Husker du serien «Rakkerungene» (The Rascals), som moret barn og voksne på 80-tallet her til lands? Serien, sendt på NRK i beste lørdagsbarnetv-tid, ble produsert i USA så tidlig som i 1920- og 30-årene, men hadde langt fra gått ut på dato da den ble introdusert for norske seere 50-60-år senere. I nyere tid er det spilt inn en tilsvarende serie med de samme karakterene. Dessverre bekrefter den at man ikke skal tøyse med klassikere.

Fra venstre: Hunden Pete the Pup, Dorothy, Chubby, Darla, Spanky, Alfalfa og Stymie

Minnene om denne populære og lattervekkende serien dukket opp hos undertegnede i forbindelse med lesning av pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvunds nye foreldreskapsbok, Rakkerunger og englebarn. Uten sammenligning for øvrig, inspirerte Ulvunds bok meg til å google «Rakkerungene». En stakket stund ga jeg meg nostalgien i vold og lot meg more over gjensynet med disse gøyale barna og deres utrolige påfunn gjennom filmsnutter på youtube. Dermed kom jeg også over historien om barnestjernenes endelikt. Den viste seg å være svært så sørgelig. Flere av dem ble tidlig «englebarn», for å si det sånn.. Selv bikkja, Pete the Pup, led en brå og alt for tidlig død! Men de rakk å gjøre en varig innsats i humorens tjeneste – til stor glede både for sine samtidige og for senere generasjoner over store deler av verden. På vegne av vanvittig mange takker jeg ydmykt for det!

For spesielt interesserte vil jeg gjerne redegjøre for de talentfulle barnestjernenes triste skjebner. Det er da naturlig å begynne med Alfaalfa (Carl Switzer), som med sin rolletolkning og spesielle hårsveis ble gjengens frontfigur. 31 år gammel ble han skutt.

Alfalfa med sin karakteristiske hårsveis

Matthew Beard alias Stymie

Den sterkt overvektige Chubby (Norman Schaney), stakkar, døde av komplikasjoner etter en operasjon da han var 22. Froggy (William Robert Laughline) ble drept i motorsykkelulykke, kun 16 år gammel. Buckwheat (William Thomas) rakk å bli 49 år før han døde av et hjerteattak og Darla Hood, gjengens «leading lady», fikk hepatitt og døde 47 år gammel. Lille, søte Stymie (Matthew Beard) døde av slag 56 år gammel – etter et liv med stoff og kriminalitet. Scotty Becket døde etter et heftig slagsmål i sitt 38. år, mens Wheezer (Robert Hutschins) ble drept i en flyulykke bare 19 år gammel. Michey Daniels omkom i en ulykke i Australia da han var 56, etter å ha tilstrebet en ordinær og anonym tilværelse, mens Breezy Brisbane (Kenadall McComras) ble gjengens eldste og holdt ut til han var 64 før han begikk selvmord. Som nevnt døde den sjarmerende hunden Pete the Pup brått i ung alder, etter å ha blitt forgiftet av en ukjent.

I disse tider der TV-programmer som Norske talenter og Idol hevdes å utnytte barna som strømmer til på en kynisk måte, kan man kanskje konkludere med at det å bli barnestjerne ikke nødvendigvis er noe å trakte etter?

Her kan du uansett få et gjensyn med den pussige gjengen:
Little Rascals’ Greatest Hits – Part 1.
Little Rascals` Greatest Hits – Part 2.

Og her er litt mer om deres (van)skjebne:
What ever Happened to the Little Rascals?

Les gjerne mer om The Rascals og andre barnestjerner og idoler som døde alt for tidlig her.

Ordbok
1. Rascal = kjeltring, slyngel
2. Rakker = kjeltring, skurk, fanden (fy til rakker’n), bøddelmedhjelper (en som utfører skittent og foraktelig arbeid)
3. Rakkerunge = uskikkelig unge

«Vi sitter ikke med fasiten i hånden. Målet er heller ikke å være en nøytral stemme. Jeg ønsker å dele tanker vi har omkring emnet. Utfordre ved å belyse hva som egentlig kjennetegner godt foreldreskap.»
Gro Hammerseng-Edin i boken Anja + Gro = Mio|

I halvannet år har håndballstjernene og ekteparet Anja og Gro Hammerseng-Edin vært foreldre til lille Mio. De er med andre ord en moderne familie bestående av to mødre og et barn. Nå er de aktuelle med boken Anja + Gro = Mio. Kunsten å få barn, der de forteller åpent, gripende og informativt om prosessen de har vært igjennom.

Veien har ikke vært bare enkel. De har blitt foreldre under mer krevende omstendigheter enn de fleste heteroseksuelle par opplever, og de har møtt fordommer og kritikk. Som toppidrettsutøvere har de ekstra utfordringer i forhold til å kombinere foreldrerollen med de ekstreme krav idrett på deres nivå stiller. Og som «idrettskjendiser» kan det være vanskelig å skjerme om sitt privatliv. Likevel har de valgt å dele noen av sine erfaringer og ervervede kunnskap om å få barn «på damers vis» med andre.

Mange leste sikkert intervjuet med Anja og Gro i VG Helg sist lørdag. De har også blitt intervjuet i NRK Sporten og skal være med hos Lindmo på NRK1  lørdag 22. mars. I tillegg kommer det radiointervjuer og reportasjer i magasiner som Mamma og Hjemmet. Den store medieinteressen viser at tematikken boken deres tar opp er svært aktuell, og at lesbiske og homofile par som velger å få barn på utradisjonelt vis er i ferd med å bli stuerene.

Her kan du lese hvordan Anja og Gro selv skildrer prosessen de har vært igjennom i bokens forord:

«Planlagt. Det var det det var. Vi brukte ikke lang tid på å bestemme oss for å få barn. Det vi brukte mye tid på, var å bestemme oss for hvordan vi skulle gjøre det.

Er det så mye å lure på da? Et kjærestepar av samme kjønn med et felles ønske om å bli foreldre. De aller fleste er klar over at vi ikke kan bli gravide av å ligge sammen. Vi lever i et lesbisk forhold, ergo er vi avhengig av sæd for å få til det.

Vi trengte hjelp av en mann. Det var soleklart. Utover det var det opp til oss å finne ut hvordan vi ville ha det. Underveis slo det oss begge at vi skulle ønske vi visste mer om mulighetene. Vi savnet lett tilgjengelig informasjon om hvordan vi kunne få barnet vi ønsket oss.

Hva hadde andre i vår situasjon gjort? Hva hadde de tenkt? Fantes det alternativer som vi ikke visste om? Hva kostet det å bli inseminert? Ville vi få de samme rettighetene som mødre uavhengig av hvemav oss som fødte? Hva slags utfordringer kunne vårt barn få som følge av at vi ikke passet inn i boksen som en tradisjonell kjernefamilie?

Listen over spørsmål ble lang. På fleip snakket vi om å skrive en bok for «sånne som oss». Det måtte være flere som satt lettere forvirrede og rådville i tilsvarende situasjon? Dessuten kunne det vel være interessant for familie og venner å få et innblikk i hvordan det er å føle at man faller litt utenfor normalen. Hva tenker vi om foreldredrømmen? Hvordan fikk vi det til?

Å velge å be en venn eller bekjent om hjelp var aldri et tema for oss. Det er jo noen som gjør det. Andre får barn sammen med et homofilt par hvor de deler omsorgen. Vi ønsket ikke det. Vi ville ikke dele. Vår drøm var å skape vår egen lille familie.

Mange har vært nysgjerrige på hvilken løsning vi valgte. Noen spør direkte. Andre avslører at de tror de vet svaret, men vegrer seg for å spørre. Sist, men ikke minst, er det overraskende mange som vet så lite om emnet at de ikke aner hvordan de skal angripe en samtale om det.

Det gikk etter hvert opp for oss at kanskje andre enn lesbiske par og deres nærmeste kan få glede av en informativ og ærlig bok som tar for seg hele reisen fra foreldredrøm til babylykke. Kanskje burde vi skrive barnebok? Burde det ikke også finnes en bok som kan være et hjelpemiddel for foreldre og lærere? Barn lærer tidlig om ulike religioner. Vi synes de burde lære mer om forskjellige familiesammensettinger i tillegg.

 I 2010 skrev vår nye Barne- og likestillingsminister Solveig Horne følgende spørsmål på Twitter: Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn? Spørsmålet er provoserende. Hva er et homoeventyr? Antyder hun at barn tar skade av å høre om homoer? Det er kanskje ikke så merkelig at samfunnet ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til oss i enhver situasjon. Enkelte tror kanskje at vi kun finnes i eventyrene?

Det endte med at vi ble enige om å starte med å skrive «voksen-boka». På den måten kan vi kanskje bidra til at andre som er interessert i temaet, kan få vite mer om det å få barn med en av samme kjønn – informasjon krydret med tanker og synspunkter fra vårt ståsted. Historier om helsepersonell som ber Anja om å sette seg i pappastolen på første ultralyd, tanker rundt lærere, foreldre og politikere, som kanskje kan påvirke systemet slik at medmødre som Anja i framtiden slipper å signere under «far» på sykehuspapirene.»

«Mormor er fra en annen verden, sier rare ting og snakker med folk ingen kan se. Hun har langt spindelvevhår som rekker henne til midt på ryggen. Jeg vil også ha langt hår. – Vi klipper det kort, det er praktisk, sier mamma. Hun setter meg på en stol hjemme og klipper uten å si noe.»
Fra novellen Livstid

Kristin Lind
Foto: Anna-Julia Granberg

Kristin Lind (f. 1969) debuterer med novellesamlingen Utid, der hun med overskudd, presisjon, originalitet og et dypt humoristisk alvor undersøker relasjoner og kommunikasjon mellom mennesker, eller fraværet av det. Novellene peker mot at livet i alle dets faser og sidespor er en jobb, og noen ganger virkelig hardt arbeid. Kristin Lind har tidligere publisert en novelle i antologien Løsrivelse (Bokvennen 2010).  Hun er født i Berlin, bor i dag i Oslo og har hovedfag i historie fra Universitetet i Bergen. Jeg har snakket med Kristin om tematikken hun har valgt i novellene sine og veien frem til debuten.

- Du debuterer i vår med novellesamlingen Utid, der relasjoner og kommunikasjon MELLOM MENNESKER står sentralt. Kan du si litt om hvorfor disse temaene opptar deg?

- Å være sammen med andre mennesker er noe av det flotteste og samtidig vanskeligste vi gjør, det kan være så mye rart som foregår når vi har med hverandre å gjøre. Det er dette jeg undersøker i novellene, hva som skjer i de hverdagslige møtene, i de vanlige, uvanlige møtene der det kanskje ikke er mye ytre dramatikk, men som likevel kan være både spenningsfylte og på sin måte krevende. Slik sett handler novellene nok om kommunikasjon mellom mennesker som møtes fordi de vil eller må, men personene som boken er befolket med lykkes kanskje ikke alltid så godt med den såkalte kommunikasjonen.

- Novellen betraktes av mange som en krevende sjanger; fortettet og med strenge formkrav. Selv om sistnevnte sies å være til for å kunne brytes, og systematisk også er brutt av sentrale novellister, som Kafka og Borges. Hvorfor har du valgt deg novellesjangeren?

- Det er nettopp den fortettede formen som jeg liker, det å forsøke å destillere en fortelling, finne en slags essens, både formmessig og språklig. Selv om det er noen formkrav knyttet til noveller gir sjangeren også rom for å leke og prøve seg fram innenfor en vid ramme, antakelig på samme måte som andre sjangere.

- Du er født i Berlin, «Europas hovedstad», og har bodd blant annet i Bergen og Oslo. Ser du på deg selv først og fremst som nordmann eller som europeer?

- Det er ikke lett å svare på det, men jeg har vokst opp tospråklig og dermed også under påvirkning av en annen kultur i tillegg til den norske, og har bodd en del utenlands. Vi bruker språket til å snakke sammen, men jeg tror det også påvirker hvordan vi opplever det som skjer, språket påvirker også tenkningen, det er en slags kulturell brille. Man kan si noe på en annen måte på et annet språk, og det kan også påvirke tenkningen om et fenomen. Så kanskje har bakgrunnen min påvirket hvordan jeg oppfatter en del ting.

- Du har tidligere publisert en novelle i antologien Løsrivelse. For mange er det å utgi en hel bok en lang prosess. Hvordan har dette vært for deg?

- Det å skrive har alltid vært viktig for meg, men i mange år var skrivingen nesten som et hemmelig liv. Jeg skrev uten å vise noe til noen. Etter at jeg hadde publisert en novelle i Løsrivelse i 2010 bestemte jeg meg for å ta skrivingen mer på alvor, og begynte på de første tekstene som nå står i Utid. Jeg skrev i ett år før jeg sendte noe til forlaget, og til sammen har det tatt omtrent tre år å skrive novellesamlingen. Det høres kanskje mye ut, men det har foregått mye annet samtidig, man skriver jo ikke dag og natt.

- Med bakgrunn fra humaniora og historiefaget – gir dette deg noen fordeler som forfatter?

- Nei, jeg tror ikke det, ikke for skrivingen av Utid. Det kan selvfølgelig være at det å skrive og forholde seg til tekst i studiesammenheng er med på å legge et grunnlag for en som forfatter, men skrive kan man gjøre også uten å gå på universitetet. Nå er det jo uansett lenge siden for meg. Bergen var for øvrig en veldig flott by å studere i.

- Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?

- Jeg håper jo at boken vil bli lest og at det er noen lesere den vil bety noe for.

 - Takk for praten og lykke til med debuten!

«Halens historie» er akkurat så leken, morsom og fabulerende som en bildebok for barn bør være…»
Marie L. Kleve, Dagbladet

Halens historie er noe så sjeldent som en helrussisk bildebokdebut i Norge. Nå er boken tildelt den høythengende prisen BolognaRagazzi Award Opera Prima (beste debut)! Forfatteren Yulia Horst (f. 1978) er russisk ballettpedagog og bosatt i Oslo, mens illustratøren Daria Rychkova (f. 1982), også russer, bor i Tyskland. Sammen har de laget en original bildebok bygd på et enkelt, men besnærende premiss: Hvordan hadde livet vært om mennesker hadde hale?

Her var forfatteren Yulia Horsts spontane kommentar da jeg kontakt etter at hun og illustratør Daria var blitt kjent med tildelingen:
«Både Dasha (Daria) og jeg ble veldig overrasket og glade. Vi er som tvillinger, og har aldri kranglet eller argumentert. Vi behøver heller ikke si særlig mye for å forstå hverandre. Jeg kom med ideen og «koreograferte» oppslagene med detaljerte beskrivelser av handlingen. Hun skjønte akkurat hva jeg mente, og satte i gang med å tegne. Vår redaktør Nicolai sier det er sjelden at forfatter og illustratør har et så harmonisk samarbeid som vi har hatt. Men jeg må også si tusen hjertelige takk til Cappelen Damms ekstremt profesjonelle folk, som har gjort dette mulig, og bidratt til at hele prosessen med boken har vært som et morsomt eventyr.»

Redaktør Nicolai Houm uttrykker sin begeistring over boken på denne måten:
«Halens historie er rett og slett en redaktørs drøm: Et lite verk som ligger og glimrer for seg selv i manusbunken sammen med et beskjedent følgebrev. Og så vet du, ved første øyekast, at du har funnet gull. En høyst original ide og tegninger som ser ut til å komme fra en annen tid og et annet sted. Halens historie representerer noe helt nytt, men samtidig er den så fullendt og troverdig at det føles som om den alltid har vært der. Som om vi trykket opp en klassiker alle kjenner og elsker.»

To av forlagets forfattere og illustratører har mottatt BolognaRagazzi Award tidligere, henholdsvis Stian Hole for Garmanns sommer (2007), og Øyvind Torseter for Avstikkere (2008). Prisen deles ut under den årlige internasjonale barnebokmessen i Bologna i mars. Her er juryens begrunnelse for tildelingen av BolognaRagazzi Award Opera Prima til Halens historie:
«The Jury felt that this was an astonishingly mature and culturally literate debut. The book explores the proposal, ‘what the world would be like if we all had tails?’ Every aspect of life and relationships is explored in relation to this theme. Lovers gently and coyly entwine their tails, athletes build up their tail muscles in the gym while punks carefully groom theirs into the requisite spikey shapes. The artist skips between colour and black and white, drawing with an eye for anecdotal detail in human interaction.»

Halens historie er en vakker og herlig fremmedartet bildebok som later som den er en faktabok – om halens historie. Nå er den garantert et liv langt utenfor Norges grenser. Gratulerer med prisen til både forfatter, illustratør og redaktør! Her er litt mer informasjon om de to førstnevnte:
Yulia Horst (f. 1978) er født og oppvokst i Russland og utdannet innen ballett og språk. Hun flyttet til Oslo i 2009 og jobber som pedagog. Yulia skriver også dramatikk og har samarbeidet med Royal Court Theater i London. Halens
historie er hennes barnebokdebut.
Daria Rychkova (f. 1982) er også fra Russland, men bor altså i Tyskland der hun jobber i et reklamebyrå. Daria er utdannet designer, og hennes illustrasjoner er å finne i mange russiske tidsskrifter. Halens historie er hennes debut som bokillustratør.

«Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Frederiksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Frederiksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig.»
Fra Norske edelstener

Emil Bussoli Lund (f. 1978) kommer fra Oslo og er utdannet litteraturviter. Han debuterer i disse dager med romanen Norske edelstener, om den unge og vellykkede Victor Sommerfelt med bakgrunn fra «Beste vestkant». Romanen er skrevet med ironi og distanse, og skildrer et miljø og en mentalitet som sjelden har vært å se i norsk litteratur. Vi lærer Victor å kjenne som intelligent, arrogant og nedlatende,  beundret av menn og ønsket av kvinner. Hans hovedinteresse ligger i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner; å kunne snakke like ubesværet om kunst og litterære preferanser, som sex og Dry Martini. Hans forventninger om fremtiden er en tilstand av permanent velvære. Men der Victor behersker sitt miljø uten mangler, behersker han langt dårligere sine følelser. Hans følelsesliv er kun et forsterkende bidrag til den narsissistiske verdistrukturen han er en del av.

I intervjuet nedenfor reflekter forfatteren rundt romanens intensjoner, innhold og tittel.

- Du debuterer i vår med romanen Norske edelstener, der du skildrer et miljø med et språk og en mentalitet som i liten grad har fått plass i norsk litteratur. Kan du si litt om hvorfor du har valgt deg «Beste vestkant»?

Emil Lund
Foto: Fredrik Arff

- Jeg har lenge vært nysgjerrig på de ulike sosiale konstruksjonene vi mennesker mer eller mindre mekanisk benytter oss av, og følte at et miljø- og generasjonsportrett av de mest privilegerte menneskene i verdens mest privilegerte land ville gi en utmerket anledning til å demontere deler av en slik konstruksjon. Sentralt i mitt bilde av denne verdenen står det perfekte, da det ikke bare er en ambisjon for de menneskene jeg beskriver, men fordi det også har blitt en helt nødvendig del av deres selvforståelse. I lys av at vi er avhengige av å konstruere verdistrukturer for å gi livene våre retning og autentisitet, kan det fort oppstå et vakuum av meningslengsel og bortkommenhet dersom de verdistrukturene vi har hengitt oss til viser seg å være vaklende.

Selv om jeg har valgt et helt bestemt miljø for min fortelling, er naturligvis dette utfordringer som angår langt flere enn den definerte overklassen. Victor, romanens hovedperson, vier all sin tid og energi til sitt selvrealiseringsprosjekt som nettopp er å fremstå som perfekt i alle livets disipliner. Riktignok er dette en målsetning få ville vedstått seg, men det er lite som tyder på at ønsket om selvrealisering mister relevans av den grunn. Fundamentalt for all selvrealisering er jo å demonstrere sin unike egenart. Det har vært morsomt å prøve å tematisere dette gjennom å skrive en bok som naturligvis også må oppfattes som en del av mitt eget selvrealiseringsprosjekt. 

- Jeg har forstått det slik at dette er et miljø du kjenner godt, men behandler med ironisk distanse?

- Det er flere grunner til at jeg har valgt en til tider distansert fremstilling. For det første preges Victor og hans krets av en kodifisert og sjargongspesifikk tone, uttrykt gjennom ironisk akrobatikk. Det var derfor viktig for meg å forsøke å skape en resonans mellom innhold og form. For det andre tror jeg at et formspråk som tilfører teksten ambivalens kan bidra til å gi den flere nivåer, som jo forblir en ambisjon, selv om det ofte kan være vanskelig å lykkes. Den viktigste grunnen har nok uansett vært at jeg tror det er vanskelig å si noe sant og dette heller ikke er min intensjon. Historien springer ut av et bestemt miljø som jeg på sett og vis kjenner, men viktigere for meg er at jeg er bevisst mine refleksjoner og tolkninger av dette miljøet. Og at boken er et bilde på disse refleksjonene og tolkningene.

- Tittelen på romanen din, Norske edelstener, kan også oppfattes med en viss ironi. Kan du si litt om den?

- Etter store problemer og alle mulige rare alternativer bestemte jeg meg for å gå litt mer systematisk til verks, forsøke å finne noen berøringspunkter som jeg ønsket at tittelen skulle nærme seg. Jeg ville ha en utypisk romantittel, nesten en antiromantittel, som i første omgang skulle være misvisende, men allegorisk lett tilgjengelig når man begynner å lese, og som videre raskt kunne skape gjenkjennelse hos leseren. Jeg ønsket at den skulle operere på flere nivåer, for eksempel pretendere noe eksklusivt, men samtidig avdekke noe latterlig. Gjerne fremstå som selvhøytidelig, men fort vise seg parodisk, og gjennom disse ulike egenskapene sette tonen for romanen, som, om sant skal sies, er ment som tonebevisst. I prosessen ble det viktig for meg at tittelen også skulle inneholde noe om Norge eller det norske. Selv om jeg tror at dette er en historie som kunne vært lagt til nesten hvilken som helst by i hvilket som helst land, ble det også klart for meg underveis at dette er en meget stedsbestemt tekst.

- Hovedpersonen i romanen, Victor Sommerfelt, iscenesetter seg selv i det sosiale spillet han er en del av og som han behersker til fulle. Men i forsøket på å iscenesette sin egen eksistensielle smerte, kommer han til kort. Han er opplagt miljøskadet, men er ikke menn generelt, uavhengig av miljø, ofte kløner når det kommer til følelser?

- Det er nok dessverre mye sant i den forslitte antagelsen om at menn er dårlige følelsesformidlere. Jeg tror riktignok mye er skjedd i min generasjon, i det minste i forhold til en vilje til å anstrenge seg mer enn våre fedre gjorde. Vi strever naturligvis fremdeles voldsomt, men vi har lært at det er viktig å snakke, fordi vi er vokst opp med forståelsen av at alt det som går galt mellom mennesker, i stor grad skyldes en mangel på kommunikasjon. Problemet er vel at det ikke utelukkende er mangelen på kommunikasjon som er ødeleggende, men at selve kommunikasjonen er defekt. Da trenger ikke nødvendigvis mer kommunikasjon å være løsningen.

For øvrig tror faktisk ulike miljøer kan være utslagsgivende. Victor er et produkt av et miljø hvor ansvaret for familiens tradisjoner veier tungt, selv om dette ikke lenger blir artikulert like bestemt som det gjorde i tidligere generasjoner. Du må ikke for en hver pris bli jurist eller gjøre akkurat det samme som din far, men du må representere en vellykkethet som bevarer familiens identitet og ambisjoner. Du kan gjøre hva du vil bare du gjør det riktige. Jeg synes det er interessant med denne type fortiete, relasjonelle maktstrukturer. For øvrig tror jeg mye av grunnen til at dette ansvaret overføres til neste generasjon ikke bare er fordi det blir pådyttet ovenfra. Det kan like gjerne være utilsiktede bivirkninger av arv og miljø som slår ut mer eller mindre hensiktsmessig.

- Du er utdannet litteraturviter. Har dette vært en fordel under skriveprosessen?

- Ikke en klar og påtakelig fordel, men jeg utelukker ikke at det har bidratt.

- Har du noen litterære forbilder?

- Absolutt. Kanskje særlig Thomas Bernhard de siste årene. Ellers har jeg alltid vært interessert i russerne: Turgenev, Dostojevskij og Gontjarov, for å nevne noen. Og siden jeg nettopp gjenleste Fear and Loathing in Las Vegas er det vanskelig å ikke nevne Thompson. Men det er så mange store og egentlig veldig vanskelig å velge.   

- Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?

- Med tanke på kritikerne prøver man å forberede seg på det verste. Ideelt sett tenker jeg det er sundt å ikke vektlegge dette for mye, for skal man tro på de gode anmeldelsene må man jo også tro på de dårlige. Jeg innser selvfølgelig at en slik distanse er alt annet enn lett å etablere, særlig for en nybegynner som meg. Egentlig håper jeg bare at jeg har skrevet en underholdende roman som har den nødvendige energi og autoritet til å bringe leserne inn i sitt univers, og gi dem en interessant og morsom opplevelse.

 - Takk for samtalen og lykke til med lanseringen!

Ann-Christin Gjersøe (f. 1975) bor i Vestfold der hun driver en over 350 år gammel gård sammen med sin mann. Hun er utdannet førskolelærer. For mange er hun kjent for romanserien Livsarven, som ble utgitt på herværende forlag i perioden 2006-2012. Serien var svært populær og består av i alt 36 titler. Nå debuterer Ann-Christin som kriminalforfatter med romanen Jernjomfruen, der handlingen er lagt til Tønsbergområdet. To kvinner forsvinner brått. En av dem blir funnet mishandlet og drept i skjærgården. Det er mange likhetstrekk mellom disse forsvinningene og en lignende sak fra 80-tallet, da en ung mor sporløst forsvant i samme distrikt. Ondskapen har vendt tilbake.. Ida Gabler, journalist i Tønsberg Tidende, blir forbløffet over å avdekke spor som fører tilbake til krigens dager, og til hennes egen families fortid.. Det hun kommer på sporet av virker for ondt til å være sant – og for truende til at hun kan kjenne seg trygg.

Hvordan har det vært å skrive en frittstående krim med handling lagt til nåtid i forhold til å skrive en hel serie med historiske underholdningsromaner? Jeg har tatt en prat med Ann-Christin om dette og om selve skriveprosessen.

– Etter å ha avsluttet en vellykket romanserie, Livsarven, på hele 36 bind, debuterer du i vår med kriminalromanen Jernjomfruen. Hva er den største forskjellen på å skrive en underholdningsserie og å skrive en frittstående kriminalroman sjangermessig og i omfang?

Ann-Christin Gjersøe

– En underholdningsserie blir ofte utgitt over mange år, jeg brukte åtte år fra jeg begynte å jobbe med serien til den ble avsluttet. Når serien har kommet ut på markedet, har man derfor et tidspress å forholde seg til, så da jeg jobbet med Jernjomfruen var det første gang på mange år jeg kunne skrive uten å ha en innleveringsfrist. Sjangermessig har den største forskjellen ligget i å stramme inn handlingen, jeg dvelte mer da jeg skrev Livsarven. Jeg har også jobbet en del med språket; i Livsarven skulle språket speile at handlingen var lagt til 1800-tallet, mens jeg i Jernjomfruen har kunnet bruke en fortellerstemme som ligger nærmere hvordan jeg selv ordlegger meg.

– Du har lagt handlingen i Jernjomfruen til vår tid, mens handlingen i Livsarven starter over 100 år tidligere. Er det stor forskjell på å skrive fra en tidsepoke du selv kjenner og lever i, og å skrive fra en annen tid?

– På mange måter er det enklere å skrive fra vår egen tid, fordi man har førstehåndskunnskap om tiden man skal fortelle fra. Da jeg skrev Livsarven, brukte jeg mye tid på å sette meg inn i sosiale og kulturelle forhold, og det var utfordrende å skape et troverdig bilde av et samfunn ingen i dag har opplevd. Jeg følte derfor at jeg hadde mer å spille på i forhold til miljø da jeg skrev Jernjomfruen.

– Handlingen i Jernjomfruen er lagt til Tønsbergområdet. Journalisten Ida Gabler i Tønsberg Tidende blir viklet inn i etterforskningen og fremstår som bokens hovedperson og helt. De fleste krimforfattere velger seg en politietterforsker eller en lett forfyllet, loslitt advokat eller privatdetektiv i denne rollen. Hva er det med Ida og hvorfor valgte du en journalist?

– Ida Gabler er featurejournalist i Tønsberg Tidendes helgemagasin, men på fritiden arbeider hun med et bokmanus. Jeg valgte denne innfallsvinkelen fordi jeg ville at hun skulle være opptatt av andre menneskers historier, og fordi jeg tror man bør velge en hovedperson man selv kan identifisere seg med. Det at Ida er journalist gir også et annet blikk på etterforskningen enn man ville ha fått gjennom politiets arbeid. Hun – og jeg – er opptatt av hvorfor mennesker handler som de gjør og hvordan bakgrunnen deres har formet dem.

– Tre kvinner som forsvinner – ikke akkurat noe hyggelig tema. Hva ga deg ideen til selve plottet?

– Det startet med at jeg kom over noe jeg mente kunne være et godt drapsmotiv. Litt etter litt dukket det opp flere historier som ikke ville slippe tak, og jeg forsøkte å finne en “bro” mellom disse historiene. Da jeg hadde funnet denne sammenhengen, hadde jeg plottet klart og begynte å jobbe mer detaljert med handlingen.

– Du har lagt handlingen til området du selv bor i og kjenner godt. Dette må jo være en betinget fordel, men kan det også virke hemmende? At du blir ufri med tanke på at alt du skriver må være autentisk og «korrekt»?

– Nei, jeg har ikke følt det som hemmende. Jeg liker å skrive fra et område jeg har et forhold til. Uansett om man velger å skrive fra et sted man kjenner godt eller ikke, så synes jeg det er viktig at lokalkoloritten er troverdig. Alternativet ville ha vært å skrive fra et fiktivt område.

– Du bor på en 350 år gammel gård som skal drives, holdes og vedlikeholdes. Og du er utdannet førskolelærer. Hva fikk deg til å bli forfatter?

– Som barn og ungdom leste jeg mye, og jeg beundret hvordan forfattere klarte å skape en unik verden mellom to permer. Selv hadde jeg nok ingen drøm den gang om å bli forfatter, jeg tror tanken var for fjern. Men da jeg gikk på førskolelærerutdanningen, hadde jeg en norsklærer som oppmuntret meg til å gjøre noe mer ut av skrivingen. Det ble med et par sider – og en historie jeg ikke glemte. Noen år senere utlyste Damm en manuskonkurranse, jeg var da hjemme i permisjon med sønnen min, og bestemte meg for å finne frem historien jeg hadde lagt vekk. Jeg var heldig og ble en av tre vinnere, og et par år senere ble første bok i Livsarven utgitt.

– Du har skrivestue på gården, i svært idylliske omgivelser har jeg forstått. Er det en fordel eller en ulempe? Noen forfattere må bort på «jobb» for å kunne konsentrere seg og har kontor utenfor heimen. Hvordan er det for deg å skrive hjemme?

– Fordelene veier opp for ulempene! Jeg har nokså strukturerte arbeidsdager og deler dagen min i to skriveøkter. Jeg begynner å jobbe i halv ni-ni tiden om morgenen, avbrutt av lunsj midt på dagen før jeg skriver videre. På tidlig ettermiddag pleier jeg å gå eller jogge en tur i skogen, for å lufte både hode og kropp – og hundene mine. Som regel blir det et par timers jobbing igjen på kveldstid, men i helgene prøver jeg å ta fri. Fordi jeg deler dagen i to skriveøkter, tror jeg det ville ha vært vanskelig å ha kontor et annet sted enn hjemme.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum? Tror du medieinteressen blir annerledes enn i forbindelse serieromanene dine?

– Fra idé til utgivelse har det gått nærmere to år, og jeg er naturligvis veldig spent på hvilken mottagelse boken vil få. Å skrive er en til dels innadvent tilværelse, men når boken er lansert skal den jo velges eller vrakes av både kritikere og publikum. Lanseringstiden er nervepirrende!

 Lykke til med lanseringen av Jernjomfruen!

Så sa ho ein vårdag endeleg sitt Ja
reiste seg, la ned handarbeidet ho sat med, gjekk mot han
som bad henne koma

Frå diktsamlinga Hekla myter.

Eli Fossdal Vaage (f. 1984) er fødd i Leirvik på Stord, men oppvaksen i Bjørsvik ved Osterfjorden nord for Bergen. Ho har bakgrunn frå Skrivekunstakademiet i Hordaland, og hadde fleire dikt med i Cappelen Damms debutantantologi Signaler i 2010. I disse dagar debuterar ho med diktsamlinga Hekla myter. Her skriv ho på unikt vis fram formødrenes historie og ein felles kvinneleg arv. Ho skildrar søsterskap på tvers av generasjonar, der ei ung kvinne formidlar både historisk kvinneliv, ei eldre kvinnes røyst og sitt eige tilvære i et språk som både er likefram og høystemt på same tid.

Eg har hatt ei samtale med Eli om vegen fram til denne samlinga.

- Du har tidlegare hatt bidrag i forlagets debutantantologi Signaler. Korleis opplevde du å sende inn dikt til Signalredaksjonen og å få disse antatt? Kjentes terskelen høg?

- Vanskeleg å svare på. Då eg sendte inn tekstane min den gongen, var det i grunnen mest for å utfordra meg sjølv til å bli litt mindre.. tja, kva skal eg seia, lukka omkring det at eg skreiv. Bortsett frå klassen på Skrivekunstakademiet, der eg var elev på tidspunktet, hadde eg knapt vist noko av det eg skreiv fram for nokon. Så då eg sendte inn, var det litt for å seia ”hei, eg skriv dikt, og eg vil gjerne at nokon skal lesa dei”. Då dikta mine blei plukka ut til å bli med i antologien, kjentes det som ei stor utmerking. Det gjorde godt, eg fekk bekrefta at det eg dreiv med, kanskje kunne bli til noko.

Eli Fossdal Vaage
Foto: Anna-Julia Granberg

- Du har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og sikkert skrive både poesi og prosatekster der. Var det opplagt at du skulle debutere med ei diktsamling?

 - Det er derimot eit lett spørsmål å svara på! Ja, det var nok heilt opplagt at det skulle bli ei diktsamling. Då eg begynte på Skrivekunstakademiet kom eg inn med berre dikt, faktisk er ein av søknadstekstane mine med i boka mi Hekla Myter, om enn i  ei omarbeidd form. Så eksperimenterte eg sjølvsagt mykje med sjangrar og stil i løpet av skuleåret der, men då tida i klasserommet var over, spratt eg rett tilbake til å skriva dikt igjen. 

- Kunne du blitt forfattar utan bakgrunn og backing frå Skrivekunstakademiet?

 - Ja, det trur eg. Men eg trur nok òg det ville tatt lenger tid, og at eg ville kjent meg langt meir åleine i prosessen. Kanskje ville det gått årevis før eg hadde våga meg ut i verda med manuset mitt. Behovet for å skriva er der jo, og har vore der nesten alltid, men det er langt frå å ha ein slik nesten hemmeleg trong til å skriva og det å ta si eiga skriving på alvor. For min del var Skrivekunstakademiet først og fremst viktig for å læra å lesa, både seg sjølv og andre, og for å få eit meir avklart forhold til skrivinga. Det var fint å sleppa å vera så nevrotisk og utilpass omkring det å skriva, det å gå i ein klasse der alle forstod korleis vi hadde det, hjelpte iallfall meg til å senka skuldrene nok til at eg våga å skriva dårlege ting òg. Det er nok viktig å skriva dårleg for å finne ut kva som kan bli bra, for å bruka ein klisjé.

- Dikta dine omhandlar kvinner, kvinneliv og formødrer. Kan du seia litt om kvifor?

 - Strengt tatt veit eg ikkje. Det har forbausa meg òg. Av og til kjenner eg meg fryktelig tungrodd og gamaldags, som kjem trekkjande med eit slikt gamalmodig ”gravalvor”. Samstundes er eg jo kvinne sjølv, og har mange ”formødrer” som eg beundrar sterkt. Det er viktig for meg. Det fascinerer meg òg kor lett alt er i vår tid, sånn reint praktisk, samanlikna med kvardagstilstanden for få generasjonar sidan. Likevel syns folk, sikkert inkludert meg sjølv, at alt mogleg er så frykteleg vanskeleg: Vi lurer på korleis vi skal oppdra ungane våre, kva slags mat vi skal eta, om vi et for mykje, om vi trener nok. Mormora mi rodde over fjorden til skulen saman med systrene sine som sjuåring. Kanskje er det bra å oppleva litt risiko for å oppleva kva krefter ein eigentleg har?

- Tittelen Hekla myter gir mange assosiasjonar. Det er sikkert også meninga. Var tittelen opplagt eller måtte du lokke og leite han fram?

- Begge deler. Undervegs refererte eg alltid til samlinga som Hekla myter, men då det nærma seg bok, blei eg usikker og prøvde veldig å komma på noko anna. Så forstod eg at det berre var tull, at tittelen i grunnen hadde lege der heile tida.

- Du er fødd på Stord og oppvaksen i Nordhordland og er såleis nynorskbrukar, ei målform du naturleg nok nyttar i dikta dine. Mange meiner at nynorsk er eit meir poetisk skriftspråk enn bokmål. Er du samd i dette?

 -  Eg har alltid vore nynorskbrukar, og kjem frå ein stad der det var norma og bokmål var sidemål. Derfor stussar eg alltid når visse hevdar at nynorsk er eit meir poetisk skriftspråk, det kan bli litt ”eksotiserande”. For meg er det jo det språket eg har til rådigheit, til både kvardag og fest! Men eg kjenner meg heldig som har ei dialekt som ligg så nært opptil eit av våre to målføre. At ho er så «skriftnær», så og seia. Det har nok bidrege til at det for meg alltid har vore lett å uttrykkja seg på nynorsk. Men når ein høyrer folk seia at nynorsk er så vakkert, og gjer seg så godt i dikt, opplever eg det til tider som om ein slik reduserer språket mitt til noko pent som ikkje bør skitnast for mykje til. På den andre sida syns eg jo at nynorsk er eit vakkert språk, og er glad for at det er ”mitt” språk. Dessutan: Alle skriftspråk har vel ulike særeigenskapar som gir dei ulike styrkar. For nynorsken sin del kan det vel henda at den har eit fortrinn ved at det er vanskelegare å ha for mange passive verbformer av typen ”det anses som” og så vidare.

Kort fortald syns eg bokmål og nynorsk er like fine, for å sei det heilt banalt. Og det finst utruleg mykje vakker poesi på begge målformene våre. Dessutan kan det vel tenkjast at det er ein styrke for skjønnlitteraturen i eit land å ha to distinkte former av same språk – det kan vel verka som om det hjelper oss å sikra eit visst mangfald?

- Har du nokon litterære førebilete?

 - Ja, mange! Derfor er det vanskeleg å lista dei opp, for å seia det slik. Men skal eg nemna berre ein av dei norske i samtida, må det bli Mona Høvring. Første gongen eg las ho, tenkte eg berre oi, tenk at det går an å skriva på den måten! Det blei viktig.

- Kva slag forventningar har du til mottakinga av boka di? Frå mediene, kritikarar og frå publikum?

 - Eg prøver å ikkje ha forventingar, men håpar at mange vil lesa boka mi og få ei god leseoppleving. Sjølv er eg fornøgd, men no er det boka mi sin tur å stå på eigne bein, noko eg lyt satsa på at den greier.

- Takk for praten, Eli, og lykke til med lanseringa!

Visse triks lærte ho tidleg
Kaldt vatn fjernar eggeprotein, mjølk, fastsvidd saus
Feitt kan smeltast for så å skyljast ned i vasken
Grønsåpe, klor, tårer tar flekkene

Frå samlinga Hekla myter.

«Du er alle
skikkelsane eg ser
i det andre vinduet
skikkelsar
som
reiser seg og går»
Fra diktsamlingen Fitta og havet

Maja Anette Flønes Monsen Foto: Anna-Julia Granberg

Maja Anette Flønes Monsen (f. 1983) er fra Mo i Rana, der hun nå bor og arbeider som farmasøyt etter utlendighet i Tromsø, Oslo og Marseille. Hun er også redaktør for den frivillige organisasjonen Farmasøyter uten grenser (www.fugnorge.no). I tillegg til en master i farmasi, kan hun skilte med to år ved forfatterstudiet i Tromsø. Farmasi, poesi og musikk er hjørnesteiner i Maja Anettes liv. Hun er en habil fiolinist og har spilt bassgitar i band. Dikt har hun skrevet fra barnsben av. Nå debuterer hun med diktsamlingen Fitta og havet, en tittel som nok vil vekke en viss oppmerksomhet. Jeg har intervjuet Maja Anette i denne forbindelse, og det føltes da naturlig å begynne med den noe originale boktittelen.

– Du debuterer i vår med diktsamlingen Fitta og havet. Tittelen vil sannsynligvis vekke en viss oppsikt. Selv fikk jeg assosiasjoner til Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet, romanen han fikk Nobelprisen for. Kan du si litt om valget av tittel på din bok?

– Tittelen kom av seg selv, ut fra noen få dikt jeg skrev. Den inneholder absolutt et spark til de store temaene i litteraturen:  Havet, døden og kjærligheten. Det har vært en kjempefin tittel å jobbe med, og har gjort at jeg har fått masse respons og motivasjon.

– Kretsingen rundt disse klassiske temaene havet og kjærligheten, og døden i form av frykt for kjærlighet som dør – har hovedtemaene vært et bevisst valg eller har de blitt tydeliggjort underveis, og dermed mer tilfeldige?

– Det er verken bevisst eller tilfeldig. Skrivingen begynner som oftest med en følelse, en klang, et bilde, dette kommer jo fra et sted, også har det blitt mer bevisst og reflektert etter hvert. Det kan man kanskje også se spor av i samlingen. Noen dikt er tidligere enn andre, de er skrevet på forskjellige bevissthetsnivå.

– Du er utdannet farmasøyt og har tilsynelatende beveget deg fra farmasi til poesi. Kan du fortelle litt om hvordan farmasøyten ble poet?

– Det var heller sånn at poeten ble farmasøyt. Jeg begynte å skrive da jeg var fire år, det sitter i ryggmargen. Men alle vet jo at man ikke kan leve av å skrive dikt. Farmasi er et veldig anvendelig yrke, og det finnes alltids en jobb. Det gir meg masse frihet.

– Skrivekunstakademier og forfatterstudier rundt omkring er en relativt ny «oppfinnelse». Det er delte meninger om hvorvidt man kan utdanne seg til å bli forfatter. Selv har du to års forfatterstudier bak deg. Vil du si at dette har vært avgjørende for din debut?

– Det er en styrke å være en del av et fellesskap, og utdanningen har vært verdifull og viktig. Det var fantastisk å kunne møtes i et rom som var så fullt av refleksjon, kunnskap, respekt og kreativitet. I Tromsø har de et godt miljø rundt forfatterstudentene, og nettverket jeg fikk der har jeg enda. Det er absolutt ikke sikkert at jeg hadde turt å vise fram diktene mine uten dette nettverket.

– Har du noen litterære forbilder?

– Jeg prøver å lese all slags litteratur, det tror jeg man kan lære av, og det gir mange uventede opplevelser. Jeg er som regel skeptisk til ting som tar av, men jeg har lest første bind av både Min Kamp av Knausgård og Fifty Shades of Grey. Da har man noe å drive smalltalk om hvis man skulle behøve det. Og så prøver jeg alltid å ha en ny norsk diktsamling i veska. Akkurat nå har jeg Tora Seljebøs debutbok, Om kvelden blir namna ropa heim.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere, bokhandlere og publikum?

– Det er jo litt sånn: Har du ikke lest Fitta og havet? Du MÅ lese den! Den er dødsbra. Og da har vi det gående.

– Lykke til med debuten!

Påsketurbilde med kjente og kjære ingredienser, lånt fra avisen Glåmdalens påskefotokonkurranse

Mat skal dem ha..
Ingen ting er som påsketur; et særnorsk fenomen. Selv om det finnes tendenser også i våre naboland. Jeg sikter til den tradisjonelle påsketuren til fjells, der nordmenn i strie strømmer søker is og snø og kulde, mens den etterlengtede våren synger i lavlandet. De drar på hytta, til pensjonatet eller hotellet høyest mulig oppe, der luften er tynn og pilsen smaker best i en heldig solvegg. I nyere tid venter også hyttehus med dobbelgarasje og leiligheter med moderne komfort. Uansett – «mat skal dem ha», som Ole Paus synger. I våre dager har de fleste påsketurfolk tilgang til åpne matbutikker hele påsken. Slik har det ikke alltid vært.

Hjemmelaget lapskaus er godt!

Utdøende rase
Selv tilhører jeg en utdøende rase som har dratt til fjells med hjembakst, og ferdig lapskaus og bankekjøtt i store kjeler med syltestrikk fra hank til hank. Som har kjørt opp tørrfor og hermetikk på høsten, planlagt og handlet mat og drikke for tidagers påskeferie på trangbodd hytte, uten strøm og vann, til storfamilien. Alt pakket hensiktsmessig i bil før frakt på kjelke og i sekk over mo og myr. Jeg har også bidratt til utgraving av musesikkert «kjøleskap» i snøen med ubegrenset plass, og husket premier til påskeskirennet.

Alltid termos på tur!

Påsketur
Jeg har mange glade påskeminner. Og noen mer og mindre muntre påskemat- og -drikkeminner, da uforutsette hendelser satte munngodtet i fare. For eksempel glemmer jeg aldri påskeskituren som barn, hvor det som vanlig verken vanket vått eller tørt før toppen var nådd. I dette tilfellet var kakao og kokesjokolade gulerøttene. Etter timers marsj i vind og sludd var vi omsider oppe, og termosen ble tatt forventningsfullt ut av sekken. Min alltid brå og uvørne far, klarte utrolig nok å miste termosen på stengrunn slik at innmaten ble knust. Kakaoen med glassbiter ble deretter, som den naturligste ting, silt gjennom min fars nesten rene lommetørkle. Hutrende og med valne hender ble gjetostmat, kakao og en sjokoladerute til hver fortært under mottoet «Glass i tarm gjør kroppen varm». Og alle var enig om at det var en fin tur.

Påskekos med hund!

Påskekos
En vennepåske i ungdommens vår, bidro en medbragt og storvokst grand danoise nærmest til håndgemeng, da den snappet til seg lammesteken som sto klar og velduftende innerst på benken og ventet på at en skrubbsulten gjeng skulle innta bordets gleder etter skitur og drinks i solveggen. På selveste påskeaften ble påskekaken, som var kunstferdig pyntet med håndpisket krem, på et blunk slikket ren av den samme hundens enorme tunge. Bisken var heller ikke beskjeden når den ante elskov i luften. Da kastet den seg yr og med full tyngde mot den aktuelle soveromsdøren, bykset opp i sengen til de tvende elskende og ville leke..

Weaselkake
Noen påsker senere ankom vi med små barn og breddfull bil P-plassen et par kilometer fra familiens hytte. Som alltid med ferdig mat i gryter og ellers det som trengtes for påsken; antatt 25 kolli. En langpanne med barnas yndlingssjokoladekake tronet på toppen av all bagasjen. Den ble umiddelbart tatt forsiktig ut og satt på toppen av brøytekanten ned mot myra vi snart skulle forsere på vår strabasiøse ferd mot målet. Ved en inkurie hadde et av barnas staver fra i forfjor kommet med, for lengst fravokste. I det barnet krummet seg mot stavene og nedovertruten var et faktum, begynte kaken å skli i raskt akselererende tempo nedover mot myra. Samtidig ble alles blikk trukket mot lyden av en diger weasel som i frisk fart og på kryssende kurs kjørte mot langpannekaken som nærmet seg. I det redselsskrikene var familiens yngste skar gjennom den tynne fjellufta, suste kaken tvers over weaselsporet og unngikk det digre kjøretøyet med millimeters klaring. Jubel! Weaselkake er fortsatt en favoritt i familien.

En kake krysser et weaselspor..

Fiskeboller er også mat
Når jeg først er i gang, forteller jeg gjerne om en påskeaften da hyttenaboene spontant ble invitert på afterski, og min far ble usedvanlig munter, men sulten. Kalde fiskeboller på gaffel var en favoritt. Først opp med kjellerlemmen, så i knestående for å strekke seg ned i den lille matkjelleren etter et par bokser Bjellands. Dessverre tok han overbalanse. Ved felles anstrengelser fikk vi den uheldige mannen opp og ikke lenge etter i seng. Uten fiskeboller.

Påskeakevitt
Uansett primitive forhold uten muligheter til påfyll fra Ica, Kiwi eller Meny, kan jeg ikke huske annet enn at det ble laget og fortært mye god mat, og ikke minst rikelig med drikke gjennom høytiden også den gang. Akevittsesongen var for lengst utvidet og hørte ikke lenger bare julen til. I den bratte skråningen nedenfor hytta, ble det årvisst laget en utmerket akebakke. Hva var mer naturlig enn alltid å ha akevitt stående på toppen til de mest engstelige akerne. Og jeg skal si den gikk unna!

Påskens beste lammeretter
Tilbake til nåtiden. Lam hører definitivt påsken til. Her er noen oppskrifter som jeg  håper kan være til nytte og glede i årets påske, hvis man ønsker å gjøre en liten vri på låret eller steken. På vår forfatter Trines matblogg har jeg funnet tre lekre lammeretter. Matprat kan også hjelpe med rause oppskrifter på lam i flere varianter.

Foto: Matprat

Lag påskeisen selv!
Dessert må man ha, selv under primitive forhold. Min mor hadde gått på husmorskole og var en matkyndig dame. Hun var også god på å skille mellom hverdag og fest, en kunst som nesten har gått i glemmeboken. Påskeaften var påskens kulinariske høydepunkt. Da laget hun is i snøen. Barnebarna som nå er voksne, minnes dette med stor glede. Isen varierte fra år til med ulike tilsetninger av smaker og biter. I NRKs arkiv fant jeg en god instruksjon på hvordan vi skal lage iskrem i påskefjellet. Og fra klikk.no har jeg lånt Christopher Sjuves enkle oppskrift på Is i snø:

2 stk eggeplomme
2 dl fløte
75 g sukker
1 stk vaniljestang

Slik gjør du det: Skrap ut frøene av vaniljestangen. Pisk fløte, sukker og vaniljefrø til en løs krem. Pisk eggeplommene stive. Bland alt forsiktig. Hell blandingen i en ZipLock-pose. (1 liters)

Foto: Crestock

Påskekake
Nedenfor en lekker påskekake som vil friste de fleste. Her er oppskriften. Gul gele kan pyntes på samme vis om man vil gjøre det veldig enkelt, men like fristende. Vel bekomme og god påske!

Inspirasjonspåskekake

«… en fartsfylt spenningsroman som henter stoff fra norske undereventyr og narrative mønstre fra europeisk fortellertradisjon (…) Her er knapt et hvileskjær…»

Ahmed Khaateb, Barnebokkritikk.no    Les hele anmeldelsen her!

Alexander Løken (f. 1982) er en av vårens barnebokdebutanter med den kritikerroste boken Trollskallen, en original og spenningsfylt bok om norske troll. Handlingen i boken er lagt til Kristiania, 1887, der en eksentrisk samler kommet i besittelse av en mystisk hodeskalle. Han sender en ekspedisjon til Østerdalens dype skoger for å undersøke om skallen kan stamme fra et troll. Barnehjemsbarn og løpegutt Edvard Frost (14), befinner seg plutselig på et tog, som Professor Wolfs assistent og skallens vokter..

Alexander er fra Asker, men bor nå i Oslo. Han har utdanning fra bl.a. Westerdals, og er både illustratør og tegneserieskaper. Nå er han i tillegg en bejublet, fersk forfatter. Jeg har slått av en prat med Alexander om veien fra idè til ferdig bok.

- Du har nærmest hentet de ekte, norske trollene frem fra glemselen. Hvordan fikk du ideen til tematikken i dette bokprosjektet?

- Tanken slo meg en gang at troll egentlig en utdødd dyrerase. Det fascinerte meg at man kunne finne trollknokler, eller en trollskalle, ute i skauen. Så jeg gikk rundt   med en historieidé, lenge før det ble en bok. Det var først da jeg plasserte handlingen på 1800-tallet at brikkene falt på plass. Jeg elsker alt som er litt gotisk, og jeg elsker monstre, så det var en historie jeg måtte få ned på papiret.

 - Selv om Asker er en bygd, er du vel for bygutt å regne? Trollene dine hører hjemme på en helt annen kant. Hvor kommer Østerdalen inn i ditt liv?

- Skogene i Asker kunne virke temmelig store for en liten pjokk med litt for mye fantasi. Jeg mener å huske å ha møtt isbjørner ved Semsvannet en vinter.
Sant og si valgte jeg Østerdalen på grunn av de enorme skogområdene. Senere i research-fasen oppdaget jeg interessante geografiske severdigheter, som Jutulhogget: Nord-Europas største canyon! Jeg vil gjerne ta turen dit en gang.

Alexander Løken

- Jeg og mange med meg har et nært forhold til norske folkeeventyr og trollene, slik de blir fremstilt der i ulike varianter. Ofte litt enfoldige – gjerne i Kittelsens strek med tre hoder eller hodet under armen. Hvordan er din kjennskap til de klassiske eventyrene våre og den tradisjonelle fremstillingen av troll?

- Jeg har jo som de fleste blitt flasket opp på Asbjørnsen og Moe. Men i folkeeventyrene er trollene, og huldre og vetter, egentlig bare fordreide versjoner av mennesker, og representerer menneskelige personlighetstrekk. Jeg ville gjerne at trollene i boka mi skulle være mer som dyr. Jeg er fascinert av kryptozoologi, og vesener som kunne ha eksistert i den virkelige verden. Sånn sett er trollene mine mer «realistiske», og har kanskje mer til felles med King Kong eller Bigfoot.

- Du har i tidligere intervjuer fortalt at du er inspirert av både Dickens, Tolkien og Carl Barks. Har du noen norske litterære forbilder?

- En konkret inspirasjonskilde til Trollskallen er De Dødes Tjern av Andre Bjerke. Han beskriver de norske skogene på en gjenkjennelig, og samtidig skummel måte. At det er en overnaturlig tråd i historien hjelper jo også. En sjømann går i land av Aksel Sandemose er også en favoritt.

 - Som illustratør og tegneserieskaper er ikke en glattsatsbok det mest nærliggende for en debut. Du fremstår som en dreven skribent og har fått fantastiske kritikker der dine språklige ferdigheter blir sterkt fremhevet. Hvordan er det å være multitalent?

- I barndommen ble jeg interessert i skriving og tegning samtidig, så da var tegneserier et naturlig utløp for fortellertrangen. Tegneserieskapere må jo også skrive historien før den ender opp på tegnebordet. Og de fleste av mine serieideer kom dessverre aldri lengre enn skrivestadiet. Det er jo to sider av samme sak: det handler om å skape interessante og fargerike figurer, og spennende miljøer.

 - Vurderte du å lage tegneserie av trollhistorien din, eller visste du at dette måtte bli en ren prosabok?

- En tegneseriekollega spurte om det samme. Jeg svarte at det er enklere å skrive ordet «skog», enn å tegne masse trær. For meg er det viktigste å formidle en historie, på den ene eller andre måten. Og hvis jeg skulle tegnet gamle Kristiania, og hestedrosjer, og ikke minst Østerdalen, hadde jeg nok debutert i 2024 isteden. Men allikevel syns jeg at figurene og handlingen har noe tegneserieaktig over seg.

 - Å debutere fremstår for de fleste som ganske skrekkblandet. Nå vet du at det har gått bra og vel så det. Men hvordan hadde du det på forhånd?

- Den eneste frykten var at boken skulle forvinne ut i intet, uten at noen la merke til den. Bortsett fra det gledet jeg meg bare. Det hjalp jo litt på ventetiden at jeg hele tiden har jobbet med nye historier og distrahert meg selv. Men jeg skvatt til første gangen jeg så Trollskallen i en bokhandel. Det var en merkelig følelse å se navnet sitt i hylla. Nå som boken har blitt godt mottatt inspirerer det bare å skrive mer!

«A day without laughter, is a wasted day.»
Charlie Chaplin

Elisabeth Helland Larsen (f. 1973) har skrevet boken Klovn, der hun gir tips om hvordan barn kan lage sitt eget klovnesirkus, sjonglere, balansere – og skape magi! Det eneste man trenger er seg selv. Alle har fantasi, musikk, historier og et stort følelsesspekter inni seg. Alt kan brukes. Og kroppen kan gjøre mye rart; lage grimaser, blåse såpebobler, turne eller kanskje ta et karatehopp? Selv om utigvelsen først og fremst retter seg mot barn, vil også voksne med en klovn i magen ha glede og nytte av boken, som er muntert og fargerikt illustrert av Eldbjørg Ribe. Selv har Elisabeth jobbet som klovn i over 20 år. Hun er utdannet fra teaterskolen Jacques Lecoq i Paris og jobber for Sykehusklovnene, Red Nose Actiondriver i tillegg til å drive http://www.boascenekunst.no/Front.html. Hun er også utdannet barnebokforfatter ved Norsk Barnebokinstitutt. Jeg har snakket med Elisabeth i forkant av hennes debut som barnebokforfatter.

- Du er snart aktuell med boken Klovn! Har du tatt mål av deg til å lære «hele Norge» å klovne – ung som gammel? Mener du at alle har en klovn i seg?

- Som klovn har du ett hovedverktøy og det er deg selv. Ethvert menneske er et unikt instrument med uendelige muligheter. Vi er fylt opp av poesi, fantasi, lek, følelser, absurditeter, musikalitet, undring, tårer og latter. En klovn kan være tre eller nitti år, så lenge man har lyst til å leke kan man klovne! Hver klovn er forskjellig, og kan gi noe helt spesielt til de den møter på sin vei. Selv om ikke alle trenger å ta på seg den røde nesen, kan det være befriende å ta seg selv og verden mindre seriøst noen ganger. Vi trenger noen pusterom!

- Kan du fortelle litt om ideen til bokprosjektet og prosessen fra idé til ferdig bok?

- Jeg fullførte forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt i 2011. Siden da har jeg jobbet med noen skjønnlitterære prosjekter, og på min vei møtte jeg en redaktør fra Cappelen som koblet meg med husets barnebokavdeling. Det har vært en ganske knirkefri prosess å skrive ned erfaringer fra tyve års klovnearbeid, men jeg er nok en midlertidig turist i denne sjangeren!

 - Hvordan håper du at boken din skal tas imot og brukes? Og hvem tenker du primært å nå?

- Det burde jeg kanskje ha tenkt mer på.. I hovedsak er den for barn, men noen av oss blir jo aldri skikkelig voksne samme hvor mye vi prøver! Så jeg blir glad om den kan innspirere litt på kryss og tvers. Altså også de voksne.

-  Du er selv profesjonell klovn, en sjeldenhet her til lands. Hva fikk deg til å dra til Paris for å gå på klovneskole? 

 - Da jeg var ungdom tjente jeg penger som klovn og ante vel ikke at jeg kom til å videreutvikle meg i denne sjangeren. Etter å ha sjonglert, gått på stylter og danset i to år hos gjøglertruppen Stella Polaris, ville jeg videre ut i verden. Og på eksamensdagen på denne franske skolen fikk jeg jobb som klovn på et sirkus med tigrer og kameler. Det året ble et eventyr som fortsatt er en utrolig billedbok inni meg. Min drivkraft som klovn har vært å bruke dette kunstneriske verktøyet på steder der barn ikke har så stor tilgang på interaktive og kulturelle opplevelser. Klovnen min stortrives på sykehus, asylmottak, barnehjem og i flytningleire.

 -  I tillegg til annen klovning, har du vært sykehusklovn siden 2004. I tillegg er du kunstnerisk leder for den ideelle organisasjonen Sykehusklovnene. Kan du si litt om denne viktige virksomheten?

- Sykehusklovnene er verdens beste arbeidsplass. Jeg har fantastiske kolegaer og er ydmyk som får være med å utføre dette yrket. Vi er nå 15 profesjonelle klovner, 12 nye klovner som kurses, en administrasjon og et veldig kompetent styre. Vårt mål er å være tilstede på alle landets sykehus med større barneavdelinger. Vi  kan ikke gjøre noe med barnets situasjon, men vi kan gjøre noe med opplevelsen av å være på sykehus. Vi innspirerer det friske i barnet eller ungdommen, og det kan skape positive ringvirkninger i mange retninger.

 - Den klassiske klovnen har gjerne noe trist over seg og appellerer til vår sympati. Dette i kombinasjon med slapstick og ytre effekter, gjør at vi ler hjertelig – enkelt sagt. Bærer en ekte klovn både tragedien og komedien i seg?

- Ingen mennesker er endimensjonale eller i en konstant tilstand. Vi går på en line mellom fødsel og død. Noen ganger er vi trygge, ler og stormer frem, og andre ganger blir vi redde og skjelver. Klovnen er flink til å forsterke følelsene sine, og er ikke ærlig hvis den ikke våger å vise flere sider av seg selv. Det er denne  åpenheten og ærligheten innefra som skaper en klovn. Barn har det naturlig i seg, og vi voksne må kanskje jobbe litt ekstra for å komme til dette nullpuntet, hvor vi tør å være 100% åpne og tilstede. Jeg elsker å si at klovner har hjertet på nesa!

 - Er det forskjell på å klovne for barn og for voksne?

- En hjertlig klovn kan nok fange alle aldre i sitt publikum. Men vi bruker nok ulike virkemidler i møte med ulike aldre. Et barn, en ungdom og en pensjonist vil reagere forskjellig på ulike typer energi og humor. For meg har den røde nesen gitt meg grønt lys inn i kulturer rundt om i verden jeg ellers ikke ville fått tilgang til som vestlig kvinne. Og i møte med alle disse nydelige menneskene har jeg erfart at det universelle klovnespråket hopper bukk over alle grenser som skulle finnes mellom oss.

  - Det finnes ulike «klovneskoler». Vi har de typiske sirkusklovnene; den som snubler i egne, lange føtter, og den hvite med tårer. Men det finnes jo mange andre varianter. Min favoritt er Jean-Baptiste Thierree, Victoria Chaplins ektemann, fra Le Cirque Invisible. Hvor hører du, og din klovn, hjemme?

 - Min klovn “Bare Babette” er nok en miks fra teater og gjøglertradisjonen, med en forelskelse til det svunne sirkus og livets underfundigheter. Før jeg begynte aktivt med sykehusklovning, var jeg nok mer poetisk og absurd, men har endt opp med å bli en mer folkelig bruksklovn! Nå er jeg mer opptatt av menneskene jeg møter, enn av meg selv som klovn.

- Til slutt: Hvordan er ditt forhold til skjønnlitteratur? Har du noen favorittforfatter eller et favorittverk? Og i forhold til din egen bok – har  du noen faglitterære forbilder?

- Siden jeg er så heldig å ha en femåring og en seksåring rundt meg, boltrer vi oss i all den fantastiske barnelitteraturen. Noen å nevne er Kitty Crowther, Shaun Tan, Astrid Lindgren, Synne Lea og flere spennende norske stemmer. Når tiden strekker til og hodet og hjertet kjennes klare for å motta flere historier, leser jeg voksenbøker. Men jeg har ingen bred kjennskap til faglitteratur, derfor er jeg nok det mest usikre elementet på ethvert quizlag. Jeg er nok bedre på mimeleken!

 - Lykke til med lanseringen av boken din!

«Historien er ikke alltid slik vi forestiller oss den, heller ikke bunadshistorien.»
Kari-Anne Pedersen i boken Folkedrakt blir bunad

Vet du hvorfor jentene i Setesdal går så fort over tunet om vinteren? Jo, fordi de har så korte skjørt og ingen ting under! Denne «bunadsvitsen» hørte jeg en 17.-mai for mange år siden, og den er fortsatt den eneste jeg kan. Men gjennom mine mange år i forlaget med informasjonsansvar for diverse bunadsbøker, og kontakt med dyktige forfattere bak innholdsrike verk om norske festdrakter, har jeg både blitt interessert i drakthistorie og fått nyttig kunnskap om temaet.

I år feirer vi 200-års jubileum for Grunnloven. Årets 17.-mai vil naturlig nok preges av dette, og bruken av bunader og andre nasjonale symboler og festdrakter vil som aldri før benyttes til å markere dagen. Det skaper fest med historisk sus i serkene. Men la oss ikke glemme at en rekke av våre festdrakter neppe hadde blitt til uten bidrag utenfra, og at fargerikt fellesskap har en lang tekstilhistorie i Norge.

Vår forfatter og bunadsekspert Anne-Kari Pedersen skriver klokt i sin bok Folkedrakt blir bunad, «Historien er ikke alltid slik vi forestiller oss den, heller ikke bunadshistorien.» Selv vokste hun opp i den indiske byen Darjeeling i Himalaya-fjellene, der hun i 5-årsalderen ble iført sin første, norske bunad, angivelig på selveste 17.-mai. I tillegg fikk hun en samisk guttelue på hodet. Norskere kunne det neppe bli. Kanskje startet hennes lidenskap og interesse for folkedrakter og bunader her, uendelig langt hjemmefra. I dag er hun en av de fremste, norske fagpersonene på området og fagansvarlig for drakt- og tekstilsamlingen ved Norsk Folkemuseum

Det er spennende å lese og lære om hvordan bondebefolkningens vanlige klær, folkedraktene,  gradvis endret seg og fikk ny bruk som bunader og festdrakter. Og om hvordan disse plaggene bærer med seg en betydelig del av vår historie. Om forskjeller mellom fattig og rik, ressurstilgang, lokale håndverkstradisjoner, kunstuttrykk og teknikker. Og ikke minst om forskjeller mellom kyst og innland. Der kystområdenes bunader forteller om betydelig kontakt og handel med utlandet, gjennom vakre brokade- og damaskstoffer, bånd og duker i silke, forteller innlandsdraktenes grove ullstoffer, vevnader og broderier i jordfarger en helt annen historie. Det samme gjelder tilgangen på sølv og annet materiale egnet til smykker og øvrig tilbehør. Forlaget har et bredt spekter av praktbøker som er verdt å lese om en del av vår kulturhistorie, som har vært påvirket av så vel krig, fred og økonomi, som moter, trender og lokale skikker.

I dag har bunad blitt et svært så populært statusplagg, noe vi ikke minst ser på 17.-mai. Og respekten for å velge drakt fra steder man har tilknytning til, har avtatt. Uansett er det viktig at ikke fagkunnskapen forsvinner og tradisjonsbærerne forstummer. Tidvis opplever vi debatt rundt bruken og produksjonen av bunader. Fordi etterspørselen er stor og prisene så høye, har brodering, sømarbeid og montering i stigende grad blitt satt ut til land med lave produksjonskostnader. Dette mener mange er uheldig. Bunadene blir ikke lenger «ekte». Samtidig har enkelte bunader utviklet seg i en så overdådig retning, langt fra de opprinnelige ideene og modellene de ble konstruert etter, slik at det er betimelig å spørre seg om bunad har blitt et plagg for eliten? Selv er jeg veldig glad i min enkle drakt fra Nedre Buskerud, med skjortebroderier konstruert etter Jørgen von Cappelens skjorterest fra isolasjonen på praktgården Fossesholm i Øvre Eiker. En gård han brått fikk tilgang til i 1763 etter å ha kapret en eldre, lite pen, men velstående enke fra sølvbyen Kongsberg. God 17. mai!

I forbindelse med Grunnlovsjubileet er Norges fremste myntgravør, Ivar Throndsens «Grunnlovsmedalje Jubilæum 1814 – 1914″ hentet frem fra glemselen og restaurert med alle sine imponerende detaljer. Det er Det Norske Myntverket som utgir medaljen, der det opprinnelige motivet er beholdt. Dette er en gave til det norske folk, og den kan bestilles her: GRATIS! Med denne utsøkte jubileumsutgivelsen har Det Norske Myntverket demonstrert den høye kvaliteten Ivar Throndsen og hans generasjon myntkunstnere representerte.

Myntgravør Ivar Throndsens minnemedalje laget til Grunnlovens 100-årsjubileum i 1914, nå utgitt i ny utgave i forbindelse med 200-års jubileet.

Stor kunstner
Selv kan jeg smykke meg med at Ivar Throndsen var min morfars onkel. I 1870 begynte han i gravørlære hos juveler Jacob Tostrup i Christiania. Etter Den kongelige tegneskole og praksis hos gravør Wiken, fikk han et offentlig stipend for å perfeksjonere seg ytterligere som medaljør. Han dro først til København, deretter til Berlin og Paris.  I 1879 ble han ansatt som stempelskjærer ved Den kongelige Mynt på Kongsberg. Fra 1900 ble han myntgravør samme sted. Han ble betraktet som en stor kunstner og betydelig fagmann.

Myntgravør Ivar Throndsen (1853-1932)

Medaljens for- og bakside
Ivar Throndsen var ved Den kongelige Mynt i nesten 50 år. I denne perioden graverte han stemplene til de aller fleste norske mynter. Ved siden av stillingen som myntgravør arbeidet han også privat som gravør og medaljør. I forbindelse med 100-årsjubileet for Grunnloven i 1914 ønsket han å slå en minnemedalje i sølv. Resultatet ble den historiske medaljen som nå foreligger i ny utgave. Medaljen har et storslagent og detaljrikt motiv med portrett av Haakon VII på forsiden og hele syv miniatyrportretter dandert rundt Eidsvollsbygningen på baksiden. Her har man sentrale aktører fra Eidsvoll og 1814 samt Norges senere selvstendighet i 1905, oppsummert på et miniatyrmonument. Formgiver Ingrid A. Rise ved Det Norske Myntverket har lagt til omskriften på den nye utgaven: Norges grunnlov 200 år 1814-2014.

Medaljens bakside: To konger og fem sentrale eidsvollsmenn.

Norsk sølv
I anledning Grunnlovsfeiringen og markeringen av 17.-mai vil norske bunader i hele sitt spekter og all sin prakt være i fokus som aldri før. Og mengder av utsøkt bunadssølv vil gnistre og blinke. Kanskje er dette en anledning til å sette søkelyset, ikke bare på en betydelig myntgravører og hans minnemedalje i sølv og nikkel, men også på norsk bunadssølv? Forlaget har utgitt gigantverket «Norsk Sølv. Gullsmeder gjennom 600 år», bind I og II. Dette er det første bokverk i landet som dekker norsk gullsmedkunst, fra middelalderen og frem til 1870. Med omfattende tekst, 4000 stempler og 1200 illustrasjoner har bøkene blitt et standardverk om et av våre viktigste og mest krevende håndverk, nær beslektet med myntgravørens. Bøkene presenterer den samlede viten om gammelt norsk sølv, herunder gammelt bunadssølv, og motiver og modeller for nyere bunadssmykker. Og apropos mynter og minnemedaljer; i stedet for sølje i halsen på min bunadsskjorte, har jeg faktisk en minnemynt i sølv, slått av Ivar Throndsen og påsatt en nål. Kanskje du har en i dine gjemmer, du også?

          
Sagt om praktverket Norsk sølv:
”… en enestående honnør til et håndverksfag og dets synlige skatter.”
Fædrelandsvennen

Velkommen til min første videoblogg fra Berlin! Jeg leser et dikt fra min siste bok Umgangskrigen (Cappelen Damm, 2013), og reflekterer kort rundt hva det vil si å skrive dikt på gammeldags nynorsk. I disse 1814-2014-tider stiller jeg også et spørsmål om hva det norske er, og hva det er å være norsk.

Mange av våre eminente barnebokforfattere og -illustratører bidro til å løfte det rikholdige programmet under årets litteraturfestival på Lillehammer. Til glede for små og store bokelskere. Ingen glemt, men her noen nevnt, siden jeg selv hadde fornøyelsen av å overvære den kreative duoen Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbus «krimshow» for de yngste i «Bankens» festsal sist lørdag formiddag. Lillehammers håpefulle,  i følge med forventningsfulle foresatte, fikk her stifte bekjentskap med mesterdetektiven Purriot og mysteriet med den usynlige mannen.

Veien til Hurlumheia
Etter et møte med Purriot, hans kone Paprika og en introduksjon til bokens plot, syntes ingen i salen det var det minste rart at de ulike aktørene i dette universet er grønnsaker. Spenningen var til å ta og føle på da Rørvik satte strek for fortellingen etter at vi hadde fulgt Purriot og Paprika til Hurlumheia, der mysteriet rundt overfallene på bestemor Blom og lille Per Sille skulle løses. Vi fikk samtidig en munter innføring i ideen bak og tilblivelsen av mesterdetektiv Purriot, og fikk vite litt om hvordan samarbeidet mellom tekstforfatter Rørvik og illustratør Aalbu foregår.

Mordet på bananen
Forestillingen gikk deretter inn i en interaktiv fase. Først skulle barna gjette hvilke navn og grønnsak i fortellingen som hørte sammen, før de ble sendt rundt i den store salen som små detektiver på jakt etter bortgjemt frukt og godt skjulte grønnsaker. Etter kort tid kom en liten kar med en halvspist banan bort til scenen, hvoretter forfatter Rørvik grep den og utbrøt: – Mord! Til stor jubel for forsamlingen. Noen minutter senere var ti ulike vekster samlet i en grønn plastkasse.

Loddtrekning
Alle barna var innledningsvis tildelt et lodd. Nå sørget tegner Aalbu for trekning med bistand fra små, ivrige hjelpere. Etter at en heldig vinner mottok et eksemplar av boken Purriot og den usynlige mannen, kunne vinner nummer to glede seg over en plakat med bilde av mesterdetektiven. Deretter sto grønnsakene for tur. Aldri har jeg sett barn stirre så forventningsfullt mot en kasse med grønnsaker og etter hvert skride lykkelige frem og ta imot en paprika, et blomkålhode, en løk – og til slutt mesterdetektiven himself; en velvoksen purre. Og så må jeg nevne at den heldige vinner av den «sterkeste» av alle gevinstene, en høyrød og fristende chili, var en lubben, fornøyd kar på ti måneder - som siklende grep den begjærlig.

Tom Harald Jenssen

Greven av Cappelen Damm omringer oss allerede i resepsjonen, og viser høvelbårent vei oppover i palasset. Som livegen ordbruker fra provinsen kan jeg vanskelig annet enn å måpe ved synet av all den velmakt og alle de edeltremørke bordene som den sølvhårede ordvasallen har samlet omkring seg i fjerde etasje. Like fullt fornemmes det at noe mangler. Et forhold som kan stå i sammenheng med at Konkurransetilsynet nettopp har vært her på razzia.

– Jeg ser at det er få medarbeidere igjen, men dere har da beholdt en del rekvisita?

– Det har du rett i. Vi er til og med på frifot fortsatt.

–Men det er vel bare et spørsmål om tid. Har du sittet inne før?

– Nei, og det blir litt feil å bruke uttrykket ”før”. Da høres det ut som jeg er på vei inn.

Fotografen spør om konsernsjefen kan sette seg i vinduskarmen. Jenssen avgir den lyden som ofte kommer fra eldre når de gjør ubehagelige bevegelser. Han skylder på sin stramme bukse. Myndighetene har latt ham beholde en bronsedrage og et kart over Drammensmarka.

– Produksjonssjefen vår er fra Drammen. Tenkte han skulle få det.

– Jeg har med en bok som gave, men jeg vet ikke i hvilken grad du inntar bøker. Du har kanskje noe av det samme forhold til bøker som lakseoppdrettere har til laks?

– Det vil jeg ikke vedkjenne meg. Jeg leser mye fortsatt, men jeg leste mer før. Nei, det ble feil. Jeg leser mye mer nå, men på en helt annen måte. Det jeg leser i ordentlig forstand, er mindre. Jeg sier som Umberto Eco: Det er mange måter å anamme en bok.

Han feier fingrene gjennom gaveboken fra Schibsted som om det var en kortstokk. Skulle Jenssen føle for å gjennomføre bokettersyn hos seg selv i arbeidstiden, har han rigget opp en halvfull reol ved enden av møtebordet. Fristende å tro at hyllen rommer hans  favoritter blant forlagets 1500 årlige utgivelser. Ryggene her inne har titler  som Hjemmelaget is og Regneboken. Sistnevnte har han et særskilt forhold til. Fem øre fikk Tom Harald av faren Rudolf hver gang han puttet en japansk regnestav ned i en svensk plasthylse som medgift til kjøpere av verket.

– Din mor kom tidlig i vane med å betale deg fem øre for hver side du leste. Det kan vel ha skapt en sjelelig destruktiv forbindelse mellom penger og bøker tidlig i livet?

– Da er du inne på det gamle spørsmålet om forleggere har sjel. Men hva er det for noe gærnt med å tjene penger på bøker, da?

– Har du gjort det samme med dine to sønner?

– Nei. Det har aldri falt naturlig. Den type belønning kanskje tilhører en annen tid. Jeg ser at det har en vulgær side.

– Det åpnet vel også for juks. Du kunne late som om du leste Greven av Monte Cristo i tolv bind, for det var vel den utgaven med store bokstaver og små sider du valgte?

– Jeg valgte naturligvis bøker med mange sider. For eksempel leste jeg Musketerene både før og etter. Jeg kunne jukset, men jeg hadde integritet og gjorde det aldri.

– Din mor må ha innsett at du ikke ville lese bøker ubetalt?

– Det skulle man tro, men jeg leste ganske mye i utgangspunktet. Hun gikk på biblioteket og lånte bøker. Antagelig hadde hun lyst til at jeg skulle lese enda mer.

– Var det søsken inne i bildet som hadde en tilsvarende ordning?

– Søsteren min fikk ikke penger for boksidene hun leste. Det er litt sånn at du dytter alt mulig på det første barnet. Hun er fire år yngre og leste gratis. Så vidt jeg vet.

Langtidsvirkningen skulle bli at søsteren fikk jobb i skoleverket, mens storebror sitter her og tjener grovt på boksider som andre leser. Jeg ser meg om i hans nystormede høkerrede, som søkende etter skum fra gapet til smilende tilsynshunder. Jenssen skjelver svakt i høyre hånd.

– Det lå vel i kortene at det ville komme en razzia, slik bransjen har utviklet seg?

– “Kontrollbesøk” tror jeg det het, men jeg skjønner at lyder mer fancy med razzia. Da får man liksom bilder av schäferhunder og sånn. Uansett kom det overraskende.

– Men konkurransevridningen har da vært et tema i mange år?

– Ja, men et koordinert kontrollbesøk var likevel uventet. Jeg satt her og skulle innlede et møte. De kom da og “måtte snakke med meg”, som det het. De kom for å kopiere pc-er og gå gjennom papirer hos et begrenset antall personer her i huset.

– Mange små forleggere er fortvilet over mafiaveldet i norsk forlagsverden, og de fleste regner deg for å være selve gudfaren?

– Det rare er at flere små forlag klarer seg svært bra. Du må huske at jeg selv begynte som liten forlegger i Teknologisk forlag, som faren min grunnla og bygde opp, før jeg solgte det til Egmont i 1990. Både da og før den tid, som aleneforlegger, var jeg opprørt over bransjeavtalen. En som har vært med på hele reisen, Tom Dahl og jeg tenkte på fiendebilder. William var den store fienden. I våre forestillinger trykket han på en knapp som gjorde at det kom opp et display hvor det sto hva han hadde tjent på Tom Harald i dag. Jeg skjønner med andre ord hva de små forleggerne sier. I mellomtiden er virkeligheten blitt mer komplisert.

– I alle fall for de små, som følge av at oligarkene nå eier hele bokhandlerleddet?

– Tull og tøys. Det er Cappelen Damm som “blør” når bokhandelsavansen går opp. Juritzen er en dyktig gratispassasjer som skummer fløten i et godt tilrettelagt system. La meg gi det et regnestykke: Cappelen Damm er Norges største forlag. Gjennom bokhandel og andre detaljister selger vi for rundt 800 millioner kroner. Tanum har en andel på syv prosent. 93 prosent av vår omsetning går i andre kjeder. En økning i bokhandelsavansen rammer med andre ord oss mer enn noen andre.

– Forsøker du å påstå at det ville vært lettere å drive Teknologisk forlag i dag?

– Ja, infrastrukturen og tilgjengeligheten av bøker er langt bedre nå. Det er 50 prosent flere bokhandlere enn på slutten av 80-tallet. Bokhandelsmonopolet er opphørt. Bøker selges i sportsbutikker, i dagligvarehandelen og på nettet. Styrket infrastruktur har gitt kraftig vekst i antall nye titler. Forleggerens viktigste oppgave vil alltid være, sammen med forlagets forfattere, å skape og utvikle ny litteratur. Men jobben stopper ikke der, forleggerne må selge – ikke bare overlate det til overfylte bokhandlere. Bokhandelen har for stor andel av boksalget i Norge. Mer enn halve omsetningen i det lille forlaget jeg drev på 80-tallet, gikk utenom. Mulighetene for direktesalg burde være vesentlig bedre. Det er unaturlig at bokhandelen i dag har 60 prosent av totalmarkedet.

Her skylder intervjueren å gjøre oppmerksom på at ordlyden i de to siste svarene aldri ble uttalt, men oversendt som skjermbrev dagen derpå “for å spisse budskapet”, som det sto. Mellom Jenssen og Juritzen har det lenge utfoldet seg en offentlig batalje. Så dreven er Jenssen i prosentregning og parameterprat at forlagets forfattere seg i mellom spekulerer på om den hockeysveisne skjeggbæreren er oppsatt med egen parametermåler i sin sorte Lexus.

– Arve har vært kjempeflink til å finne rettigheter som han har utnyttet dyktig i et fastprisland hvor han kan velge mellom fripris og fastpris. Søsteren min fikk ikke penger for boksidene hun leste. Det er litt sånn at du dytter alt mulig på det første barnet. Dessuten har han vært flink til å tegne et bilde av seg selv som den rene og ranke.

– Mens du forhandler med deg selv i forlegger- og bokhandlerforeningen?

– Jeg er forlegger i Cappelen Damm, som også eier Tanum. Når vi får i oppdrag av myndighetene å lage en bokavtale gjennom forhandling med bokhandlere, oppstår et problem. I 2005 var det Bjørn Smith-Simonsen og jeg som forhandlet, for vi var de eneste som ikke eide bokhandlere. Nå er det vanskelig å sette sammen et slikt team. Det gledelige er uansett at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder å lese bøker. Noen tror det skyldes at nordmenn er mer intelligente enn andre, at vi har dårlig tv-underholdning, eller at det er mørkt og trist her store deler av året. Det er blindspor. På 60-tallet var Norge lillebror i Norden. Fra 70-tallet har vi steget med 20 prosent. Tilgjengelighet har utvilsomt mye å si. Vi har ni bokhandlerkjeder med 600 utsalgssteder. Vi har en helt annen eksponering enn andre land. I Sverige selges 75 prosent gjennom én kjede.

I en alder av tolv bestemte Tom Harald seg for å bli skiløper. Han visste verken hva han skulle bli eller studere, og valgte til slutt økonomi fordi bestevennen gjorde det.

– Hadde min venn begynt på jus, ville jeg antagelig gjort det samme. Det var sikkert en tyngdekraft som dro meg i retning forlag. I unge år pakket jeg bøker i alle ferier. Som forlegger spiller det ingen rolle om du er økonom, jurist eller filosof. Etter studiene var jeg journalist i to år, før jeg ringte til far.

– Du trivdes altså ikke som journalist?

– Det skjedde noe. La oss si det slik. Jeg var ansatt i Venstres pressekontor, hvor jeg trivdes. Jeg har alltid synes det er morsomt å skrive.

– Til forskjell fra forfattere, som ofte er lidende tittere og utlendinger i tilværelsen?

– Å være titter og litt utenfor kan jeg gjenkjenne meg i. Jeg har aldri hatt svær bekjentskapskrets og vært veldig sosial. Særlig ikke hvis du skrur klokka 40 år tilbake.

– Myten vil ha det til at forlagsfolk ofte er mislykkede forfattere?

– Jeg har ikke skrevet noen bok ennå.

– Men det er da utgitt en bok i ditt navn?

– Ja, jeg trodde du tenkte på romaner. Jeg utga boken Eget firma. Det vil si, jeg var hovedredaktør på eget forlag. Tror den gikk i fire opplag. Ikke minst solgt vi mye på kuponghefter, til folk som ville bli millionærer i kjelleren.

– Var det noen som ble det?

– Det tok jeg ingen undersøkelse på. Men det var ikke noen sånn bli-rik-i-en- fei-bok. Det var en seriøs fagbok. Så tjukk var den. Stårn ikke her, a?

Jenssen anammer bokryggene i reolen ved sin side.

– Den lignet litt på Regneboken som du ser øverst der. Eget firma var en smørbrødliste over hva du skal kunne for å drive egen virksomhet. Jeg skrev om markedsføring.

– Din farfar skal ha lært halve Norge å svømme. Hvordan fikk han til det?

– Si det. Rolf Jensen jobbet på Trondheims mekaniske verksted. Han var veldig utadvendt og opptrådte blant annet i flere revyer. Jeg var en gang med ham til Frøya for å feire 17. mai. Han var rundt 80 år. Samme morgen fikk han forespørsel om å fremføre Terje Vigen. Det kunne han på rams. Da far etablerte Teknologisk forlag, sluttet farfar som dreier og ble bokselger på sykkel for å hjelpe til. Ingen kunne selge bøker som farfar. Da kapitaliserte han på sin fortid som svømmekursholder og livredder. Det er nok en overdrivelse å si at han lærte halve Norge å svømme, men en periode kunne jeg vanskelig treffe ansatte på bilverksteder nord for Trondheim som ikke hadde lært å svømme av Rolf Jensen. Jeg arvet ikke mye av hans artistglede. Vet ikke hvorfor, men jeg har alltid vært tilbaketrukket som type.

– Forlaget er i din tid blitt som et departement av størrelse. Har dere spurt de ansatte om de hadde det bedre før fusjonen?

– Akkurat det spørsmålet har vi ikke stilt. Men vi har årlige undersøkelser som viser at folk trives veldig godt. Fusjonen har stort sett funka, men problemfritt er det aldri. I gamle dager i Damm hadde vi den tradisjonen at menn, koner og barn deltok på fjelltur hver sommer. Det kan vi ikke gjøre nå. Man kan liksom ikke komme inn på Gjendesheim med flere hundre mennesker.

– Var det under disse fjellturene du tvang de ansatte til å se og høre Dylan døgnet rundt?

– Ja, for eksempel. Da har du mer innflytelse på menneskesinnet.

– Med størrelsen øker vel faren for at ingen lenger vet hva de andre gjør. Min siste bok ble innenfor en og samme uke både antatt og avvist her i huset.

– Et lite forlag har sterk integrering fra idé til ferdig solgt bok. Alle vet alt. For å få til dette i voksende forlag, må man jobbe med organisasjonen. Det vi har gjort er å dele forlaget i flere underforlag, som du dels er blitt utsatt for og dels har hatt fordel av. Du fikk antagelig nei hos dokumentarredaksjonen og tilslag hos fakta. En løsning både du og vi bør være fornøyd med. Det er forøvrig en bra bok du har skrevet. Jeg har faktisk gitt den bort i gave til en del folk som jeg vet er interessert i temaet.

Forleggeren er så heldig å få hjemmebakt brød nesten hver dag av sin bedre halvdel, forfatteren og dramatikeren Gudny Ingebjørg Hagen, som blant mye annet har skapt Blåfjellserien i barne-tv og er oppført med hele 46 utgivelser hos Cappelen Damm.

– Hva kan det skyldes at Gert Nygårdshaug nylig gikk over til Juritzen?

– Gert har jeg ikke noe lyst til å snakke om. Gert er et spesialtilfelle.

Jenssen reiser seg oppirret i den hensikt å tanke opp mer kaffe, hvorunder asketen fremsetter den tvilsomme påstand at verdens mest avanserte maskineri går best på kaffe. I hans fravær funderer jeg over hva det kan skyldes at han internt går under kallenavnet “tsaren”.

– Jeg har til og med et navneskilt for jakkeslaget med tittelen tsar”. På grunn av kontrollbesøket vet jeg attpåtil hvor det befinner seg. Se, her har jeg en eske med sånne historiske ting. Da jeg ble konserndirektør i Egmont, med ansvar for bokdivisjonen, syntes folk jeg hadde fått så mange titler at de forærte meg dette settet med ulike varianter i messing på et julearrangement.

Idet konsernsjefdirektørforleggertsaren løfter arsenalet av messingskilt ut av skapet, deiser en celofaninnpakket ball med festsløyfe ned på gulvet. Det er gaven som advokatfirmaet Schjødt var så artig å forære Jenssens hund da storfusjonen var i havn sommeren 2007. De ytterst hemmelige forhandlingene var nemlig oppkalt etter hunden Tara. Men bikkja fikk altså ikke ballen. Kan hende er systemet rigget slik at firbente bare få utbetalt royalty hvert syvende år.

– Har det vært en drivkraft for deg hele livet å ta rotta på William?

– Jeg har aldri vært noe opptatt av konkurrentene, men konsentrert meg om vår egen utvikling. Slik også da forlaget var mindre. Vi tenkte, nå er vi store på barnebøker, fritidsmarkedet og fakta/fagbøker. Hva med å finne noe mellom der? Vi burde bli store på undervisning. Da det viste seg at Aschehoug og Gyldendal ikke fikk fusjonere inn hele Universitetsforlaget, kjøpte vi grunnskoleavdelingen. Dette er bra marked, tenkte vi. Ikke det grønne hælvete som en vanlig forlegger har i mai og juni. Plutselig hadde vi is å selge, ikke sant. Fortsatt var vi små, men så dukket NKS-forlaget opp. Det er slik systematikk som ligger til grunn. Ikke å ta rotta på William.

Ikke til å forhindre at blikket nok en gang trekkes mot Hjemmelaget is. Forleggeren har uttalt at det meste som er å lære om strategisk tenkning, ble demonstrert i boksekampen mellom Muhammad Ali og George Foreman i Kinshasa 29. oktober 1974.

– Kan tsartittelen også være ment å karakterisere ditt demokratiske sinnelag. Jeg har inntrykk av at folkeviljen i familien ikke var i favør av å anskaffe en ulv i stuen?

– Tara er ikke en ulv. Hun er et kosedyr. Det er riktig at bestemmelsen var min. Det gjorde seg gjeldende en viss skepsis i familien, men den snudde fort.

– Er det et uttrykk for fantasiløshet at du overlot til naboene å bestemme hundens navn?

– Nei, det er uttrykk for mitt demokratiske sinnelag. Noen fortalte meg at denne hunderasen har en tendens til å ule. I håp om å skape velvilje i nabolaget utlyste jeg derfor en navnekonkurranse med noen gode italienske rødviner som premie. Det ble en suksess, kombinert med at hunden viser seg å være helt stille.

Vinnernavnet skulle komme til å bli sammenfallende med et Bonniermagasin for kvinner over 40 år. Til en viss grad fordelaktig for hans firbente kjæreste av rasen alaskan malamute, som visstnok skal ligne en del på sin eier, at valget ikke falt på Illustrert Vitenskap eller FHM.

– Du møtte din Gudny på Klubb Syv, som Sossen Krohg pleide å si, med ring i øret?

– Jeg var sånn man skulle være på den tiden. Slutten av 70-tallet var jo Norges hippietid. Egentlig var jeg tettere på miljøet rundt Gateavisa enn miljøet rundt AKP. En gang publiserte jeg faktisk et dikt i Gateavisa. Noen har kalt meg strukturfascistisk anarkist.

– Din far utga harde faktabøker frem til vevboken i 1977. Skapte den en åpning for deg?

– Det handler om noe annet. Teknologisk forlag henvendte seg for eksempel til rørleggere og elektrikere. Tanken var å lage norske fagbøker for norske fagfolk. Det var liksom en del av gjenreisningsprosjektet. Problemet var at Universitetsforlaget dukket opp midt i markedet, og slapp husleie. Dermed ble det nødvendig for far å vri utgivelsene mer mot det generelle. Min far utga ikke en vevbok for å tekkes en sønn med ring i øret og skjerf fra Sigrun Berg. Tendensen gikk i retning av
bøker om jakt, fiske, svangerskap, fødsel og veving.

– Du utbasunerte allerede som ung i vitners nærvær at du elsket en annen mann?

– Jeg gikk nylig forbi åstedet. Oddvar Brå var den store helten vår. Helten skal ha vært gjennom hælvete. Det hadde Brå vært. Oddvar Brå mislyktes i alle store mesterskap og knuste hotellinventar eller hva han gjorde når han var nede.

– Knuste Oddvar Brå hotellrom?

– Jeg skal ikke være sannhetsvitne, men det snakkes om at det var mange sånne greier.

– Dette lukter førsteside. Folk vil spørre hverandre hvor de var da Brå la hoteller i grus.

– Det må du ikke gjøre. Dette var ille for ham. Mannen var forfulgt av uflaks, sykdom og nederlag. Som Bjørge Lillelien sa: Han hadde denne ene sjansen og tok den.

– Var det da staven brakk?

– Nei, men det var i samme mesterskap. Alt med staven til Brå er en avsporing. Det store var 15-kilometeren, hvor han lå langt etter Harri Kirvisniemi og tok inn nesten tjue sekunder på de siste tre kilometerne, selv om finnen antagelig allerede da var dopa. Det er Øyeblikket. Som Bjørge Lillelien sa: Brå er verdensmester, dere! Under hans siste femmil, da han lå langt etter teten, overnattet jeg i telt ved løypa sammen med venner. Vi stilte oss opp, tok av luene og ropte “vi elsker deg, Oddvar!”. Mmm.

– Har du savnet å gå gjennom samme helvete?

– Jeg har aldri hatt ambisjon om å være helt. Min ambisjon har vært å bli en god fagmann i det å være forlegger. Det er hva som driver meg.

– Mange vet at du sa nei til Harry Potter, men har du i tidens løp fått bedre nese?

– Heldigvis var det ikke jeg personlig som avviste Harry Potter, men jeg fastslo at vi skulle satse mindre på ungdomslitteratur. Jeg tror man blir flinkere med årene.

Det er et faktum at Tom Harald har spist smørgås hjemme hos Astrid Lindgren i Dalagatan 46 og leste Brødrene Løvehjerte flerfoldige ganger for sine to sønner. Han vet hvor feilbarlig forleggere har opptrådt gjennom historien.

– Forleggere tar ofte feil. Astrid Lindgren ble avvist av Bonnier. Sigrid Undset ble refusert av Aschehoug. Nesten alle norske forlag takket nei til Harry Potter. Decca takket nei til Beatles med den begrunnelse at gitarmusikk var på vei ut. Hvorfor er det sånn? Det er et spennende spørsmål. Hvorfor ble Hel ved en bestselger? Hvorfor tok Sofies verden av som ingen andre bøker? Erfaring og instinkt holder ikke alltid. Jeg har en yndlingsprofessor på Harvard som heter Richard Caves. I år 2000 publiserte han en undersøkelse som viste at bare tre av ti bøker og plateutgivelser i USA dekker sine egne kostnader. Jeg er kommet frem til at forholdet er omtrent det samme i Norge. Det er grunn til å spørre om redaktører og forlagssjefer rett og slett er dumme. Sannsynligheten taler mot det. Man forsøker å finne bøker som funker. Likevel skjer det. Dette er i mine øyne selve fundamentet i begrunnelsen for fastprissystemet. Du trenger en risikovillig overproduksjon både for å finne god litteratur og bestselgere. Det er ikke alltid sammenfallende kategorier. Sofies verden er et kjempeeksempel. 700 sider filosofihistorie for barn. Det rasjonelle for en forlagsredaktør er å si, Jostein, du må kutte 400 sider. Hvis Jostein da nekter, tenker kanskje forlagsredaktøren: Vi får gi den ut i et lite opplag, med lavt markedsbudsjett, han har jo gitt ut andre greier som funket. To år senere ble det verdens mest solgte bok. Det er absurd. Caves fastslår at forbrukernes reaksjon på et kulturprodukter verken kan forutsies eller forklares. Du kan forklare suksessen til en ny Nesbø-bok, men ikke Nesbø før han ble Nesbø.

– Kan forleggernes feiltagelser skyldes feighet, at man i likhet med generaler har en tendens til å utkjempe forrige krig?

– Da vi sa nei til Harry Potter, var vi først og fremst et barnebokforlag. Vi hadde forsøkt å få liv i ungdomsboka. Den som solgte mest var Mai Darling av Mats Wahl. Den gikk i 1008 eksemplarer. Vi sa til oss selv at de som leser denne typen bøker, leser like gjerne mors bokklubbøker. På en av fjellturene begravde vi ungdomsboka. Med den beslutningen som ballast dro våre redaktører til bokmessen i Frankfurt.

Tilfeldighetene ville det slik at Damm i 1999 kjøpte det vesle forlaget Ex Libris, hovedsakelig for å overta serien Grøsserne, som var en suksess på hell. Til varig ergrelse for selgeren, Øyvind Hagen, fulgte en trolldomsbok av den ukjente forfatteren J. K. Rowling med på lasset. Forfatteren skulle komme til å selge en million bøker bare i Norge.

– Disse tingene gjør det veldig spennende å holde på med bøker, sier Jenssen.

Det finnes folk som mener at den sittende styreleder i Forleggerforeningen kunne fortjent en skikkelig skrape. De gjør klokt i å merke seg at Jenssen er blitt forært den gamle skrapen til Oddvar Brå. Trofeet er permanent utstilt i hans stue. Det viser seg for øvrig at jeg har besøkt forleggerens hjem ved Ullevål Hageby talløse ganger, men det var før han kjøpte den gule villaen av min tante og onkel.

– “Skisportens vugge ble åndslivets grav”, konstaterer Tor Bomann-Larsen?

– Hvis du tenker konkurranseidrett, tror jeg det er riktig. Jeg deltar sjelden i konkurranser, med unntak av de to gangene jeg deltok i Vasaloppet. Det jeg liker best er lange skiturer på fjellet i april og mai, når det nesten ikke er mennesker å se. Det er mye zen-buddhisme i den vektløse følelsen å stå nedover en fjellside og se en reinflokk komme fra høyre. Det gir i hvert fall en større innfallsvinkel til åndsliv enn Vasaloppet.

Den ene sønnen er filosof. Den andre går på designskole.

– En forfatter fortalte meg at det koster 100 000 å få en bok på bordet i bokhandelen?

– Jeg har hørt mye om det. Derfor regner jeg med at det er en realitet. Aftenposten kalte det “maktrabatt”. Ifølge avisen måtte man legge to-tre prosent på bordet nærmest bare for å snakke med Norli. Dette har vi forsøkt å gjøre noe med i den nye bokavtalen. Kjedevesenet i alle bransjer arbeider for å skape seg større rom. Jeg tviler på at det ville blitt noe bedre i et friprismarked, for eksempel med REMA som eier av Tanum.

– Det må vel også være uheldig at bokhandlerleddet har overtatt markedsføringen. Da ender det gjerne med at Nesbø får det meste?

– Ja, det er blitt vanskeligere å få frem nye forfatterskap. Bokklubbene hadde med sin prisfordel mulighet til å presentere helt nye stemmer. Når det nå er samme pris overalt, tør man ikke i samme grad å satse på ukjente. Nå markedsfører man gjerne “den nye Roy Jacobsen”. Bokhandelen har overtatt halve omsetningen til bokklubbene, men de har ikke overtatt denne funksjonen.

I et kvart århundre har han vært toppsjef. Desto mer interessant er det at han har høydeskrekk.

– På en av de siste fjellturene med Damm skulle vi gå Besseggen. Den yngste sønnen vår var ni og den andre 15. De løp foran. Jeg tenkte; hvordan i hælvete skal jeg komme meg opp her, la meg på hjul bak 15-åringene og stirret ned. Da de satte seg ned like før toppen for å se på utsikten, støttet jeg meg på alle fire og håpet intenst at de kunne gå videre. På toppen måtte jeg bare legge meg ned på ryggen og roe systemet.

Fjellopptatt forteller 60-åringen om hytta på Rjukan, som forutsetter at man tar taubanen til topps og går flere kilometer innover på ski. “Aint’t Talkin’, just Walking”, som Dylan synger. Oddvar, Muhammad og Bob har lenge vært hans store helter.

– Er det virkelig sant at du i dyre dommer har anskaffet et reisebestikk i titan?

– Det stemmer. Jeg regner ikke titanbestikket for å være min beste investering, men livet består av ulike faser. Med alderen kommer en følelse av at ryggsekken blir tyngre. Titan er usedvanlig lett. I neste fase begynner man å fjerne rødvin fra sekken. Det er en lei fase. Til slutt kjøper du derfor en bikkje som kan trekke.

Dette intervjuet ble først publisert i Kapital nr. 9/2014.

Årets festival bød som alltid på et vell av arrangementer, temaer, forfattere og andre bra folk. For mye av det gode, med tanke på valgets evige kval gjennom dagene man er heldig til stede. Men egentlig et luksusproblem. Selv traff jeg stort sett blink og brett med egne valg. Og fikk med meg opplevelser for både hjerte, hjerne og hahamuskler. Neste år kan festivalen feire 20-års jubileum. Fra den spede begynnelse på Nansenskolen, med Sigrid Undset-seminar i 1993 og 1994, ble Sigrid Undset-dagene etablert i 1994. Siden har arrangementet endret navn til Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene, og bare vokst og vokst, uten at det har gått ut over kvaliteten. I dag kan litteraturfestivalen på Lillehammer smykke seg med å være Nordens største.

Sterkt møte med Slavenka Drakulic
Årets Bjørnsonforeleser var den kroatiske eksilforfatteren Slavenka Drakulic (f. 1949), internasjonalt kjent for sitt engasjement rundt kvinnesak og tilværelsens destruktive krefter. Nå bosatt i Sverige. Fredsforsker Inger Skjelsbæk innledet hennes forelesning på med følgende presentasjon: «Om Balkan, krig og fred i Slavenka Drakulics forfatterskap» og samtalte senere på dagen med Drakulic på Nansenskolen om: «Hvordan lar det seg gjøre å fortelle om krig og overgrep?» Den taleføre og reflekterte forfatteren satte konfliktene på Balkan og den brutale krigen i Bosnia på (1991-1995) på kartet, og minnet om hvor nært dette ligger både tidsmessig og geografisk. Hun snakket om hverdagsliv under krig, krigens redsler og utallige og varige  konsekvenser. Hun minnet oss om at krigens vesen dypest sett er det samme, enten vi snakker fortid eller nåtid, Europa, Asia eller Afrika.

Slavenka Drakulic

Drakulic har skrevet i flere sjangere og kan vise til et omfattende og spennende forfatterskap. Flere av bøkene hennes er oversatt til norsk, blant annet Hvordan vi overlevde kommunismen – og kunne le av den (1995). Hun er en ettertraktet skribent, og skriver for publikasjoner som The New York Times Magazine, The New York Review of Books, Dagens Nyheter og The Guardian.

Kan bøker bevege verden?
Ja, det finnes en rekke eksempler på dette. Men hvilke sosiale, emosjonelle og politiske påvirkningsmuligheter ligger i litteraturen? Et spennende tema som var utgangspunktet for en interessant samtale mellom  forfatterne Vigdis Hjorth, Åsne Seierstad og Anders Sømme Hammer, som på ulikt vis selv har beveget og skapt engasjement med sine bøker, og bølger langt utover hva de selv kunne ane. Dyktig og stø moderator var Joakim Hammerlin, selv forfatter og for tiden lærer ved Nansenskolen, der han underviser i idéhistorie, filosofi og samfunnsrelaterte spørsmål.

Sakprosaens rolle i offentligheten
Hva kan gjøres for å styrke sakprosaens rolle i offentligheten ytterligere? Et beslektet tema til ovennevnte samtale, men som ble mer av en debatt mellom de taleføre og meningsfylte deltakerne, der den samme Joakim Hammerlin forsøkte å holde styr på deltakerne. Det var temperatur og rivninger mellom forfatter Marta Breen, generalsekretær i Norsk presseforbund Kjersti Løken Stavrum, professor Hans Hauge og professor Kjell Lars Berge. Særlig stor var forskjellene i oppfatning mellom Stavrum og Berge, om digitale medier og nettets rolle i nåtid og fremtid. Hvordan har ny teknologi så langt påvirket, og hvordan vil den påvirke, aviser, bøker og andre publikasjoner? Tonen var underholdende i all sin perfiditet mellom den tidligere redaktør Stavrum og retorikkprofessor Berge..

Etikk takk!
Det var sakprosaen som fikk hovedoppmerksomheten i paneldebatten om etikkspørsmål. Bakgrunnen for diskusjonen er at Forleggerforeningens i juni vil vedta et sett med etiske retningslinjer for utgivelsen av sakprosa her i landet. Forlagets Anders Heger, forfatter og leder av NFF, Marta Breen, forlegger og forfatter Edmund Austigard, forfatter og kritiker Jon Rognlien og forfatter Morten Strøksnes skulle ta stilling til  om bransjen trenger slike kjøreregler og om hvem som i så fall skal tolke dem og sørge for at de overholdes. Og hva med det frie ord? Vil ikke det bli hemmet? Her var meningene mange. Man sveipet innom skjønnlitteraturen, som raskt ble «frikjent». Og både Nord-Korea og Marit Christensens bok Moren inngikk friskt i debatten. Da forlagsdirektør Kari Spjeldnæs ble feilsitert i forbindelse med debatten rundt nevnte bok, deltok hun også ivrig – fra salen. Jeg oppfattet uansett konklusjonen slik at vi allerede har et relevant lovverk og en årvåkenhet i bransjen, og at et sett etiske retningslinjer både kan hemme og bli vanskelige å praktisere. Hvem skal sørge for at de overholdes? Et Forlagenes faglige utvalg? Og ved et eventuelt «brudd» – hva da?

Poesislam
Foreningen !les sto bak det forrykende arrangementet Poesislam, som ble arrangert for niende året på rad. Fjorårets norgesmester, Taro Vestøl Cooper, gikk helt til topps, og går dermed videre til norgesmesterskapet i poesislam i Oslo til høsten. Vi fikk også høre og se den amerikanske vinneren av den internasjonale poesislamkonkurransen. Konferansier Heidi Marie Vestrheim bandt det hele frekt og muntert sammen, og dro opp kvinneandelen, som med fordel kunne vært større. Og for de uinnvidde: Poesislam er en konkurranse i krysningspunktet mellom diktopplesning, standup og spoken word. Og publikum bestemmer, så mye krangling og latter rundt bordene før dommene falt.

Glade deltakere rundt konfransier Heidi Marie Vestrheim (nr. 2 fra venstre)
Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les.

Quiz
Tradisjonen tro var det også i år stinn brakke på festivalens quiz-arrangement, som alltid ledet av de strenge og drevne quizmasterne Anne Bull-Gundersen og Cato Schiøtz. Hele 30 lag var påmeldt. Stemningen og spenningen var stor, og spørsmålene sveipet som vanlig innom eldre og nyere norsk og oversatt litteratur, fra de sære, smale forfatterne til de mer populære, som jubileumsaktuelle Prøysen – og selvsagt var «bøkenes bok», Bibelen, som alltid med. Undertegnede var deltaker på laget Midt på treet, med ambisjonen «det viktigste er å delta» – og kom også slik ut. Favorittlaget, Dag Solstads «160741″, måtte i år se seg slått av laget med det Solstadroman-harselerende navnet«Det uoppløselige epileptiske element fra heltene i Telemark i perioden 1940 – 1945″, bestående av Nora Campbell, Tom Stalsberg, Espen Haavardsholm, Fredrik Wandrup og vår forlagskollega Knut Gørvell. Gratulerer!

Det stolte vinnerlaget, «Det uoppløselige epileptiske element fra heltene i Telemark i perioden 1940 – 1945″, med forlaget Knut Gørvel blindt til venstre.

En uvanlig bok om «å sette sammen to ting som ikke har vært satt sammen før», om ballongferder, kjærlighet og sorg. Nettopp utgitt på norsk.

Lunsj i Parken og andre steder
Ved å løpe fra sted til sted, og av og til gå for tidlig og komme for sent, var det som alltid mulig å få med seg et stort antall arrangementer fra de rikholdige litterære lunsjbordene. Gjennom valgets festivalkval kan likevel ikke alt og alle nevnes. Jeg konsentrerer derfor namedropingen rundt forlagets egne forfattere som sto opp eller satt ned på formiddagstid og selv måtte ofre lunsjen i litteraturens tjeneste. Totalt sett representerte de et imponerende mangfold av temaer og stemmer, nevnt i tilfeldig rekkefølge: Ingvar Ambjørnsen, Olav Brostrup Müller, Kim Leine, Knut Nærum, Flemming Rose, Ingvar Ambjørnsen, Nicolai Houm, Niels Christian Geelmuyden, Jon Ewo, Aage Storm Borchgrevink, Sigmund Aas, Thomas Vestgård, Maria Berg Reinertsen og Julian Barnes.

Lystmord på Fify Shades of Gray
Latteren sto i taket da den mangfoldige Liv Gulbrandsen, daglig leder i Leser søker bok, gikk løs på trilogien Fifty Shades of Grey – på 50 minutter. «.. så slipper du å lese den selv!», som det sto i programmet. Perfid, originalt, sylskarpt og vanvittig morsomt! Her kom hennes betydelige skuespillertalent til sin fulle rett, og det beste fra opphavet – legendariske Jorun Gulbrandsen og ditto Tron Øgrim.

Liv Gulbrandsen i aksjon.
Foto: Knut Gørvel

PolkaBjørn og Kleine Heine
Musikk hører også med på en litteraturfestival. Under den såkalte Banknatta, fikk jeg oppfylt en av mine våte drømmer: Se og høre PolkaBjørn og Kleine Heine live! De lar seg ikke så lett formidle. Det gjøre de best selv. Duoen er en helt egen sjanger, en slags Helan og Halvan, der den røslige og svært potente jodleren PolkaBjørn, brått også fremstår som både strupe- og smørsanger, mens KleineHeine er den glade, butte trekkspilleren, med stort instrument og reportoar, som på en naivfestlig måte binder det hele sammen. Og hva har jeg til felles med disse to? Jo, en absurd begeistring for den store, tyske jodlekongen Franzl Lang!

PolkaBjørn og Kleine Heine
Foto: fjosfestivalen.wordpress.com

«Jeg er fryktløs og frisk.
Jeg venter på et resultat.»

Slik åpner Iben Sandemoses nye skjønnlitterære bok, Den dagen i Firenze. Her beskriver hun hvordan det oppleves å bli rammet av alvorlig sykdom og gjennomleve en utfordrende medisinsk behandling og en krevende mental prosess.

I boken befinner jeg-personen seg i Firenze. Det er en deilig dag inntil fastlegen ringer og sier det fryktede ORDET, som snur opp ned på alt. At ORDET sannsynligvis er kreft, blir aldri uttrykt og har liten betydning for lesningen. Snarere gjør fraværet av en konkret diagnose at innholdet har gyldighet for mange mennesker som blir rammet av alvorlig sykdom eller skade. Det gjelder å bli venn med angsten og tørre å la seg konfrontere med egen sårbarhet.

Den dagen i Firenze er en sår bok. Innholdet sitter lenge i. Forfatteren bruker effektfulle litterære grep og et språk som skaper gjenkjennelse og gjenklang hos leseren, med vekslinger mellom nåtid og tilbakeblikk. Hun henter barndomsminner, bruker dissosiasjoner og assosiasjoner, som er med på å forklarer jeg-personens reaksjoner på en forståelig måte, og viser at tidligere opplevelser har betydning for hvordan vi takler nye utfordringer. Mange av tankene og emosjonene som beskrives er allmenne; følelsen av litenhet, behovet for omsorg og trøst når livet slår, den akutte lengselen etter mamma, selv om man er voksen.. Og så er det humoren! Av det skjeve, beske, bisarre slaget, som kan redde en gjennom det meste.

Iben Sandemose

I tillegg til å være en original bildekunstner, har Iben Sandemose en særegen forfatterstemme som alltid har truffet denne leseren godt. Spesielt inntrykk gjorde hennes bok Ugler i Sandermosen, der hun forteller om sin far Bjarnes vanskelige oppvekst, som sønn av den berømte og beryktede Aksel Sandemose. For meg var Den dagen i Firenze også en sterk og god leseopplevelse. I tillegg en bok for refleksjon og erkjennelse. For mange vil den være en trøstebok, og er kanskje gaven til en du vil vise omtanke og støtte i en vanskelig situasjon, men ikke helt vet hvordan. Boken er for øvrig dramatisert av NRK Radioteateret med Laila Goody som bokens jeg-person.

Iben Sandemose (f. 1950) er fra Oslo. Hun er utdannet formingslærer, og arbeidet flere år som sløyd- og formingslærer på Steinerskolen. Siden 1979 har hun vært kunstner på heltid. Hun har utgitt en rekke bøker, og hatt flere utstillinger med tegninger og grafikk. I 2004 mottok hun Oslo bys kunstnerpris og i 2011 ble hun tildelt Teskjekjerringprisen.

I disse dager har vi, sammen med Aschehoug, Gyldendal og Samlaget, lansert det nye ebok-formatet eBok+.

eBok+ er berikede ebøker for barn; ebøker med fargebilder, lyd og animasjon. Dette er en helt ny måte å lese illustrerte barnebøker på nettbrett. Hittil har bøkene man har kjøpt vært låst til den nettbrettleverandøren man har valgt. Med eBok+ du selv velge hvilket nettbrett du vil bruke til bøkene dine.

For å lese eBok+ laster du ned bokleseappen Boksnuser – en gratis app som finnes både for iOS og Android.

Det hele er veldig enkelt:
1. Opprett konto og kjøp eBok+ hos tanum.no.
2. Last ned Boksnuser-appen i App Store eller Google Play.
3. Åpne appen, logg inn med samme brukernavn som på Tanum.no – last ned – LES!

Hvis du har lyst til å se hvordan dette fungerer, kan du laste ned Boksnuser-appen og lese Reven og Grisungen-boken Tutomaten – den følger med helt gratis!

Har du – eller kanskje helst barnet ditt – lyst til å lese andre bøker, så finnes det foreløpig 100 andre bøker å velge i. Det er alt fra helt enkle bildebøker for de aller minste barna, til Leseløver og mer avanserte bildebøker med mer tekst. Vi kommer fortløpende til å legge til flere bøker i utvalget, og du finner dem HER.

Fordelen med Boksnuser er at du samler alle bøkene dine i en ryddig bokhylle; det er lett å finne frem til barnas favorittbøker. De forskjellige bøkene har varierende grad av berikelse: noen har lesehjelp-funksjon, lydbokfunksjon og opptaksfunksjon, andre har ekstra lyd og animasjoner. Mange barn er allerede vant med å bruke nettbrett, og nå er det altså mulig å bruke brettet til å lese bøker!

Du er ikke avhengig av å lese eBok+ på én plattform. Med Boksnuser kan du lese bøker på alle slags nettbrett. Hvis du skifter brett, er det bare å laste ned appen på nytt, logge deg inn, og vips så er bøkene på plass igjen! Bøkene du kjøper ligger lagret i Bokskya.

Les også intervju mer de prosjektansvarlige for ebok+ på NRK.no.

Et kjent sitat fra Frank Zappa går cirka sånn: “Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur”. Dette var vel ment som et argument for at det ikke nødvendigvis gir så mye mening å skrive side opp og side ned om noe så abstrakt som musikk. Men dansing om arkitektur høres jo forså vidt spennende ut, og jeg har i løpet av de siste par årene slukt biografier og selvbiografier, hovedsakelig om musikere, men også andre popkulturelle stjerner. Musikkbiografier gir oss som har lagt drømmen om et rockestjerneliv på hylla, en mulighet til å foreta en reise gjennom utrolige karrierer uten å selv bli møkkete på beina. Men de er også, på sitt beste, med på å tilføre musikken en menneskelig dimensjon og samtidig sette den inn i en større kulturhistorisk sammenheng. Dessuten gir det deg mange totalt unyttig funfacts som du kan lire av deg i nerdete og festlige lag.

Musikerbiografiene følger stort sett samme oppskrift, de prøver å skape et levende bilde av artistens barndom, og de forsøker å knekke koden om hvilke hendelser som førte til at nettopp dette barnet ble en stor musiker. Videre følger vi den bratte veien opp mot gjennombruddet, før alle anekdotene om et hektisk og vilt stjerneliv utfolder seg foran oss. Det er trøbbel, kvinnfolk og dop, alt går i dass, før artisten enten dør eller rasker sammen restene av sin fordums storhet og får et comeback eller en solokarriere på beina.

Kombinasjonen musikalsk geni /trøblete liv slår til for fullt i Catch a Wave – the Life, Fall and Redemtion of the Beach Boys’ Brian Wilson skrevet av Peter Ames Carlin. Hvert av Wilson-familiens medlemmer er verdt flere biografier, og historien er full av menneskelige forundeligheter. Brian selv er plaget og utilpass, men med et stort hjerte og – heldigvis for han og oss – et låtskrivertalent fra ytre rom. Det er likevel kontrasten mellom suksess og det dypeste mørket som gjør boken interessant. I tillegg maler den et stort og oversiktelig bilde av den viktigste musikalske tidsperioden i menneskets historie. (Nemlig!)

Forfatteren av slike bøker bør holde seg selv helt ute av bildet, og kun være en anonym observatør og kildegjengiver. Vi vil bli kjent med popstjernen og ikke en nerdete musikkjournalist, som prøver å stige i kredibilitet ved å skrive bok. Likevel er det nettopp når noen tør å bryte denne regelen at det kan bli virkelig interessant… Boka om Mötely Crüe, The Dirt: Confessions of the World´s most Notorious Rock Band bante vei for en ny bølge rocke-biografier, og er fiffig sammensatt av visuelle beskrivelser av et vilt rockeliv, der også bandmedlemmene selv slipper til med sine egne betrakninger, noen av dem med et vokabular som vitner om at bandkarrieren startet et stykke før skolegangen var avsluttet. Her finnes det dessuten en underliggende konflikt mellom forfatteren og de ulike bandmedlemmene, som fører til både dynamikk og mye festilig erting dem imellom.

En som tar forfatterskapet sitt med helt inn i dokumentaren er Johan Harstad i sin fabelaktige bok, Motorpsycho: Blizzard. Harstad skulle egenlig bare skrive en liten lefse om plata Blissard i forbindelse med Morgenbladets kåring av de 100 beste norske albumene, men endte opp med en personlig skildring av Motorpsychos musikk. Her kombinerer han poetiske skildringer av stemningene i Motorpsychos musikk med harde fakta og tekniske finesser rundt inspillingene.

Selvbiografien til store stjerner følger også den samme kronologiske rekkefølgen, men gir naturlivis litt mer troverdighet for penga, og har ofte mer fargerike beskrivelser både fra barndom og karriere. De er nesten uten unntak skrevet sammen med en med-forfatter, og gudskjelov for det. De beste selvbiografiene lar alikevel stemmen til hovedpersonen komme tydelig fram, slik at det blir som å sitte å høre den slitne rockern fortelle om sitt liv foran leirbålet. Selvbiografien til Lemmy (vokalist i Mötörhead) med den klingende tittelen White Line Fever, har bevart den direkte  og sleivete tonen til styggen sjøl, samtidig som han må ha fått store doser hjelp til å få anekdotene i riktig rekkefølge og en like stor dose språklig opprydningshjelp. Det er uansett befriende å høre en musiker snakke fritt om alt fra musikkbransjen til kåte groupies. Lemmy har aldri vært redd for å snakke rett fra (den sansynligvis tynnslitte) levra.

Sterkt relatert er den fabelaktige I am Ozzy, der Ozzy Osbourne (Black Sabbath) i sitt karakteristiske egne språk utleverer sitt liv, totalt usminket og ærlig. For en som burde ha verdens største, kroniske fylleangst, er det imponerende å legge ut om katastrofale flauser på løpende bånd, med et tjukt lag selvironi. Boka er rett og slett vanvittig morsom, noe som er sjelden blandt selvbiografier. Både Lemmy og Ozzys selvbiografier gir full valuta for pengene, men her ligger selvsagt et takknemlig materiale til grunn , da begge selv har sørget for å aldri ha en kjedelig kveld i sitt liv.

At gitaristen i verdens tøffeste rockeband Guns´n´Roses skulle komme med selvbiografi var kanskje mer overraskende. Kjent for å gjemme seg bak et tungt drapperi av svarte krøller, med mørke, runde solbriller og siggen i kjeften, skulle man ikke tro denne tause gitarguden hadde mye på hjertet. Men Slash’ selvbiografi Slash gir et levende bilde av et menneskeliv som er alt annet enn vanlig, beskrevet på en måte som likevel gjør det lett for leseren å identifisere seg med reisen han foretar. Her spiller også byen Los Angeles en viktig rolle. Slash vokser opp midt i denne musikkmetropolen omgitt av sin hippiemor og hennes kjendisvenner, alt beskrevet med et stort detaljnivå. Du kan også kjenne den sure lukta av billig Nighttrain-vin og Axl Roses sure sokker, når han byr på scener fra bandets lutfattige utgangspunkt. Det er klart, når du allerede som 19-åring har prestert å bli junkie og skrevet riffet til Sweet Child of Mine, så har du et greit utgangspunkt for en livshistorie.

Noen selvbiografier derimot, avslører sider ved musikeren du gjerne skulle vært forruten. Den forferdelige Heavy Waging Peace, eller Memoarer på norsk, av Neil Young gjorde at jeg måtte ta en lang pause fra musikken hans, musikk jeg har beundret nesten hele livet. Boka er egentlig ikke noen typisk selvbiografi, men løse blogg-innlegg om totalt uinteressante temaer som Neil Young føler for å snakke om den dagen. Om du er interessert i miljøvennlige biler, modelltog-samlinger, filformater for musikk og new age-svada, kan det hende du finner noe av verdi, men om det er artisten og mennesket Neil Young du er interessert i, så hold deg for Guds skyld langt unna. Jeg leste forøvrig boken i norsk oversettelse, og hadde stemmen til Arild Rønsen i hodet hele veien, noe som heller ikke hjalp på helhetsopplevelsen.

En av de mer vellykkede skildringene av et band jeg har lest er Inside Out – A personal story of Pink Floyd, fortalt av trommis Nick Mason. Trommisen som observatør er egentlig perfekt, da han har opplevd hele sirkuset med passe nærhet/avstand, og er passe nøytral hva gjelder indre stridigheter i bandet. Her er dessuten selve det musikalske gitt mye større plass, noe som ofte mangler i musikkbiografier. Trommisen har ofte tatt litt mindre droger enn resten av bandet, så de dokumentariske fakta blir litt mer troverdig.

Musikkdokumentarer på film er selvsagt en mer logisk måte å vise fram en artist eller et band på, da man får med bilder og musikk på kjøpet. Men en bok varer lenger, og dessuten kan du nyte den på sengekanten uten å vekke kone og naboer. En god musikkbiografi handler ikke bare om en spesifikt dyktig musiker, men sier noe om en tid, et fenomen, eller enda bedre om oss mennesker generelt, og hvordan musikk fungerer som arkitektur: Broer og murer mellom kulturer, felles bygninger vi kan møtes i. Så da er det uten tvil naturlig at noen danser om denne arkitekturen.

Flu Hartberg
Foto: André Løyning