gjerne kunne vært en lang novelle. Presis og fullendt. Alt som fins i den, er der av en grunn. Det er takknemlig lesning.

Les Odd Karsten Kroghs omtale av Til døden på Forlagsliv.

Les om tildelingen av Lars Saabye Christensens stipend til Hilde Lindset.

Innlegget Hilde Lindset – en sterk litterær røst dukket først opp på Forlagsliv.

Naturen roer oss ned og har positiv effekt på stress, hjerterytme og følelsen av velvære. Studier har vist at å tilbringe tid i naturen kan gjøre oss mer kreative og at selv korte turer i naturen har målbar og positiv effekt på negative tanker.

Om du legger til alle gevinstene fysisk aktivitet også har for helsa, så forstår man jo hvorfor det å trene ute er dobbelt opp bra for oss! Jeg er overbevist om at lykkefølelsen det å være ute kan gi deg i seg selv, veier helsemessig opp for at treningsøkta ikke alltid er den hardeste.

I boka Tren ute – Sterk med kreativ trening viser jeg deg at mulighetene for å få seg både en liten og lett eller en lengre og tøff treningsøkt i naturen er utallige, og at det bare er å bruke kreativiteten og selv skape egne favorittøkter. Ikke vær redd for bevegelse, lek deg heller med noen nye kombinasjoner!

Her er ett eksempel på en fin liten miniøkt som du kan legge inn neste gang du er på tur og finner en passende forhøyning. Gjør hver øvelse i 30-40 sekunder, og gå direkte til neste øvelse. Utfør så mange repetisjoner du klarer med hver av øvelsene. Trappesteg utfører du en hel runde på hvert ben.

Gjenta hele runden tre eller fire ganger.

TRAPPESTEG. Øvelsen blir tyngre jo høyere forhøyningen er

HENGENDE HOFTELØFT. Øvelsen kan gjøres tyngre med ett og ett ben.

PUSHUPS. Øvelsen kan gjøres lettere med en større høyde, eller tyngre med bena øverst.

DIPS. Øvelsen kan gjøres lettere med føttene i bakken.

Alle øvelser er grundig beskrevet i boka.

Innlegget Tren ute – få bedre helse! dukket først opp på Forlagsliv.

Forfatter Brynjulf Jung Tjønn og illustratør Øyvind Torseter har laget bildebok sammen. Boken har fått tittelen Den finaste historia, og er en drømmeaktig fortelling som foregår om natten. Teksten er poetisk og illustrasjonene rører og beveger. Dette er både en stillebok og en samtalebok som små og store kan fordype seg i. Jeg har intervjuet dem om samarbeidet og prosessen bak dette felles bokprosjektet.

«Kven er det som er ute og spring midt på natta?

Jo, det er Vera.
Ho og Salander.»

– Gratulerer med Den finaste historia, en sjeldent vakker bildebok! Hvordan startet dette vellykkede samarbeidet?

Øyvind: – Takk! Det var redaktør Geir Nummedal i forlaget som koblet oss. Geir sendte meg et manus av Brynjulf som han lurte på om jeg ville illustrere. Jeg leste og likte teksten veldig godt. Teksten trigget fantasien og jeg fikk masse bilder i hodet. Når jeg først hadde lest den så slapp den ikke. Men jeg var litt usikker på om jeg kunne illustrere den. Jeg forsøkte å tegne ut noen skisser for å se om den kunne gjøres til bildebok. De gikk veldig lett å tegne. Jeg fant hovedpersonene med en gang, og mange av scenene satt på første forsøk. Flere av strektegningene i boka er fra de første skissene. Ideen med det lange håret til jenta som vokser mens hun løper gjennom skogen kom også veldig tidlig. Den forrige boka jeg lagde, Mulegutten, var basert på et eventyr. Også denne passet det å plassere i et slags eventyrlandskap.

Brynjulf: – Jeg ble opprinnelig spurt av et forlag fra fylket jeg kommer fra om å bidra med en fortelling til en antologi for barn. Utgangspunktet for antologien var temaet «fantasi». Vanligvis skriver jeg historier med realistiske rammer – men her fikk jeg en utfordring som jeg straks forstod gjorde et eller annet med språket. Det å kunne frigjøre meg fra det realistiske, å kunne skrive i en slags drømmeverden, opplevdes befriende. Selve rammefortellingen ble skrevet ganske fort, mens resten av historien kom på plass etter litt arbeid. Samtidig som jeg var ferdig med førsteutkastet, lurte redaktøren min, altså Geir Nummedal, på om jeg hadde skrevet på noe nytt i det siste. Så jeg sendte ham denne teksten, uten å tenke på at det kunne bli noe mer. Men så ville han at det skulle bli bildebok. Da måtte jeg skrive et nytt bidrag til antologien. Og Geir hadde én illustratør tidlig i tankene: Øyvind.

– Du, Øyvind, har jo erfaring fra å illustrere andres bøker – og dine egne, der du har full kontroll over både tekst og illustrasjoner. Hvilke utfordringer ligger i å være to om et bildebokprosjekt? Og hvilke positive sider har et slik samarbeid?

Øyvind: – Det fine med å jobbe sammen om bildebøker er at det blir en bok ingen av oss kunne ha laget alene. Man må gi litt slipp på kontrollen i slike samarbeid, men det kan bli veldig bra rent kreativt. Det kan være overraskende.

Det kan sikkert være en utfordring hvis forfatter og illustratør drar i forskjellige retninger, eller hvis en part er veldig bestemt på hva resultatet skal bli. Denne boka visste ingen av oss hvordan ville se ut før den var ferdig.

– Hvordan har samarbeidet foregått? Har dere hatt mye kontakt underveis?

Øyvind: – Vi hadde et møte tidlig for å se på skissene. Så måtte jeg legge skissene til side et halvt år for å gjøre andre ting. I fjor høst tok jeg dem opp igjen og begynte å lage ferdige tegninger. Vi samarbeidet ikke før helt på slutten. Da skjedde mye. Vi hadde møte, men mesteparten av samarbeidet foregikk på mail. Brynjulf skrev og forandret litt i teksten. Jeg flyttet tekst og bilder rundt, lagde nye tegninger. Geir fulgte det hele med gode innspill. En veldig fokusert og fin prosess. Det skjedde endringer helt til oppunder trykkstart.

Brynjulf: – Ja, allerede ved det første møtet hadde Øyvind noen skisser klare, og jeg ble utrolig fascinert over den verdenen han klarte å tegne frem. Å gjøre Vera så enkel, mens resten av omgivelsene både er detaljerte og fargerike. Det var et uttrykk som fungerte veldig godt til teksten. Geir og jeg ble enige om å la selve teksten hvile frem til Øyvind hadde de fleste illustrasjonene på plass. Så jeg måtte smøre meg med tålmodighet, fordi Øyvind altså skulle gjøre ferdig noen andre prosjekter. I januar hadde han tegnet seg igjennom historien, og da var det også naturlig å arbeide mer med teksten. Vi hadde noen runder hvor vi endret litt i tekst og illustrasjoner, før det meste var klart.

– Dere har begge barn. Er det en fordel når man skal lage bøker for de yngste?

Brynjulf: – For min del er det nok det. Da jeg skrev denne historien, så jeg for meg hva slags fortelling jeg kunne tenkt meg at mine barn skulle få lese.

Øyvind: – Jeg føler ikke det har så mye å si. Men det er en fordel å kunne leve seg inn i andre verdener når man skal tegne. Det tror jeg gjelder for de som skriver også. Og det synes jeg er en form for lek. Det er mye lek i den kreative prosessen.

– Noen husker egen barndom og oppvekst godt og kan lett gjenskape og gjenkjenne fornemmelser, følelser og forestillinger. Andre husker lite, uten at det betyr at de nødvendigvis bærer på store traumer. Hvordan er det med dere?

Brynjulf: – Etter at jeg kom til Norge som treåring, hadde jeg en idyllisk og trygg barndom på en gård, som nok har vært viktig for skrivingen min. Elementer som skog, fjell og dyr er ofte med i historiene mine. Samtidig er det nok de tre første årene av livet mitt som er avgjørende for meg som forfatter. Jeg husker ingenting av disse årene, men vet at jeg har bodd på barnehjem og har opplevd tap av nær familie. Tap og død er temaer som går igjen i alle bøkene jeg skriver, og det skyldes nok at jeg har et tre år langt hull i livet mitt, som jeg ikke vet noe om. Og det er nok denne uvissheten, dette å ikke vite noe, som jeg prøver å skrive meg nærmere.

Øyvind: – Jeg kan kanskje huske bedre når jeg tegner for da jobber underbevisstheten.

– Redaktør Geir kaller Den finaste historia «både tung og lett, svevande og konkret, vond og rørande.» Det er en sjelden fin beskrivelse av en bok..?

Øyvind: Ja, det var veldig fint! Jeg synes det er vanskelig å se noe jeg har laget utenfra. Jeg er veldig inne i prosjektet når jeg jobber med det. Kan få nye ideer når det passer minst som må noteres ned, og det ligger tegninger overalt på studioet mitt. Når jeg er ferdig og boka er levert på trykkeriet, er ofte boka ute av hodet mitt også.

Brynjulf: – Det er en veldig presis beskrivelse av boken, for den er alt det, noe som kommer frem både i tekst og illustrasjoner. Samtidig som den handler om tap, så handler den også om håp, om noe fint. Den er drømmeaktig og har elementer av eventyr i seg.

– Voksne vil selvsagt oppleve boken forskjellig fra et barn, og handlingen kan tolkes på flere vis, men voksne vil nok oppleve døden som et underliggende tema.. Kan dere si litt om historien? Om Vera og Salander – og om Syl?

Brynjulf: – Når jeg skriver, så har jeg aldri en plan om hva jeg skal skrive. Historien blir til mens jeg skriver, det samme gjør karakterene. Men det var veldig tidlig klart at det skulle være en jente som løp i skogen om natten. Men hvem Salander skulle være, var jeg lenge usikker på. Derfor har han også et navn som ligger nært til dyreverdenen. Først prøvde jeg å fremstille ham slik at han også kunne bli oppfattet som et kosedyr. At Salander er broren til Vera, kom først tydelig frem når jeg hadde skrevet førsteutkastet ferdig. Syl visste jeg ikke helt hva var og vet det fremdeles ikke. Men det er slik jeg vil at det skal være. Jeg vil at alle som leser «Den finaste historia» selv skal få bestemme hvem Syl er. Det er likevel ingen tvil om at hun representerer noe godt, noe bra.

Øyvind: Den visuelle historien handler om Vera som går ut skogen i natta. Håret hennes vokser mens hun går. Så begynner hun å løpe. Hun løper forbi et tre hvor Salander sitter på en gren. Han hekter seg fast i håret hennes og de løper gjennom skogen. Håret til Vera snor seg mellom trærne mens hun løper. Ved dammen møter de en skapning som heter Syl. Prosjektet fikk egentlig en egen indre logikk når vi jobbet med den, så det er vanskelig å forklare hvordan det ble som det ble i ettertid. Det var mer å følge magefølelsen mens vi jobbet med det.

– Mange barn er redde for mørket. Dere har laget en historie som foregår om natten. I en vakker drømmeverden, men med innslag og detaljer som kan virke litt skremmende. Er dette en slags «terapibok» for de minste?

Brynjulf: – Jeg tror at all god kunst kan være terapi for leseren, at man kan bruke kunsten til å finne trøst og fremskaffe refleksjoner, for eksempel i en sorgprosess.

– God barnelitteratur er verdifull og viktig. Ikke minst som kontaktskaper mellom voksne og barn. Den vakreste historia en vel sånn sett en viktig opplevelses- og samtalebok?

Brynjulf: – Jeg håper at Den finaste historia kan få barn og voksne til å snakke sammen om det de har lest og sett. Kanskje har de ulike versjoner av det som står der. Man kan lese flere ganger på ulike måter. Noen ganger kan man velge å legge mest vekt på teksten, andre ganger på illustrasjonene.

Øyvind: – Jeg tror absolutt dette kan være en samtalebok. Jeg tenker det er en historie som er veldig åpen, og som Brynjulf sier, kan leses på mang vis. Men så tenker jeg også at det finnes andre måter å respondere på denne historien enn å samtale. Jeg foreslår at man setter seg ned og tegner sammen.

– Dette er altså første gang dere samarbeider. Har det gitt mersmak?

Øyvind: – Det var fint å jobbe med Brynjulf, så det gjør jeg gjerne igjen.

Brynjulf:- Absolutt! Øyvind er en av de fremste illustratørene vi har, så jeg håper at muligheten for et nytt samarbeid kan dukke opp i fremtiden!

Brynjulf Jung Tjønn (f. 1980) er oppvokst i Feios i Sogn og Fjordane, og debuterte i 2002 med romanen Eg kom for å elske. Han har senere utgitt flere romaner for voksne, samt den kritikerroste barneboken I morgen skal vi sitte i solen (2009). For ungdomsromanen Så vakker du er (2013) ble Jung Tjønn tildelt Brageprisen.

Øyvind Torseter (f. 1972) er forfatter og en av våre fremste illustratører. Han står bak bøker som Avstikkere, Hullet og Mulegutten. Han har vunnet en rekke norske og internasjonale priser. For Avstikkere mottok han prisen Årets vakreste bok og Bologna Ragazzi Award. For Hullet ble han belønnet med den prestisjefylte Prix Jeune Alber og Årets vakreste… Mulegutten (2015) ble tildelt Kritikerprisen og er innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur.

Her kan du høre Bokprat med Brynjulf Jung Tjønn og Øyvind Torseter: 

Innlegget Brynjulf Jung Tjønn og Øyvind Torseter med samarbeid dukket først opp på Forlagsliv.

Luftige, lekre og smakfulle minipavlovaer er alltid suksess når de kommer på bordet. Lag dem gjerne et par dager før de skal serveres, og fyll dem med krem og fargerike bær rett før de skal nytes, tipser Trine Sandberg.

Minipavlova med bringebærsaus
(hentet fra boka Trines mat 2)
6 minipavlovaer
ca. 1 ½ time

Dette trenger du:

Minipavlova
3 eggehviter
en klype salt
125 g sukker

Krem og garnityr
3 dl kremfløte
1/2 vaniljestang, eller 1 ts (ekte) vaniljesukker
1–2 ts sukker
150 g friske bær
mynte

Bringebærsaus
150–200 g friske eller frosne bringebær
1–2 ss bringebæreddik
2 ss melis

Slik gjør du:

Sett ovnen på 120 grader varmluft.

Skill eggene. Pass på at det ikke blir med noe av eggeplommen oppi eggehviten, for da får du ikke pisket eggehviten stiv. Bruk kjøkkenmaskin, og pass på at både bolle og visp er helt rene og fettfrie. Pisk eggehvitene, salt og halvparten av sukkeret til en løs marengs. Tilsett resten av sukkeret og pisk videre til du får en stiv marengs.

Kle et bakebrett med bakepapir. Ha marengsen i en sprøytepose eller plastpose og sprøyt ut små ”reder” (ca. 8 cm i diameter, med en ekstra ”runde” eller to langs ytterkanten). Stekes midt i ovnen på 100 grader (varmluft) i ca. 1 time, til marengsen har stivnet og er crispy. Avkjøl pavlovaene på rist.

Knus bringebærene med en gaffel eller lignende og bland dem sammen med bringebæreddiken. Smak til med melis til du får ønsket sødme på sausen. Sil sausen gjennom et dørslag eller lignende slik at du får fjernet de fleste bringebærfrøene. Pisk kremfløte, sukker (smak til) og frøene fra vaniljestangen, til du får en myk krem. Rett før servering brer du kremen oppå minipavlovaene og strør deretter noen friske bær oppå. Drypp til slutt bringebærsausen over. Server desserten umiddelbart, gjerne med en perlende, søt vin som tilbehør.

Tips: Hvis du ønsker en litt seigere konsistens på pavlovaene, kan du vende inn 1 ts bringebær-/hvitvinseddik og 1/2 ss maisenna med en slikkepott helt til slutt.

Innlegget Lag Trines deilige pavlova til 17. mai! dukket først opp på Forlagsliv.

Haddy Njie og Lisa Aisato er søstre. Haddy (f. 1979) er journalist, artist, spaltist, sanger, tekstforfatter og komponist. Mange kjenner henne også som TV-programleder i NRK. Hun har tidligere utgitt flere bøker for barn. Lisa (f. 1981) er forfatter og illustratør. Hun har illustrert en bøker for andre og står bak populære og vakre bildebøker, der hun selv har levert både tekst og illustrasjoner. Sammen med Agnes-Margrethe Bjorvand mottok hun nylig Sørlandets litteraturpris 2016 for den illustrerte biografien om Astrid Lindgren for barn. Dagbladets Maja Troberg Djuve ga denne boken terningkast 6 og beskrevet den som: «…bevegende, nesten litt magisk…»

2 x terningkast 6 for «Årets vakreste bildebok»
Søstrene har lenge hatt lyst til å lage en bildebok sammen. Nå er boken her og har fått tittelen Snart sover du. Et års natt, en vakker bok både å lese og å bla i, til glede for små og store «nattdyr». Både Dagbladets og VGs anmeldere har i begeistring gitt boken terningkast 6! Dagbladets Cathrine Krøger kaller den «Årets vakreste bildebok», mens VGS Gabriel Michael Vosgraff Moro kaller duoen «Supersøstre» og skriver «, gir (…) nytt liv til sjangeren sovebok. Ideen er like enkel som den er original, for ikke å si genial «. Nylig var søstrene gjester hos Lindmo, der de blant annet fortalte om det felles bokprosjektet. I forbindelse med lanseringen har jeg intervjuet Haddy og Lisa til spalten Barndommens nattbord.

Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på dere?

Lisa: – Vi ble lest vanvittig mye for som barn. Mamma jobbet i forlag og i bokhandel og elsket å lese for oss, og hun gjorde det med stor innlevelse. Det ble mange magiske øyeblikk. Jeg elsket billedbøker man kunne gå på oppdagelsesferd i, som Plym og Serafin (Philippe Fix), Morgentåkedalen (Jan Deberitz) og Ofelias Skyggeteater (Michael Ende). Jeg kunne studere illusrasjonene i disse bøkene lenge. Men jeg var også glad i bøker med mer tekst, som Astrid Lindgrens bøker og Roald Dahls. Mathilda og Heksene elsket jeg, og Georgs Magiske medisin hadde vi på kassett.  Både Haddy og jeg kan fremdeles sitere lange avsnitt fra den boka utenat. Vi hørte den nesten helt i stykker. Ellers var det jo Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter, Hobbiten og Ringenes Herre som gjorde stort inntrykk.

Haddy: – Ja, vi var så heldig å bli kjent med mange bøker som barn. Mine favoritter var alltid de som var litt melankolske og som ga meg nye bilder i hodet, enten de var språklige eller konkrete. Astrid Lindgrens Spiller min Lind synger min nattergal gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Det samme gjorde Pierrot eller nattens hemmeligheter av Michel Tournier. Ensomhet, svik og melankoli. Kjærlighetssorg, nattevåk og utenforskap. Sånt var jeg veldig fascinert av.

– Var dere av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde dere noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

Haddy: – Mamma leste som sagt enormt mye for oss. Hun var aldri redd for å velge bøker vi måtte strekke oss litt for å forstå, og med det oppsto det mange fine samtaler og vi lærte mye. Da vi var 6 og 8 leste hun hele Ringenes Herre-trilogien for oss. Det er vel nærmere 2000 sider… I tillegg introduserte hun oss for lydbøker da ingen andre hørte på lydbøker. Jeg tror få har blitt lest for så mye som Lisa og jeg.

Lisa: – Vi leste og leste hjemme hos oss. Noen av de finste stundene fra barndommen er helt klart lesestunder med mamma og pappa. En gang gikk lyset da vi satt på en hytte i Rondane. Da satt vi oss på gulvet å leste i måneskinnet. Et ganske magisk øyeblikk.

Mammaen vår ble ikke lest for som barn selv, så da gjorde hun nok et valg da vi kom til verden. Vi skulle få alle de litterære og kulturelle opplevelsene hun ønsket at hun selv hadde fått som liten, og det klarte hun utvilsomt å gi oss. Det beste av alt var at hun syns det var så gøy å lese selv. Det er jeg helt sikker på at barn merker. Hvis mamma og pappa syns det er et ork å lese for barna sine tror jeg det skinner gjennom. Har man foreldre som koser seg med det og selv syns det er spennende å lese, tror jeg både små og store får mye mer ut av det. Konklusjonen er vel egentlig at det er viktig å velge gode bøker som både barn og voksne kan ha glede av.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for senere skapende virksomhet?

Haddy: – Jeg tror det har vært helt avgjørende. Fortsatt henter jeg stemninger og bilder fra bøker jeg ble kjent med som barn gjennom høytlesning. Språket mitt er absolutt preget av de språklige bildene og melodiene som gjorde inntrykk på meg.

Lisa: – For meg har det også betydd veldig mye. Det var nemlig slik at mens mamma leste, tegnet jeg. Og siden hun leste så mye for oss hadde jeg tegnet mange flere timer enn de andre da jeg begynte på skolen. Jeg var flinkest i klassen til å tegne. Og når man er flinkest til noe vil man gjøre det mer! Jeg tror det at vi leste så mye i min barndom har lagt grunnlaget for at jeg i dag er forfatter og illustratør. Jeg ville nok vært noe annet om jeg ikke hadde et så solid litterært fundament fra barndommen.

Les også:
Barndommens nattbord: Selma Lønning Aarø
Barndommens nattbord: Levi Henriksen

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med «supersøstrene» Haddy Njie og Lisa Aisato dukket først opp på Forlagsliv.

Vi går inn i høysesongen for sommerfester og brylluper. Visste du at du faktisk kan finne de beste vasene til sommerfesten i grønnsaksdisken? Her får du en enkel oppskrift på en vakker og annerledes blomsteroppsats.

En av grønnsakene som egner seg best som vase er meloner, de inneholder jo nesten bare vann. Om man lar melonen få stå i sentrum trengs det ikke mange blomster for å få en iøynefallende borddekorasjon. Du kan bruke alle typer meloner, men jeg synes at vannmelonen med sin herlige rosa farge er aller vakrest.

Sommermelon

DETTE TRENGER DU:

BLOMSTER:

• Rosa gerbera (Germini)
• Voksblomster
• Rosa ranukler eller erteblomster

MATERIALER:

• Melon
• Stor skarp kniv

SLIK GJØR DU:

• Skjær av bunnen på melonen så den kan stå støtt.
• Del den horisontalt (valgfri høyde).
• Stikk blomstene på plass direkte i melonen.

TIPS! Det finnes mange typer frukt og grønnsaker som du kan bruke på denne måten. Agurk, for eksempel, passer perfekt, den består jo omtrent bare av vann.

I boka Festbord – blomster og servietter til små og store anledninger av Helene S Lundberg får du en rekke tips til enkle og kreative måter å pynte festbordet på – til enhver høytid og anledning året rundt.

Innlegget Festbord: Imponer gjestene med vakre blomster – i melon! dukket først opp på Forlagsliv.

Lunsjpausen har på kort tid blitt et begrep; en ukentlig møteplass i forlagets bokhandel, der et bredt spekter av kunnskap og tankegods formidles; inspirerende påfyll midt på lyse dagen. Og folk strømmer til. Mange gjengangere. Stadig nye fjes.

Vi har registrert publikummere fra 0-96 år, skjønt hovedtyngden er seniorer, som også er vår primærmålgruppe. Publikumssnittet har ligget tett oppunder 100 pr. arrangement.

Nyskapende lunsj med mental påfyll
Det hele startet forsiktig for halvannet år siden. Var det mulig å få folk til å komme på et litterært arrangement i bokhandelen vår midt på en hverdag? Onsdager kl. 13.00 viste seg raskt som et ideelt tidspunkt. På kort tid økte vi fra ett arrangement pr. måned til ett pr. uke. Hovedmålgruppen har vært et godt voksent, oppegående publikum. Men siden hundrevis daglig passerer oss på vei til og fra jobb, ønsket vi også å fange yngre mennesker som kunne tenke seg mer enn bare vomfyll i lunsjen. Ryktene forteller at både dommere fra Tingretten, rundt «hjørnet», og ansatte fra Regjeringskvartalet har blitt observert blant publikum. Felles for de som kommer, uavhengig av alder, tror vi er en sterk interesse for litteratur, politikk og samfunnsliv.

Willoch som rockestjerne
Høydepunktet så langt i Lunsjpausens historie må sies å være arrangementet I hodet på en gammel dame og en gammel mann, der Anne Grosvold ledet en samtale mellom Kåre Willoch og Tordis Ørjasæter. Til sammen er de to sistnevnte 175 år, og begge er aktuelle med svært leseverdige bøker. Det lå an til publikumsrekord, så arrangementet ble flyttet ned i kantinen. Rundt 350 mennesker presset seg inn. Det var kø og trengsel. En kollega overhørte en eldre dame si til medbragt venninne: – Dette er jo akkurat som å være på Justin Bieber-konsert! Blant de fremmøtte ble registrert både en busslast fra Horten og flybårne publikummere helt fra Bergen! Samtalen ble minneverdig; aktuell, lærd, personlig, rørende og humoristisk. Folk gikk løftet fra forlagshuset.

Variert program – en suksessfaktor
Et variert program har vært en betinget suksessfaktor. Vi har lokket med dagsaktuell samfunnsproblematikk fra kunnskapsrike og engasjerte folk som Christian Borch og Simen Ekern og temaer innenfor helse, historie, kulturhistorie og religion. På den skjønnlitterære fronten sitter samtalen mellom Vigdis Hjorth og Britt Karin Larsen fortsatt i. Det samme gjelder sterk Lars Saabye Christensen-poesi med kresent musikkfølge. «Magisk» var et ord som gikk igjen etter dette maratonarrangementet, som (unntaksvis) strakk seg over tre poetiske dager. En annen suksessfaktor har vært dyktige «ordførere», både eksterne og folk fra egne rekker. Tidligere NRK-medarbeidere, som Anne Grosvold, Annette Groth og Eva Nordlund, alle journalister i toppklasse, har bidratt til underholdende og interessante samtaler. Dette er damer som kan snakke vettugt med nær sagt «hvem som helst om hva som helst». At de er av det modne slaget, appellerer selvsagt også til vårt kjernepublikum.  At arrangementene er tilgjengelige og uformelle, med fri entre og gratis kaffe. er også et pluss. Og mange benytter seg også av tilbudet om rimelig lunsjpakke og arrangementsrabatt på bøker. For de som av ulike grunner ikke kan oppsøke oss, ligger opptak av mange Lunsjpauser ute på Cappelen Damm nett-TV eller som podcast.

Gråt og latter
Stemningen har tidvis vært svært høy under Lunsjpausene våre. Mye smil og latter, som da Eva Nordlund intervjuet skilegenden Pål Gunnar Mikkelsplass og hans medforfatter Magnus Lindahl med utgangspunkt i deres bok Skigard. Men det har også vært tilløp til tårer. Tre arrangementer har på ulikt vis vært viet død, sorg og savn, der både gråt og latter har sittet befriende løst. Dette er viktig, men krevende tematikk, som vi har tatt opp på en seriøs og respektfull måte, der Jan Jacob Tønseths Muntre dødsdikt har hatt en selvfølgelig plass. En dame på 94 år, angivelig vår eldste publikummer, fortalte nylig, rørt, at hun tross dårlige ben og sviktende helse holder hodet sitt friskt ved ukentlig påfyll fra Lunsjpausen. Arrangementene har vært viktige for henne etter tapet av mannen, i tillegg gir det inspirasjon til gode samtaler med barn, barnebarn og oldebarn, som hun også kjøper aktuelle bøker til.

Et aktivt publikum
Folk viser både takknemlighet og begeistring over arrangementene våre. Hvis tematikken og tiden tillater det, har vi åpnet for spørsmål og innspill. En annen av av våre eldste, faste publikummere, Ellen Rydningen på 92 år, tok ordet da temaet og boken Frontsøstre sto på programmet. Hun fremsto som et interessant tidsvitne, og beriket dermed arrangementet på en uventet måte. Etter Annette Groths brennaktuelle samtale med forfatter Lindis Hurum fra Leger uten grenser nylig, kom publikum selv med konkrete råd, som underbygde forfatterens budskap: Vi har alle et ansvar og vi kan alle gjøre noe for medmennesker i nød.

Innlegget Lunsjpausen – en suksesshistorie dukket først opp på Forlagsliv.

– Gratulerer med debutsamlingen Lystslott! En pirrende og lovende tittel?
– Takk for det. Jeg har sansen for gamle ord som sjeldent blir brukt, og lystslott hinter til staselige bygninger og adelige fornøyelser. Derfor syntes jeg det ble en fin kontrast å bruke det som tittel på et sexforum og ei bok som handler om brukerne av forumet. Ikke like majestetisk kanskje, men fornøyelser er jo også målet med et sexforum.

– Hvorfor noveller, som av mange vurderes som en krevende sjanger?
– Det er kanskje det? Litt flåsete sagt er vel det mest krevende med sjangeren å velge ut hvilke formatkrav du skal følge og hvilke du skal ignorere tvert? Jeg holdt lenge på med en kortprosasamling som aldri helt fungerte som en samling. Ikke ble den antatt heller. Kanskje det ikke engang var ordentlig kortprosa, bare altfor komprimerte noveller. Jeg la bort hele samlinga og begynte å skrive videre på en korttekst som ikke ble med, og som fungerte langt bedre i et lengre format. Etter å ha skrevet enda flere noveller så jeg at forumet kunne bli noe mye større enn bare en liten del av en enkelt novelle, og det vokste stadig fram nye ideer. Målet var at novellene både skulle fungere sammen som en helhet, og kunne leses frittstående.

– Tematikken du har valgt er aktuell og på mange vis skremmende. Kan du si litt mer om valget av et sexforum som Lystslott – den «røde tråden» gjennom samlingen din?
– Ofte er det et stort sprik mellom hvordan folk framstiller seg selv på nett og hvordan de er i virkeligheten, som er veldig interessant. Enda mer spennende blir det om man ikke bruker nettet til å vise seg fram fra sin beste side, men heller vil skjule noe. Sexforum er kanskje den ene typen nettsamfunn der folk fortsatt kommer til å være anonyme. Ikke minst er det enklere å gi seg ut for å være en annen.

– Karakterene dine fremstår ikke som spesielt harmoniske. Hvor finner du lettest inspirasjon og modeller til disse?
– Jeg vet ikke om alle karakterene nødvendigvis er så disharmoniske? Noen av tankene som karakterene deler med leseren er slikt som folk kanskje ikke snakker så høyt om. Utad er mange alminnelige og kunne vært naboen eller kollegaen din. Vi vet jo egentlig ikke så mye om folk rundt oss, hva de virkelig tenker, mener og vil. Flere av novellene har begynt med karakteren. Noen har stått veldig klart foran meg, som person eller tankesett. De fleste karakterene har trekk fra folk jeg har møtt, sett i forbifarten eller lest om.

– Er jakten på sex alltid en søken etter dypere mening, eller kan det for noen kun være jakten på sex? Og hvordan kan man vite/forstå forskjellen?
– Jeg tror det alltid inkluderer et ønske om en eller annen form for bekreftelse, at andre finner en tiltrekkende nok, eller fra et mer egoistisk perspektiv, at man får bekreftet at man faktisk er i stand til å ha sex med andre. Den bekreftelsen og hva som kan ha skapt den er langt mer spennende å utforske enn selve jakten på sex.

– Hvilke former for savn, tap, skjevutvikling eller traumer tenker du lettest lar seg transformere til jakten på sex?
– Det trengs ikke noen traumer for å jakte på sex. Men de fleste av karakterene i boka opplever nok en eller annen form for savn, og som slår ut i destruktive retninger. Noen har blitt forlatt, noen har kanskje fått det de har villet ha uten å måtte jobbe altfor hardt for det og vil teste ut hva mer de kan få, mens noen rett og slett kjeder seg.

– Hvor går grensen mellom bruk og misbruk?
– Jeg tror ikke det er noen fast grense. Selv om en handling kanskje ikke er seksuelt misbruk juridisk sett, kan den likevel være det i praksis. Siste ordet der bør gis til personen som opplever det.

– Kan du fortelle litt om skriveprosessen og arbeidsformen din?
– Jeg sitter aldri og venter på inspirasjon, jeg begynner bare å skrive, eller leser gjennom notater og ideer (jeg er veldig glad i A7-notatbøker og har stort sett alltid et par i nærheten) for å se om det kan bli til noe. Mens jeg jobba med boka skrev jeg hver dag. Noen dager satt jeg vel mest og bare stirra inn i skjermen, mens andre ganger gikk skrivinga så bra at jeg måtte stå opp igjen flere ganger i løpet av natta, fordi det var så mye som pressa seg ut at det var umulig å få sove. En del tid gikk med til å sette opp en oversikt over de ulike historiene og hvordan de fletter seg inn i hverandre. Flere av novellene henger veldig tett sammen, forteller i en novelle kan også være en sentral karakter i en annen novelle, der begge drar fram ulike deler av den samme historia, i løpet av korte tidsrom. Jeg jobber på en del forskjellige måter. Noen noveller er mer fri skriving, andre har fulgt et planlagt løp, og noen har jeg måttet skrape frem ord for ord. Jeg vet rett og slett ikke hva som fungerer best så langt, men det er ikke så viktig, så lenge jeg kommer videre med en tekst.

– Du er utdannet tekstforfatter, og jobber også med tekst til vanlig. En kan merke at du er en erfaren skribent. Har du hatt noen fordeler av denne bakgrunnen når du nå skriver skjønnlitterært?
– Jeg er vant til å jobbe med ideer, å stadig komme opp med nye formuleringer eller innfallsvinkler. Det kan muligens være en ulempe, at ideen tar bort fokus fra det språklige og assosiative – flere kjente norske bøker fra de siste årene har ikke en spesielt original grunnide, men fokuserer på språk og tankerekker, og er så bra skrevet at man aldri savner en mer original ide. Ellers er jeg vant med å gjøre research, og å skrive mot målgrupper. Det har nok gjort meg mer bevisst på å tilpasse språket etter karakteren.

– Du debuterte på et vis allerede i fjor i antologien Signaler. Dette ga tydeligvis mersmak. Noen ord om Signaler?
– Signaler var følelsen av å virkelig bli tatt på alvor som skribent for første gang. Både på grunn av den lange historien til antologien som man nå blir en del av, at dyktige folk jobber så grundig med ens egen tekst og samtidig har utrolig respekt for den, og ikke minst var det stor stas å drikke på forlagets regning når bok og opplesning endelig var ferdig.

– Har du noen litterære forbilder?
– Jeg har ikke en enkelt forfatter som jeg forguder. For øyeblikket kommer jeg ikke på noen forfattere jeg har lest alt av, jeg pleier å veksle mellom nyere og eldre bøker, og det er sjelden at jeg kun holder på med en bok om gangen. Men jeg blir stadig inspirert. Jeg liker veldig godt den strenge komposisjonen og skadefroheten i novellene til Roald Dahl, den vanvittige informasjonsmengden og følelsen av at du aldri vet hvor alvorlig ment dette faktisk er i enkelte av novellene til David Foster Wallace, og hvordan Georges Bataille kan beskrive de mest utagerende fetisjer med en underlig ro.

Her kan du høre en dramatisering av novellen Sitte sammen i gruppe: 

Innlegget Møt vårens debutanter: Olav Starheimsæter dukket først opp på Forlagsliv.

Åshild Irgens (f. 1976) er illustratør utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. I tillegg til å undervise, har hun har illustrert en rekke bøker for barn, og vunnet flere priser for sine illustrasjoner.
Nå er hun aktuell med billedboken Snarveien, der Ingeborg Eliassen har levert tekst og Åshild står for illustrasjonene. Boken er for øvrig nettopp solgt til Kina!

Snarveien handler om den dagen da bestefar som skal følge Maya til barnehagen, og Maya skal være veiviser. Det er mye som må gjøres på veien. Først går de forbi dyrebutikken, så over brua. Etterpå må de plukke epler og hilse på hestene..  I forbindelse med utgivelsen av denne søte og varme fortellingen har jeg intervjuet Åshild til spalten Barndommens nattbord.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Det er nesten lettere å huske de bøkene man leste selv enn de som de voksne leste. Av billedbøker var det kanskje Karius og Baktus jeg ble mest fascinert av. Eller kanskje Elsa Beskows Solegget, der det var et rampete ekorn. Jeg lærte å lese selv før jeg begynte på skolen og pløyde gjennom Ronja Røverdatter igjen og igjen, så jeg ble skikkelig påvirket av denne superhelten. Senere oppdaget jeg Tor Åge Bringsværd og Thore Hansens Det blå folket. Den lånte jeg på biblioteket, og satte meg opp på venteliste igjen med en gang jeg hadde levert.

– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

– Ja, jeg var så heldig. Mora mi leste mye for meg, men ikke på sengekanten. Farmor var bibliotekar, og begge foreldrene mine var opptatt av litteratur, så det fantes lange rekker med bøker og serier  å ta av i bokhyllene. Bøker med bilder gjorde alltid sterkest inntrykk. Og det var hyggelig å bli lest for, så klart.

– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Alt henger vel sammen med alt. Morfar hadde store mengder blanke A5-blokker som jeg tegnet fortellinger i, fra første til siste side. Det kunne bli lange historier om store kråker som kidnappet barn, om hekser og indianere og annet skummelt. Jeg fikk vel et behov for å tegne ned mine egne historier, og det er nettopp visuell litteratur – eller illustrasjon, som jeg jobber med nå.

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Åshild Irgens dukket først opp på Forlagsliv.

Skal du ut og fly med barna i sommer? Eller kanskje på en lang biltur hjem til familien? To uker på hytta med regn og «innevær» kan også bli en prøvelse når barna ønsker at aktivitetsnivået opprettholdes. Det kan være godt å skru av tv og låse iPad, og finne frem skrive- og tegnesaker. Enten dere er inne, ute eller på reise, under har vi samlet våre beste tips til aktiviteter i ferien.

LÆR Å LESE-BØKER
Dette er bøker for de som digger LEGO® og de som er ivrige etter å lære seg å lese, eller akkurat har begynt å lese. De inneholder korte og enkle historier og interaktive sider som utvikler leseferdighetene. Man løser altså oppgaver underveis og får lese spennende historier om de populære figurene fra LEGO® Friends, NINJAGO^TM, eller NEXO KNIGHTS^TM. Bøkene er også i et lite og hendig format, og er enkle å ha med seg.

Flere LEGO® bøker

AKTIVITETSKORT
Disse små eskene inneholder 50 – 100 aktivitetskort som holder barna i aktivitet på reisen. Man kan velge mellom morsomme og varierte spill, gåter, labyrinter og tegneoppgaver, og oppgavene kan løses alene eller sammen en annen. Aktivitetskortene 50 ting å gjøre på et fly har oppgaver som for eksempel hangman og fire på rad, og er perfekt å spille med passasjeren i setet ved siden av. I boksen følger det også med instruksjon og en tusjpenn, og kortene kan brukes igjen og igjen.

KLISTREMERKEBØKER

En annen slager er klistremerkebøker. Mitt piratskip klistremerkebok er for de yngste (3-6 år). Klistremerkene er lette å få løs, og sidene er i robust papir med mye plass til å klistre. Vi møter Kaptein Gråskjegg og mannskapet hans, og på hver side i boken får man en enkel instruksjon om hvilket klistremerke man skal finne og hvor det skal festes. I Mitt prinsesseslott møter vi prinsesse Emma og familien hennes, og får utforske alle de spennende rommene i slottet. Hver av bøkene inneholder over 350 klistremerker, så disse tar det litt tid for barna å pløye seg gjennom.

SE OGSÅ: Karsten og Petra klistremerkebok

AKTIVITETSBØKER

Aktivitetsbøker inneholder ofte klistremerker, fargeleggingsoppgaver og enkle lese- og skriveoppgaver. Disse er fine å sitte å drodle med i sola eller inne i regnværet. Vår favoritt er den nye aktivitetsboka om Løveungen og Frøken Kanin på de syv hav . Her får man bli med Løveungen og Frøken Kanin når de skal finne veien til Amerika, telle sjøhester, finne fem feil og lete etter sjørøverskatter! Denne boka inneholder også Løveungen og Frøken Kanins sangbok, hvor man kan lære seg seks nye sanger.

SE OGSÅ:
Karsten og Petra aktivitetsbok
Kaptein Sabeltann aktivitetsbok
Elias aktivitetsbok

FARGELEGGINGSBØKER

I løpet av de siste årene har det blitt veldig populært å fargelegge. Både for barn og voksne. I disse bøkene fra Harry Potters univers har man muligheten til å fargelegge alt fra de fire Galtvort-husenes våpenskjold til de overdådige varene hos Wiltersens Wærste. Her kan du la Harry Potters verden flomme over av farger, og tegningene er så detaljerte at du kan holde på i timevis. Disse passer til ungdom og voksne, eller litt eldre barn.

SE OGSÅ:
Bli med og fargelegg!
Tegn et hjerte til meg 
Kreativ fargelegging – havet

Innlegget Aktiviteter til barna på reisen dukket først opp på Forlagsliv.

Ida Larmo (f. 1981) er en av vårens barnebokdebutanter. Boken hennes, Putekrigen, er en humoristisk, ellevill og fargerik bildebok som vil gå rett hjem hos alle små som har puten, bamsen eller koseteppet kjært, og har opplevd traumet når foreldre truer med vask. I boken møter vi Ida, som elsker puten sin; Verdens beste pute. Den kan hun kose med og knekke dunstilkene i. Når moren vil gi puten en tiltrengt vask, protesterer Ida kraftig. Det bryter ut putekrig, og da kan jo hva som helst skje.

Ida Larmo er utdannet i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun jobber som illustratør og grafisk designer. Tidligere har hun illustrert flere bildebøker, men Putekrigen er hennes første «egne» bok, der hun står for både ide, tekst og illustrasjoner. I anledning debuten, har jeg intervjuet Ida til spalten Barndommens nattbord.

– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Farvel, Rune var en bok som gravde seg dypt inn i sjela mi. Mamma tok meg ofte med til biblioteket for å låne bøker. De himmelsk vakre akvarellene i denne boka fanget meg, så den ble med hjem først og fremst pga illustrasjonene. Sjokket kom da mamma leste boka på sengekanten og handlingen kom for en dag. Jeg hadde ikke møtt døden i familien eller blant nære venner, så jeg husker at det gikk opp for meg at alle skal dø, og ingen vet når og hvordan. Tipper jeg var 5-6 år. Det er jo gjerne da bevisstheten rundt liv og død gjør sitt inntog. Det kom faktisk som et stort sjokk det der med døden, og jeg har fortsatt et anstrengt forhold til den. Jeg synes rett og slett at folk kan slutte med det.

Ellers har den store boka om Theodor Kittelsen betydd mest for meg, og var en bok jeg druknet fullstendig i. Akkurat som Rune gjorde – dog ikke bokstavlig. Den sto i hylla hos mormor og morfar, og hver gang jeg var der satt jeg med den tunge, tjukke boka i fanget og studerte illustrasjonene om pesta som kom, svartedauen og avsnittet med «Har dyrene sjel?». Morfar ga meg boka til odel og eie for noen år siden, og er den fineste boka jeg har. Ikke bare boka i seg selv, men store deler av barndommen, som også ligger pakket inn mellom to tjukke permer.

–  Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten? 

– Ja, som sagt var mamma flink til å ta meg med på biblioteket, og jeg fikk låne de bøkene jeg ville. Jeg husker gleden over å komme hjem med en pose med bildebøker, sitte på gulvet og bla forventningsfull i dem. Jeg likte illustrasjonene i Taremareby og Vivian Zahl Olsens strek. Albert Åberg-bøkene var også store favoritter, både historie- og illustrasjonsmessig. Det begynte å klø og kile i fingrene og hodet. Jeg fikk lyst til å tegne og fortelle. Jeg begynte, og sluttet aldri. Mamma leste også historier fra sine egne gamle barnebøker. Der var det kun én illustrasjon pr. historie, men det ga meg en helt annen, men vel så god opplevelse. Pappa leste ikke like ofte, men når han dro frem en bok om en mann som bodde langt til skogs og ble kjent med noen bjørner, uten illustrasjoner, satt jeg likevel som et tent lys. Å bli lest for er noe av det fineste med å være barn og jeg husker det som ganske magisk. Nye verdener åpnet seg. Det jeg gledet meg mest til da jeg ble mor, var å kunne lese bøker for barna på sengekanten. For min del er det den mest verdifulle stunden vi har i løpet av en dag.

-Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

– Bildebøkene fra barndommen var nok en ubevisst døråpner for min skapertrang og nysgjerrighet for menneskers historier. Hele livet har jeg brukt og bruker jeg over middels mye tid med gamle mennesker. De har en helt egen formidlingsevne. Alt går også litt saktere og har gitt meg tid til å la historiene deres, detaljene i omgivelsene og stemningen rundt det hele, få synke inn. Jeg har sittet lyttende og tegnet ved mangt et kjøkkenbord. De har fortalt meg så mye fint, trist og spennende som jeg har tatt vare på og pakket godt inn. I voksen alder har jeg også oppsøkt mennesker jeg kun har sett på T-banen, på TV eller via via, som gjør meg nysgjerrige. Jeg er alltid på jakt etter å fange historier, så de ikke går tapt, og jeg prater med alle. Møtene med disse menneskene har i de fleste tilfeller blitt til gode vennskap, fine historier og illustrasjoner som jeg formidler videre eller bruker som inspirasjon. Jeg sendte blant annet brev til verdens fineste gamle mann, som bodde enslig på ei fjellhylle i Hardanger, og før jeg visste ordet av det befant jeg meg ved kjøkkenbordet hans i ei hel uke med hvilepuls, vossakorv i magen og skissebøker stappfulle av historier fra et rikt liv, i tillegg til egne opplevelser. Jeg har også hele tiden blitt oppmuntret til å bruke tegneevnene mine hjemmefra. Jeg føler meg så rik som får muligheten til å formidle streker og historier som er sett, hørt om, opplevd og diktet opp. Det er dette jeg lever for.

Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Ida Larmo dukket først opp på Forlagsliv.

Sett farge på garderoben med klær du har trykket og malt selv – det er mye enklere enn du tror. Her får du oppskrift på en kul T-skjorte med morsomt fargetrykk – fremkalt av sollyset!

Teknikken er rett og slett litt magisk – etter noen minutter i sola vil den sterke blåfargen dukke opp, helt av seg selv. Hemmeligheten er å bruke gjenstander som gir en spennende silhuett. Det er bare å gå på oppdagelsesferd i skuffer og skap!

I den nye boka mi, Fargeglede – stofftrykk og tekstilmaling viser jeg mange måter du kan trykke og male dine egne klær, både for nybegynnere og for de som er litt øvet. Resirkuler brukte klær eller start med nye hvite plagg. Lag din personlige stil med farger du er glad i!

Oppskrift på T-skjorta  Nøkkelen til mitt hjerte
Nøkler i forskjellige fasonger finnes i de fleste hjem. Loppemarkeder har som regel et spennende utvalg. Jeg var heldig og fant disse i en hobbybutikk.

Du trenger:
1 hvit T-skjorte, i 100 % bomull, nyvasket

Fargestoff:
Lumi Inkodye Blue 237 ml

Verneutsyr:

• Gummihansker
• Beskyttelsesbriller

Trykkeutstyr:

• Forskjellige nøkler
• Hjerteform, se mønsterark
• Blyant
• Saks eller tapetkniv
• Kontaktpapir
• Malerulle med kar, ca. 10 cm bred
• Saks
• Maskeringsteip
• Inkowash-såpe

Til arbeidsbordet:

• Sort søppelsekk
• Papplate eller treplate, stor nok til å legge plagget på.
• Dekkplast

Slik gjør du:
1) Forberedelser:

• Overfør hjerteformen til kontaktpapiret med blyant.
• Klipp eller skjær ut hjertet. Klistre hjerteformen (med hullet) på T-skjorten.
• Dekk til resten av T-skjorten med plast for å unngå søl når du påfører Inkodye.
• Legg et lag plast inni T-skjorten for å unngå gjennomslag.
• Legg et lag plast på papplaten og legg T-skjorten oppå.
• Bland Inkowash-såpevann i en bøtte.

OBS! Fra nå av er det viktig at du jobber i et rom uten dagslys.

2) Eksponering:

• Ta på gummihansker.
• Ha Lumi Inkodye i malerullbrettet, og rull på et tynt lag i hjerteformen.
• Legg på nøklene, og legg en sort søppelsekk over.
• Bær platen ut i sollyset, ta av søppelsekken, og forbered deg på magic!

PS: Alternativt går det også an å eksponere gjennom vinduene.

• Når blåfargen har blitt sterk og fin, legger du på søppelsekken og bærer papplaten forsiktig (uten at nøklene rører på seg …) tilbake til det mørke rommet.

3) Skylling:

• Legg T-skjorten i såpevannet. Skyll ut mesteparten av Inkodyen for hånd i bøtta, og vask så 2 runder med Inkowash i vaskemaskinen på 60 °C (anbefales på Lumis hjemmeside).

Interessert i å finne mer ut om Ingvild Wærhaugs kreative kurs? Send en mail til: studio@ingvildwaerhaug.com, eller besøk hennes hjemmeside.

Kjøp boka Fargeglede her.

Innlegget Fargeglede: La sola gjøre jobben! dukket først opp på Forlagsliv.

 SIV WYLLER (F.1974) bor i et gammelt hus på landet og skriver romaner med vanter på. Hun har en mastergrad i litteraturformidling, og har også gjennomført Norsk Barnebokinstitutts forfatterutdanning. Siv har tidligere publisert korttekster i antologien Pilot, og utgitt ungdomsboken Hockeysveis fører til dårlige rim. Nå debuterer hun med romanen Sirkus Maxim, en burlesk fortelling om et værfast og forfallent sirkus i bitende kulde i Novosibirsk. Sirkuset rommer «et virvar» av skapninger og vanskapninger. Situasjonen er prekær; snøen laver ned, reservene er i ferd med å ta slutt og kulden er gjennomtrengende. Høyst motvillig går sirkusarving Gregor med på å la søsteren, Cecilia, pleie en ukjent, bevisstløs mann. Det er da ting for alvor begynner å skje..

 – Gratulerer med en original og spennende voksenromandebut! Du har skrevet en om et sirkus. Hvor kom den ideen fra?
– Tja. Ideer dukker opp og noen blir værende. Denne tror jeg kom fra en tittel jeg lagde, «Den pyromane sirkusdirektøren», en historie jeg godt kunne tenke meg å skrive.

– Hva slags forhold har du selv til sirkus? Du gir inntrykk av å ha et inngående kjennskap?
– Jeg har alltid likt sirkus! Mener jeg var på sirkus hvert eneste år da jeg var barn. Jeg hadde lenge et polaroidfoto av meg selv med bollesveis, en gang på 70 tallet, på en av Arnardos sirkuselefanter. Da jeg var 25 tok jeg ett nytt foto med en venninne. Litt koko. Ellers har jeg intervjuet selveste «sirkusprinsessen», Helen Arnardo, i et røykfylt RadiOrakelstudio. Og spionert på de snuskete øst-europeiske arbeiderne som hver vår rigget opp Sirkus Merano i Fredrikstad.

– Sovjetunionen. Novosibirsk. Kan du si litt om hvorfor du har valgt å legge handlingen dit?
– Novosibirsk, Sovjetunionen. Det er så langt unna. Det er så traurig og eksotisk. Og innmari kaldt. Jeg ønsker meg forresten en tur med Den Transibirske jernbanen til jul!

– Jeg fikk nærmest kuldegysninger da jeg leste boken din. Brrrr… Det betyr at du treffer godt med dine beskrivelser av kulde og frost. Har du selv opplevde tilsvarende værmessige forhold?
– Vel. Ikke akkurat. Men vi har flyttet på landet i et gammelt uisolert hus. Da jeg begynte å skrive på historien, var det 25 minus, og det kjentes ut som det var det samme inne. Mye av teksten er skrevet med vanter og  jeg har hatt på meg fire ullgensere og pledd.

– Sirkus Maxim er en jeg-fortelling, mest her og nå, men også en slags oppvekstroman. Du har valgt Gregor som fortelleren, tredje generasjon sirkuseier. Hvorfor?
– Fordi det er når Gregor overtar pisken i -69 at Sirkus Maxim virkelig begynner å gå til helvete. Jeg liker det.

– Gregor fremtrer ikke spesielt sympatisk?
– Nei. Ingen som hadde tvangsarvet Sirkus Maxim ville vært spesielt happy. Han har all mulig grunn til å være misfornøyd.

– Kan du si litt om noen av de andre karakterene i boken? Har du en favoritt?
– Det er mange. Ivan og Sergej; de bakfulle klovnene i Ladaen, dvergorkesteret, apekvinnen, de kinesiske akrobatene som driver en restaurant, Andrej med hukommelsestap. Men jeg er nok  litt forelska i kanonkongen. Herregud, så gøy! Tenk og skyte seg levende ut av en kanon!

– Et sirkus er på mange måter et mobilt samfunn i miniatyr, men kanskje med flere eksentriske elementer. Hva er det med sirkuset som gjennom tidene har tiltrukket seg såkalte «freaks»; siamesiske tvillinger og skjeggete damer?
– Det var få kommunale omsorgsboliger med rullestolramper og døråpninger uten terskler i riktig gamle dager. Et liv på sirkus var datidens NAV. Tviler på at det var særlig lukrativt å vise fram misdannede kroppsdeler i manesjen, men alternativet var nok mye verre. Dessuten var sjansene for å få popstjernestatus tilstede. Nå er det bare sosialpornodokumentarer på TV-Norge som driver i samme gata. Og Lars Monsen da.

– Du har flere «freaks» i fortellingen din; dverger, apekvinnen. De behandles kanskje en smule inhumant?
– Gjør de det? Dvergene har jo en egen bil konstruert for kortvokste. De har sammenleggbare senger og har fått nye selskinnshansker ut av selene som ble flådd. Apekvinnen ble reddet av Sirkus Maxim i sin tid da hun kom seilende med bananbåten fra Brasil innesperret i et bur. Etter det har hun tatt seg til rette. Gregor voldtar henne innimellom bare. Sånn går no dagan..

– Dyr på sirkus er snart en saga blot. Men på Sirkus Maxim er det i utgangspunktet mange av dem..
– Ja, det er mange dyr på Sirkus Maxim. Eller var. Mot slutten har Gregor kun igjen elefantenes støttenner. De forsøker han å selge i Tsjelabinsk sammen med en kinesisk hore. Gregor går vel neppe under betegnelsen «kjernekar». Jeg tror ikke noen dyrevernorganisasjon ville nådd fram til han.

– Sirkus Maxim er jo ikke din første bok. Du har tidligere utgitt en ungdomsroman, Hockeysveis fører til dårlige rim (2012). Kan du fortelle litt om din arbeidsform og skriveprosess?
– Skriveprosess.. Jeg har nå stadig vekk gode ideer, he he, men det å gjennomføre dem krever en type skisse, ellers ender de opp et eller annet teit sted de ikke trenger å være. Når utgangspunktet enten er et værfast sirkus i Sibir eller en frisør med hangup på hockeysveis, jobber jeg ganske systematisk med å finne det allmennmenneskelige i karakterene for å klare å føre historien i havn.

– Har du noen litterære forbilder?
– Ja, selvfølgelig! Ole Lund Kirkegaard. Kim Fupz Aakeson. Dostovjevskij. Tolstoj. Ljudmilla Petrusjevkaja. Jennifer Egan. Yu Hua. Christopher Nielsen. Vibeke Tandberg. Jan Stenmark. Diego Marani. Erlend Loe. Yahaya Hassan… Og mange, mange flere…..

Innlegget Møt vårens debutanter: Siv Wyller dukket først opp på Forlagsliv.

Har du noen gang tenkt på at å trene to og to sammen kan være dobbelt så effektivt – og ikke minst dobbelt så morsomt? Her får du tips til den populære planken – på tre helt nye og spennende måter.

Partrening handler om å pushe hverandre, være sammen, ha det gøy når man trener. To og to støtter man hverandre, og man tør å teste øvelser man ellers ikke ville gjort alene.

Boka Tren sammen er et resultat av samarbeidet mellom to treningsglade venner som alltid er på utkikk etter nye utfordringer. Vi oppdaget at det å bruke hverandre aktivt var mer givende enn det å stå ved siden av hverandre og utføre samme øvelse. Vi begynte i det små med enkle øvelser, og etter hvert som vi ble tryggere på hverandre utvidet vi repertoaret med både egenkomponerte og velkjente parøvelser. Vi har vært avhengige av å stole på hverandre for å kunne utføre mange av øvelsene.

Underveis – og uten å tenke over det – har et nært vennskap vokst frem. Gjennom mange og unaturlige posisjoner, og utallige fall oppå hverandre, har komfortsonen blitt utfordret, og vi har med andre ord lært hverandre godt å kjenne. Tryggheten og tilliten som har blitt til underveis har blitt en del av forholdet vårt også utenfor treningsarenaen.

Planken x 3
Planken er en populær øvelse, kjent for å styrke den viktige kjernemuskulaturen. Her viser vi tre effektive plankeøvelser man kan gjøre sammen to og to, med tre ulike tyngdegrader.

PLANKE MED KLAPP (tyngdegrad 1)
Partene står i plankeposisjon på strake armer mot hverandre. Begge partene løfter enten høyre eller venstre arm og klapper eller «hilser» på midten, for så å gjenta med motsatt arm.

Tips: En alternativ variant kan være at partene istedenfor å hilse kan ta på hverandres skuldre.

SIDEPLANKE (tyngdegrad 2)
Person 1 står i sideplanken på underarmen med den andre armen på benet til partneren. Person 2 plasserer den ene armen sin på person 1 sin ankel og løfter benet på samme side opp på person 1 sin skulder. Deretter løfter person 2 resten av kroppen sin opp slik at vedkommende nå står i en sideplanke oppe på sideplanken til person 1.

Tips: For å gjøre øvelsen mer krevende kan person 1 utføre sideplanken på strak arm istedenfor på underarmen, da dette krever økt balanse.

VEGGPLANKE (tyngdegrad 3)

Person 1 står i plankeposisjon på strake armer med bena inntil en vegg med litt vinkel på kroppen. Person 2 plasserer hendene sine på skulderbladene til person 1. Person 2 plasserer deretter bena høyere opp på veggen, med tilnærmet lik 90 grader i skulderleddet og vannrett posisjon på kroppen. Person 1 senker så bena lavere på veggen inntil kroppen har tilnærmet lik vannrett posisjon.

Tips: Personen i bunnen kan tillate seg å ha en noe større vinkel i skulderleddet for enklere å kunne tilføre tilstrekkelig med press mot veggen.

Alle bildene er tatt av Lars Erik Bakken.
Les mer om og kjøp boka Tren sammen her.

Ønsker du flere treningstips? Les også Tren ute – få bedre helse.

Innlegget Tren sammen: Gjør treningsøkten mer effektiv! dukket først opp på Forlagsliv.

Har du en krimforfatter i magen, men trenger råd og vink for å forløse talentet ditt? Meld deg på Cappelen Damms krimforfatterskole som begynner til høsten.

I oktober starter Cappelen Damm Krimforfatterskolen. Du kan nå melde deg på skolen som det første året består av seks kurskvelder. Hovedlærerne er krimforfatter Torkil Damhaug og litteraturjournalist Bernt Roald Nilsen. I tillegg vil du få møte noen av våre beste krimforfattere som gjestelærere, blant disse Hans Olav Lahlum, Chris Tvedt og Eystein Hanssen.

Hva er Krimforfatterskolen?
Gjennom undervisningen ønsker vi å gi deg en unik mulighet til å utvikle dine evner til å skape spennende fortellinger. Krimforfatterskolen kommer blant annet til å ta for seg ulike krim-sjangre, plot- og karakterutvikling, motstand i skriveprosessen, språk og stil. Undervisningen vil bli gitt i form av forelesninger, samtaler med forfattere og ikke minst veiledning og tilbakemelding på tekster du skriver selv. Underveis får du hjelp til å komme i gang med manus til din egen kriminalroman. Eller hjelp til å komme videre med et manus du allerede er i gang med.

Hvordan søker man opptak til Krimforfatterskolen?
Krimforfatterskolen har plass til 16 elever. Skolen starter 1. oktober 2016. Du kan søke om opptak nå, da må du sende inn en søknad med en liten skrivetest innen 1. september 2016 og litt informasjon om deg selv og hvorfor du ønsker deg til Krimforfatterskolen. Søknaden vil bli vurdert av redaktører i Cappelen Damm i samarbeid med Krimforfatterskolens lærere. Les mer om søknaden og skolen på Krimforfatterskolens nettside her.  

Info om Krimforfatterskolen:
Varighet: 36 timer fordelt på 6 samlinger
Start: 1. oktober 2016
Avslutning: 1. april 2017
Kursdager: onsdager 16.30-21.30, lørdager mellom kl 10 og kl 18
Sted: Cappelen Damms lokaler, Akersgt. i Oslo sentrum
Antall elever: maks 16
Pris: kr 3500 (inkl. enkel servering, kursmateriell, og bokpakke med krimromaner)
Søknadsfrist: 1. september 2016
Søknaden sendes: Pip.hallen@cappelendamm.no.

Kanskje er dette starten på din forfatterkarriere, så søk da vel!

Innlegget Vil du bli krimforfatter – søk Krimforfatterskolen! dukket først opp på Forlagsliv.

LITTERATUREN ER EN AV DE STØRRELSENE I LIVET SOM IKKE LAR SEG FULLSTENDIG BESKRIVE. Den gode romanen, du vet, den gode romanen, kjenner man kanskje først best i magen, som en forførende subtil iling eller et hardt slag. Deretter kan en helt egenartet stemning bre seg ut i sinnet, virkelig stor litteratur kan formere seg til reelle livserfaringer. Det som oppstår i lesingen er ofte vanskelig å videreformidle med ord, selv om det jo er nettopp det litteratur består av. Man kan analysere og teoretisere bøkene til de går i oppløsning, de kan til og med omformuleres til såkalte knagger, og settes inn i en oversiktlig sammenheng med resten av verden. Men det er i det individuelle møtet med leseren den virkelige magien ligger. Derfor blir det å anbefale bøker i grunn ikke mer komplisert enn å legge frem en liste med forfatternavn og boktitler og håpe på det beste, resten er kanskje overflødig (man skulle i så fall hatt en infisert pil, est ut i kjerub-lignende valker og skutt bøkenes natur direkte inn i baken på folk).

Kunsten er vel som livet; hvis man skulle være så uheldig å komme frem til en entydig og fornuftsmessig forståelse på bokas vegne, er jeg redd man samtidig har gjort det på dens bekostning, i ytterste konsekvens: drept litteraturen.

Vel. Denne holdningen handler selvfølgelig også om latskap fra min side. I stedet for å løsrive meg fra boka, notere og innta en faglig distanse til objektet slik en god student ville gjort, er jeg mer opptatt av å lese med ansiktet tett opp i de kremhvite boksidene, av å la lesingen sette meg i en lesende tilstand, åpne opp for meta-erfaringene, den fysiske latskapens seriøse erkjennelseslek, gud forby om man et øyeblikk ikke skulle utøve nådegaven rasjonell tenking (dog hender det at jeg driver med en ujevn fordeling av understrekinger og stjerner på visse boksider, men det er nok heller et resultat av spontan begeistring, det har lite med pugging å gjøre).

Hvis jeg skulle argumentert for nettopp hvorfor jeg mener man kunne lest Flauberts Madame Bovary i sommer, eller En tid for alt av Knausgård, Espedals Bergeners for eksempel, Moby Dick, det finnes ikke maken, hva som helst av Tor Ulven, burde jeg sikkert ha skrevet parallelt med lesingen, sementert opplevelsene til noe mer konkret enn flyktige trekk på smilebåndet eller en konsentrert rynke mellom øyebrynene: en svakt skvulpende hinne over dypet av medmenneskelige gjenkjennelser og ny innsikt, et sammensurium av bilder, tanker, kunnskapservervelse, fornemmelser og følelser. For det er kunstopplevelsen jeg søker når jeg leser, et sted hvor rasjonaliteten ikke nødvendigvis det best egnede redskapet for å gyve løs på materialet.

Hvis små barn kun hadde utviklet seg gjennom fornuften, hadde ikke så mange av dem vokst opp. Å lese er en måte å fortsette å utforske verden på – en raffinert forlengelse av å putte fremmedobjekter i munnen.

Tilbake til bøkene. De forfatterne jeg liker aller best har et tydelig fellestrekk: et språk – grupperinger av helt alminnelige bokstaver og ord, som etter inntastingen på skjermen, eller i etterdønningene av å ha blitt ført i løkker bortover papiret, plutselig eskalerer og driver avgårde nærmest av seg selv. Jeg foretrekker tekster hvor handlingen må vike for det buldrende språket, eller kanskje heller: hvor handlingen skjer som en konsekvens av den språklige akselerasjonen. Jeg liker bøker, hvor setningene avløser hverandre i uopphørlige bølger, komma etter komma, hvor sprekker og brudd synes å komme som et resultat av de kontinuerlige beskrivelsene, og overraskelsen: forkledd i et enkelt ord eller en hendelse, blir en logisk konsekvens av tekstens utmattende forflytning, sammenstøtet naturlig nok tilsvarende voldsomt. Hos Tor Ulven: ansiktet som plutselig befinner seg på undersiden av steinen som løftes opp i fjæra, i neste øyeblikk: ditt eget ansikt, under steinen, tiden som forsvant og dukket opp igjen på hver sin side av kommaet.

Eller hos forfatteren med det vakreste språket jeg vet om, Virginia Woolf: den endeløse bevissthetsstrømmen, som å lese hvordan eksistensen egentlig forløper seg: med stadige avbrytelser, assosiasjoner, kaos og tilfeldige innvirkninger, kanskje hvordan livet er samtidig som det leves, uten at dagene eller tankene blir kortet ned, redigert og oppsummert i ettertid, forfalsket og forkrøplet i all sin essens (som å drikke konsentratet av en agurk og tro at man opplever agurkens egentlige vesen – som om ikke helheten skulle være nødvendig for virkeligheten, selv om det aller meste består av vann). Jeg kan bli sliten av å lese Woolfs fortettede tekster, men man kan jo synes det er krevende å leve også, og så fortsetter man likevel. Woolfs essay Et eget rom burde for øvrig bli pensum i skolen, les den hvis du har lurt på hvorfor kvinner er fraværende i historiens nedskrivinger.

Det er sjelden jeg bruker ordet original, og det er ikke ofte jeg synes noen klarer å beskrive noe på en helt ny måte, om og om igjen, men det er nettopp det jeg opplever med Tor Ulven. Nei, ikke det er en livsopplevelse jeg unner alle. Språket og beskrivelsene av omgivelsene er overraskende og gjennomarbeidet, man aner en genuin interesse for å fordype seg i selve verden. Tidvis morsom er den også. Jeg husker også den store og uventede henrykkelsen da jeg leste de første sidene i Gravgaver: det innebar et musikkstykke av Brahms, en LP-plates arkeologiske fordypninger og et fantastisk perspektiv på tid og etterlatte spor som var helt nytt for meg. Ellers finnes det eneste intervjuet Tor Ulven ga på Vagant.no, last det ned som PDF, ta en utskrift, og glem ikke penn. Her gir Ulven mange reflekterte betraktninger om hva litteratur er og hva det ikke er i stand til å være, om kunsten, filosofien og livet generelt.

Jeg vil også ramse opp tre varme anbefalinger hentet fra min egen referansebunke, som jo egentlig er den visuelle kunsten: vil du bli rørt av personlige, politiske og poetiske nedtegnelser, og se tegninger og tekst på samme tid; kjøp Lotte Konow Lunds Dagbøkene januar 2014 – februar 2016, vil du lære mer om den mest politisk slagkraftige, visuelt begavede og interessante norske kunstneren noensinne, skaff deg biografien av Hannah Ryggen. En fri, skrevet av Marit Paasche. Les noen tekster av land art-pionéren Robert Smithson (for eksempel The Domain of the Great Bear eller A Tour of the Monuments of Passaic), dersom du vil lese noe deilig merkelig som du ikke riktig begriper, men kanskje liker likevel.

En passende avslutning er forslag til søvnlektyre. Jeg pleier å lese et lite kapittel før jeg legger meg. Jeg har to krav for en slik bok: den skal være særdeles god, og ha maksimum fire sider lange avsnitt. For tiden fyller Roland Barthes Fragmenter av kjærlighetens språk denne funksjonen. Barthes var litteraturkritiker, litteraturteoretiker, filosof, semiotiker og forfatter. Innen akademia er kjærlighet et ganske heslig og utenkelig tema å røre ved, men oss mennesker i mellom er det ganske livsviktig. Denne boka er en gavepakke i kloke refleksjoner, litterære referanser, ord(!), forunderlige gjenkjennelser og generøsitet, alt sammen i et nydelig språk, det flyter så uanstrengt og elegant, som om det har glemt sin egen oversettelse fra fransk til norsk.

Innlegget Min sommerlektyre: Ane Landfald anbefaler dukket først opp på Forlagsliv.

KRISTIAN S. HÆGGERNES ER AKTUELL med en original, selvbiografisk og kontrafaktisk fortelling i diktform. I Alle skrittene et helt liv krever, skriver han om det totalt uventede – å finne et etterlatt spedbarn utenfor døren. Barnet, en gutt, viser seg å eldes med flere år for hver natt. Dette underlige menneskebarnet, som kanskje heter Stig, utløser refleksjoner om mulige fortider, nåtider og fremtider for den ufrivillige farsfiguren. Vi følger de to gjennom en både vanlig og høyst uvanlig uke, der de lever tett på hverandre.

Hæggernes er født i Bergen i 1972. Han begynte å skrive allerede i tenårene, som elev på U. Pihl videregående skole. Etter siviltjeneste, psykologistudier og påbegynt lærerutdanning har han tatt diverse kurs ved Skrivekunstakademiet. Han er representert i antologien Stemmer i et hus (Aschehoug 1993), i samtlige nummer av fanzinen Bleep og med dikt på jung.no. I tillegg har han publisert tekster fra egne manus i heftet Süt (etablert 1997), som kommer i begrenset hjemmeprodusert opplag. I 2004 debuterte han med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge. Siden har han skrevet innenfor det meste som finnes av genre.

– Gratulerer med bok nummer syv, Alle skrittene et helt liv krever! En poetisk og reflekterende tittel. Hvor kom den fra og når kom den på plass?

– Ofte har jeg hatt en tittel klar ganske tidlig i prosessen. Jeg liker å ha på plass en slags etikett til manus jeg jobber med, og som oftest har disse også endt opp som den endelige tittelen. Men dette manuset sto relativt lenge «navnløst», slik gutten i boken også gjør (jeg omtalte ham for meg selv bare som «gutten»). Men da jeg skrev den første versjonen av diktet der en av linjene er «alle skrittene et helt liv krever», kjente jeg straks den gode følelsen av å ha en tittel.

– Noen har betegnet innholdet som et sjangeroverskridende dikt. Hva sier du selv? Har du med denne boken skapt din egen sjanger?

– På en merkelig måte er dette med sjanger både svært viktig og samtidig helt uvesentlig for meg. Jeg tenker på denne boken som en diktsamling, egentlig, på lik linje med de andre jeg har skrevet. Samtidig er jo forbindelsene fra tekst til tekst, og ikke minst tekstenes felles narrativ mye tydeligere. For meg føltes det både riktig og naturlig å skrive tekstene i denne formen, og ikke som en prosafortelling. Det handler om rytmen og pusten i teksten, og at det gjerne blir noe mer besvergende, sangaktig. Men jeg ønsker heller ikke å kalle det for et såkalt langdikt, siden teksten er satt sammen av en rekke enkelttekster, og stopper og starter på nytt hele tiden. De langdiktene jeg har lyst til å skrive skal helst gå i én lang bevegelse.

– Du er en allsidig forfatter som har drevet aktivt vekselbruk mellom sjangrene. Hva foretrekker du? Poesi, prosa?

– Jeg er virkelig glad for at jeg ikke er nødt til å velge. Det er fint å gå fra diktets konsentrasjon og evig, nevrotisk pirking, til fortellinger med lengre linjer og mer plass, og så tilbake igjen. I tillegg kan jeg bringe mye fra det ene over i det andre.

– I Alle skrittene et helt liv krever finner jeg-personen et barn liggende i en kurv utenfor døren. Jeg får assosiasjoner til hittebarn på kirketrapper og utenfor klostre, og til den bibelske Moses i sivkurven på Nilen. Men et spebarn utenfor døren til en enslig mann i en leilighet i Bergen anno 2016?

– Ja, det kunne kanskje være interessant med en slags oppdatering av et klassisk litterært scenario? Selv om det nok ikke var så mye det jeg selv var mest opptatt av da jeg skrev.

– Kan du da si litt om hvor ideen med barnet kom fra? Og hvordan du fant ut at dette var et fantastisk utgangspunkt for en historie, som både er fullstendig absurd og samtidig gir grunnlag for å utforske og drøfte hovedpersonens liv?

– En kveld så jeg for meg situasjonen, da jeg gikk til døren for å slippe inn katten min. At det plutselig var en baby som lå der utenfor i stedet. Jeg begynte å skrive noen tekster om dette, men bestemte meg tidlig for ikke å bytte bort katten mot et barn, men ha plass til begge to i diktene. Jeg følte at jeg hadde en spennende materie å jobbe med her, men skjønte raskt at det ikke ville fungere om barnet skulle forbli en baby. Det ville naturligvis være mye mer interessant å skrive om ham i faser av livet jeg selv hadde minner om fra i mitt eget liv.

– Det er krevende å ha barn. Mange synes likevel at de vokser for fort og «vokser fra». Barnet i din fortelling vokser foran øynene på en. Legger år til sin alder bare i løpet av et døgn..?

– Jeg kom på at jeg måtte la ham bli eldre med noen år hver natt. Fra psykologistudiene jeg var innom for ca 20 år siden husket jeg Ericssons utviklingsteori, og den ga meg et slags rammeverk, først og fremst i forhold til hvilken alder gutten/mannen skulle være i i de forskjellige delene. Jeg husket det som syv stadier (kanskje fordi jeg også tenkte på Shakespeares «Seven Ages of Man»), men det var altså åtte, noe som egentlig passet fint, siden det gjorde at jeg kunne få en tydeligere sirkelkomposisjon, og dermed ende opp samme sted som jeg startet.

– God litteratur skal bevege, sette spor, skape refleksjon. Alle skrittene et helt liv krever er godt «innafor». Har du et litterært prosjekt?

– Å, sånne spørsmål er vanskelige! Jeg føler at for meg er skrivingen i seg selv prosjektet. Skrivearbeidet er veldig viktig for meg, og helt sikkert noe jeg ville holdt på med også om det ikke ble bøker av det.

– Debutsamlingen din, Tyngde av fallende skygge (2004), fikk terningkast 5! En anmelder skrev: «Kristian S. Hæggernes plasserer seg midt i moderniteten når han skriver elegant om fluer som parer seg på en katt – midt i rundkjøringen.» For meg er du en original forfatter med blikk for detaljer og sans for det absurde. I tillegg preges tekstene dine både av en særegen humor og et stort alvor. Hvordan vil du selv beskrive diktningen din?

– Diktningen min har kanskje utviklet seg en del siden den første boken kom ut, samtidig som jeg tror mye er det samme. Jeg prøver gjerne å kombinere en slags tyngde og letthet i diktene (og for så vidt også i prosaen min.). Eller kanskje er det rettere å si at jeg pleier å ende opp med den blandingen, selv om jeg i utgangspunktet ofte ønsker å skrive tyngre, gravalvorlige tekster. Innslagene av humor og noe litt mer pratsomt og slentrende har kanskje gjort det lettere å skrive mer åpent, slik jeg gjør i dag.

– En annen anmelder har beskrevet innholdet i din neste samling, Med vinterstemme (2008), slik: «..dikt om fravær og nærvær, avstand og nærhet..». Du favner vidt i poetisk format?

– Jeg er vel ofte selv heller redd for at jeg favner smalt, hvis det er noe som heter det, og når som helst skal bli satt på plass for å kretse i det uendelige rundt de samme få motivene.

– Novellesamlingen Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger (2010) ble betegnet som «varme og vemodige fortellinger om bergensere som går stille i dørene.» Du er selv bergenser. Finnes slike?

– Å ja! Vi er ikke Steinfeldt-er alle sammen. Men mer alvorlig, så har jeg nok en hang til å skrive om stille liv, fortellerne mine blir nærmest automatisk folk av den beskjedne sorten, som gjerne har et indre liv som er mer viktige for dem enn det ytre de er en perifer del av. Personer som trenger en slags buffersone mellom seg selv og omverdenen. På en måte er vel alt jeg skriver fra en slik posisjon, så kanskje det er det som er mitt litterære prosjekt?

– Og kassadamene i Bergen, hva er det med dem?

– Da jeg sa at titlene mine ofte kommer tidlig i arbeidet med et manus, er dette kroneksempelet, en tittel som kom før selve teksten. I den typen litt smålåtne liv jeg foretrekker å skrive om (og strengt tatt på mange måter også lever selv) kan slike personer som kassadamer, servitører, bibliotekarer og bussjåfører bli en slags holdepunkter i tilværelsen. Kanskje var det bare en spøk fra min side da jeg første gang nevnte eller skrev ned den tittelen (det husker jeg faktisk ikke), men den ga et fint rammeverk å bygge en fortelling på.

– Diktsamlingen Urne (2013), er språklig sett også en spesiell samling, med dikt preget av utenforskap og ensomhet, nært/fjernt, dunkel fortid, det kontrafaktiske og generasjoner av døde og ufødte.. Er det en eller flere røde tråder gjennom forfatterskapet ditt?

– Min gode redaktør Sigmund sa en gang han presenterte meg på en av boklanseringene mine, at jeg skriver om ensomhet og naturfag, og det synes jeg er en treffende oppsummering. Vi er alle deler av en større sammenheng, ikke bare menneskeheten, men hele jordens evolusjonshistorie, som er atomer dannet i generasjoner av eksploderende stjerner, som på i hvert fall denne planeten har dannet molekyler som kan kopiere seg selv. Samtidig er hver av oss en unik bevissthet med sin egen forståelse av verden rundt seg, og på en måte lukket inne i denne, avskåret fra alle andre.

– Din fjorårsbok, Fettere & kusiner, er din første roman. Også her er ensomhet og utenforskap tematisert. DNs Susanne Hedemann Hiorth beskriver den slik: «Skiller seg ut med sin ærlige skildring av ensomheten.» Kan man skrive om ensomhet på en «ærlig måte» uten selv å ha kjent – og erkjent ensomhet, et av vår tids tabuer? 

– Det er vel kanskje mer et teoretisk spørsmål, siden det er vanskelig å se for seg noen som aldri har kjent seg ensom. I våres var jeg og hørte på en samtale på biblioteket i Bergen, med forfatterne Eline Lund Fjæren og Hege Susann Bergan, der temaet var ensomhet. I den samtalen valgte de stort sett å vektlegge positive sider ved ensomhet, og nødvendigheten av den for å skrive, noe som jeg også synes var riktig i sammenhengen. Men en del av de som var i salen virket skuffet over at det ikke handlet mer om de problematiske og vanskeligere, og kanskje mer tabubelagte sidene ved ensomhet; Det mer psykososiale, der man er over på helsevesenet og NAV sin arena. I det jeg skriver, beveger jeg meg nok inn på dette området med en viss trygghet, siden jeg skriver om noe jeg har erfaring med, i motsetning til hva jeg ville hatt om jeg for eksempel skulle prøve å skrive fra synsvinkelen til noen av de andre karakterene i denne romanen.

– Den samme anmelderen kommer med følgende formaning til avisens lesere: «..dette er et forfatterskap man bør følge godt med på.» Hvis jeg sier at du fortjener flere lesere, og flere som følger «godt med» på ditt forfatterskap, hva sier du da?

– Da må jeg bare takke og bukke! Det hadde vært kjekt. Jeg har selvfølgelig lyst til å skrive noe som blir lest av mange, men samtidig er jeg glad for å slippe unna mye av det som kan følge med.

– Hva er det med deg og katter?

– Jeg er opptatt av dyreliv generelt, men har alltid vært spesielt glad i katter, og kommer garantert til å skrive mer om dem. Innimellom jobber jeg med å gjøre notater eller skrive de første skissene til en samling dikt med utgangspunkt i verdens kattedyr (som det er nærmere førti forskjellige arter av, avhengig av hvordan man teller). Jeg håper det skal bli noe jeg får til. Katten som sover på omslaget av den nye boken min er Copernicus, som rakk å fylle atten før han døde i fjor.

– Har du noen litterære forbilder?

– Jeg har, som sikkert mange, mange andre, gått gjennom perioden da litterære forbilder er noen man tar etter i forskjellige grader av epigoneri. Da jeg var i tjueårene, og en slags litterær læregutt, var nok Tor Ulven, Anne Bøe og Jon Fosse blant dem jeg hadde som forbilder. Etter hvert som man, ideelt sett, finner sin egen stemme, som det heter, får gjerne begrepet forbilder en litt annen betydning. I stedet for å være noen man prøver å kopiere i en mer teknisk forstand, blir det gjerne forfattere man opplever får til noe det går an strekke seg mot, i sitt eget språk. En stor favoritt i del år nå, har vært engelskmannen Hugo Williams, som har skrevet rundt ti diktsamlinger siden 1965. Han skriver med en slik tilsynelatende letthet, som jeg gjerne ønsker å få til på min egen måte, og ofte med et tydelig utgangspunkt i eget liv, slik jeg i større grad har gjort etter hvert, og antar at jeg kommer til å fortsette med.

Les også Odd Karsten Kroghs omtale av Alle skrittene et helt liv krever på Forlagsliv.

Innlegget Kristian S. Hæggernes skriver om ensomhet og naturfag dukket først opp på Forlagsliv.