Flink pike er Gillian Flynns tredje roman, og hennes absolutte gjennombrudd som forfatter. Jeg ble helt bergtatt av denne romanen/thrilleren. Humoren er en ting, den er både rå, beksvart og befriende. Jeg tok meg selv i å le høylytt flere ganger. Degenererte og forkvaklede menneskesinn er en annen dimensjon som denne amerikanske forfatteren viser stor innsikt i. Svært overraskende vendinger i historien er en tredje dimensjon, og i tillegg er boken spennende. Jeg anbefaler denne thrilleren på det sterkeste. Flink pike var for meg fjorårets store leseopplevelse.

Og her litt om handlingen i boken:
Amy Elliot, kona til bokens hovedperson, Nick, forsvinner plutselig sporløst. Nick blir umiddelbart mistenkt for å stå bak forsvinningen, og med god grunn: Nesten alle spor fører tilbake til ham. Etter hvert introduseres vi for Amys dagbok, som sterkt underbygger mistanken mot nettopp Nick. Men absolutt ingenting i denne thrilleren er slik det ved første øyekast ser ut som..

PS fra forlaget: Tom Kristensen (f. 1955) er utdannet siviløkonom og ingeniør, og har arbeidet innen bank, industri og finans. I 2001 debuterte han med kriminalromanen En kule. Siden har han skrevet flere spenningsromaner fra finansmiljøet. Mange av bøkene er oversatt. I 2007 mottok Kristensen Rivertonprisen for boken Dødsriket. Tidligere i år utga han Mientologene, som er hans første bok for ungdom.

En bok som jag verkligen ser fram emot att läsa är Den sista kejsarinnan av Kina av Jung Chan, författaren till Vilda svanar. Det är berättelsen om änkekejsarinnan Cixi, som styrde kejsardömet fram till dess fall. När hennes man, kejsaren, dog 1861 sattes deras son på tronen, men genom Cixis palatskupp tog hon makten och styrde bakom en silkesskärm för att dölja henne från de manliga ministrarna. Under hennes tid infördes industrin, järn­vägar, elektricitet och telegraf samtidigt som armén moderniserades. Hon avskaffade vidriga bestraffningar och förbjöd den hemska seden med fotbindning. Samtidigt plågades riket av olika kriser, bland annat boxarupproret och krigen med Frankrike och Japan.

Jung Chan är en kinesisk-brittisk författare som slog igenom internationellt 1991 med den självbiografiska Vilda svanar, en bok som sålt i mer än 10 miljoner exemplar och översatts till ca 30 språk. Hon har också skrivit en biografi om Mao, en riktig tegelsten som tog tio års arbete.

När jag läste Vilda svanar blev jag djupt berörd av hennes släktkrönika och berättelsen om tre kvinnor i tre generationer. Jung Chan är en underbar författare och jag tror att berättelsen om Cixi är minst lika bra.

Jag läser mycket på sommaren, särskilt av mina författarkollegor i deckarbranschen – jag får passa på när jag inte själv är i skrivartagen. Till exempel tänkte jag läsa Johan Theorins sista bok i Ölandskvartetten, Rörgast, och Jo Nesbos Polis, som jag sparat tills jag verkligen kunde njuta av den vid vår brygga i Sandhamn.

PS fra forlaget: Viveca Sten er utdannet jurist, og har utgitt en rekke fagbøker. I dag er hun heltids kriminalforfatter, og hennes romaner har solgt over 1 million eksemplarer bare i Sverige. Viveca bor utenfor Stockholm sammen med mann og tre barn. Siden barndommen har hun tilbrakt somrene i Sandhamn, på Sandön i Stockholms skjærgård. Handlingen i hennes kriminalromaner utspiller seg i disse idylliske omgivelsene. Hennes siste roman på norsk er I kampens hete, som kom ut tidligere i år.

Hva skjedde oss i 1814? Min boklesning i år har hatt et stort innslag om mirakelåret i vår historie, 1814. Det kan være spennende lesning! Langt mer spennende enn dårlig krim. Vi kommer på nært hold av hendelser og aktører som ble viktige for Norge i de to hundre år som er gått siden da. Vi får avslørt noen myter, som motgift mot nasjonale glansbilder og korrektiv til det pjattet som underholdningsfolkene i NRK serverer når de lager show om 1814.

Så jeg betenker meg ikke på å anbefale noen 1814-bøker til sommerlesning!

Da nevner jeg mine tre favoritter: Arild Stubhaugs biografi om Jacob Aall (Aschehoug), Håkon Harkets bok om jødeparagrafens forhistorie (Dreyer), og det suverent beste oversiktsverket: Rasmus Glenthøjs og Morten Nordhagen Ottosens 1814 – krig – nederlag – frihet (Spartacus).

Glenthøj (dansk) og Ottosen (norsk) er det nye radarparet i nordisk historieskrivning, begge unge, med bred innsikt, skarpt blikk, god fortellerevne og nesten ufattelig stor produktivitet. I boken om 1814 (som samtidig er kommet på engelsk og dansk) spenner de ut det store lerret: Napoleonskrigene, som omkalfatret hele vår verdensdel, flyttet grenser, veltet troner og førte med seg en endeløs rekke blodige slag og enorme lidelser.

De omveltningene som skjedde i vårt hjørne av Europa, var ikke av de blodigste. Norge kom ut av krigen som en av de få vinnerne, med nyreist selvstendighet og en grunnlov som har bestått siden. Danmark var blant taperne: den eldgamle «helstaten» ble sprengt, økonomien brøt sammen og «rest-Danmark» var for alltid redusert til en småstat som lå sårbar for invasjon både syd- og nordfra. Sverige mistet Finland, men «vant» til gjengjeld Norge, som en brysom partner i en meget spinkel union. Altså en tvilsom gevinst?

Alt dette rulles opp som et skjebnedrama – men forfatterne viser hvor åpen situasjonen ofte var. Ett eksempel: Den dansk-norske prins Christian August ble valgt til svensk tronfølger og kunne ha blitt leder for et samlet Norden, men han døde av hjertesvikt straks etter. Den neste tronfølgeren, Jean-Baptiste Bernadotte eller Karl Johan, ble valgt gjennom tilfeldighetenes spill. Han forstod å vende kappen etter vinden – men også han kunne så lett ha falt ut av den nordiske scene, dersom han var blitt konge av Frankrike (som han håpet) eller ble felt i et slag (som nordmennene håpet).

«Norge og vi nordmenn!» har vært oppskriften for så mange norske bøker om 1814. Det gjaldt å drive «nasjonsbygging» ved å innbille folk at det som skjedde oss i 1814, var et utbrudd av folkets (særlig bøndenes) vitale krefter, som hadde sovet under den lange unionen med Danmark.

Glenthøj/Ottosen skjærer igjennom slike myter. De legger ikke skjul på at grunnlovsverket hadde vært utenkelig uten den innsatsen som en dansk prins gjorde, og at utformningen av grunnloven var et utpreget eliteprosjekt. De godene 1814 gav oss, blir ikke mindre av den grunn.

PS fra forlaget: Lars Roar Langslet er en av Norges fremste biografer og kulturskribenter og har utgitt en rekke bøker, bl.a. biografiene Kong Olav V av Norge – Monarkiet i en brytningstid (1992), Olav den hellige (1995), Christian IV, konge av Danmark og Norge (1997), Christian Frederik, konge av Norge (1814), (1998), Christian Frederik, konge av Danmark (1839-48) (1999), Den store ensomme. En biografi om Ludvig Holberg (2001), Sønnen. En biografi om Sigurd Ibsen (2004). I 2006 utkom Når fuglen letter. Skisser om kunst og kunstnere. I anledning grunnlovsjubileet utga Langslet tidligere i år boken Christian Fredrik – en biografi.

Lars Roar Langslet var for øvrig kultur- og vitenskapsminister 1981-86, han har vært universitetslektor og forsker ved Universitetet i Oslo og mangeårig kulturjournalist i Aftenposten. I 2007 ble han tildelt Karen Blixen-medaljen av Det Danske Akademi, som uttdeles med mange års mellomrom som heder til et utenlandsk forfatterskap av særlig betydning. Tidligere prisvinnere er Astrid Lindgren (1985), William Heinesen (1985), Václav Havel (1997), Einar Már Gudmundsson og Thór Vilhjálmsson (1999).

Camilla Kuhn lager originale, morsomme og gjerne litt urovekkende bøker. Hun både skriver og tegner selv. Her er to av hennes bildebøker jeg gjerne vil anbefale som gode feriebøker for barn – og voksne:

Camilla Kuhn: Samira og skjelettene
Synes du skoleferien blir litt lang? Hva med ei bok som foregår på skolen? Denne boka er både morsom og litt skummel. Samira er fornøyd med å være Samira, men en dag forteller læreren at alle har et skjelett inni seg. Samira synes det er ekkelt. Hun vil ikke ha det.
- Ikke jeg! sier Samira.
- Jo, sier læreren. – Det har du. Og Frida også. Bare se, tennene deres titter fram.
Samira nekter i det lengste, men fakta er fakta. Hele dagen tenker Samira på at alle har skjelett. Går det kanskje an å ta det vekk?

Gorm er en snill orm
En fyr som har store problemer med å se sannheten om seg selv er ormen Gorm, som Kuhn skrev om i fjor. Ormen Gorm spiser i følge seg selv bare boksemat. Aldri mus eller levende dyr, nei! Aldri! Men den som ser godt på bildene, vil legge merke til at de små gnagerne har en lei tendens til å forsvinne når ormen Gorm lukker øynene og svelger …

Lettlest
Noen lærer seg kanskje å lese selv i sommer? Da er dette to fine bøker:

Anette V. Heiberg: Hunden (Serie: Løvunge 6-9)
Dette er en enkel forviklingskomedie med bra historie og masse tegninger. Den handler om bestemor som skryter av den nye hunden sin, men alle andre ser med en gang at det er en løve.
- Neida, sier bestemor.
- Det er Ludo. Han er bare litt leken.
Til slutt kommer postmannen med en pakke. Det er bestemors briller som er funnet gjenglemt i dyrehagen. Nå ser også bestemor at hunden er en løve.
- Hjelp, en løve! roper bestemor.
- Men hvor er Ludo, da?
Leseren får da se at Ludo står litt engstelig i dyrehagen sammen med krokodiller og jungeldyr..

Karin Kinge Lindboe: Sam og Noa og papegøyen Papaya (Serie: Den hvite lesehesten 6-9)
En annen som kan skrive er Karin Kinge Lindboe. Hun har utgitt flere gode romaner for ungdom, men også 7 lettlestbøker om vennene Sam og Noa.

Jeg er glad i bøker som byr på en overraskelse underveis. I denne boken rømmer for eksempel ikke papegøyen Papaya, slik man kanskje skulle tro på forhånd. Derimot setter den seg fast i håret til Noa. Fuglen klarer å vikle føttene grundig inn i krøllene hans, og er i det hele tatt temmelig uforutsigbar, uten at det blir urealistisk og masete. Fin å lese, morsom og klok bok. 

Kapittelbok
Til slutt vil jeg anbefale en kapittelbok med mange store og fine tegninger, nemlig den originale Krokodilletyven:

Taran L. Bjørnstad og Christoffer Grav: Krokodilletyven
Hvis du får lyst til å stjele en liten krokodille i sommer, bør du lese denne. Odd er ikke særlig tøff og strever med å oppnå respekt på skolen og hjemme. Det vil han rette på. Da klassen er på tur til akvariet i Bergen, får han en lur idé. Hva om han klarte å stjele den lille krokodilleungen de har der og ha den som sitt private kjæledyr? Da vil nok alle synes at han er en skikkelig barsking.

Snart settes planen ut i livet. Selve tyveriet lykkes for Odd, men hvordan skal man egentlig holde styr på en glupsk krokodille? Forfatteren tar Odd på alvor, samtidig som det er både dramatikk og humor. Morsom bok med kapitler og store tegninger. Fin å lese høyt.

Bjørn Rørvik
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Bjørn F. Rørvik (f. 1964) har vokst opp på Hadeland, men bor nå i Oslo. Han har utdannelse i media og kommunikasjon fra Distriktshøgskolen i Volda, og har jobbet som frilansjournalist, kinomaskinist, radiotekniker og med film- og videoproduksjon. Mest kjent er han imidlertid som forfatter, blant annet av de populære bøkene om Reven og Grisungen, Mesterdetektiven Purriot og suksessen Bukkene Bruse på Badeland. Tidligere i år kom Bukkene bruse vender tilbake, en oppfølger til Badeland-suksessen. Bjørn har samarbeidet med en rekke anerkjente illustratører, og bøkene hans er solgt til en rekke land.

Jeg leste nylig Torgny Lindgrens siste roman, Klingsor, en bok jeg gjerne anbefaler som lektyre i sommer. Romanen finnes foreløpig bare på svensk, men bør være lett tilgjengelig for norske lesere på originalspråket. Den kommer for øvrig på norsk neste år. Klingsor er en kunstnerromanen, der vilkårene for det skapende menneske står sentralt. Boken er et portrett av kunstneren Klingsor, der Torgny Lindgren igjen viser at han er en av Nordens største fortellere.  Her er et lite utdrag fra boken:

«Hur han än vände och vred på glaset inför sina glupska ögon stod det snett och lutande. Det lutade mycket kraftigt, än hit, än dit. Att stå rakt upp som ett anständigt glas förmådde det inte. Glaset hade helt enkelt rätat på sig.

Men eftersom det stod på en stubbe som varit sågad mot alla regler och i strid med alla anvisningar från skogsbolagen hade det blivit rakt upptill, snett nedtill. Med sin överdel hade det siktat mot stjärnorna, med sin bas hade det varit bundet vid jorden och slav under tyngdkraften.

Och med ens stod det klart för honom att den döda materien inte är död.

Det var i den stunden han blev konstnär.

Glaset hade levat sitt liv, det hade insett sin snedhet och sin lutande belägenhet och beslutat sig för det stolta upprättståendet. Utan att riktigt förstå konsekvenserna. Om glaset haft ett namn hade det hetat Klingsor.

Han hade själv formulerat sitt mål: att med måleriets kirurgi öppna föremålen och visa deras inre liv.

Det är ju vad all konst i grunden syftar till. Och aldrig förmår.

Klingsor utvecklades aldrig som konstnär. Han blev inte bättre, han blev inte sämre. Samtidigt var detta hans storhet, genom att aldrig svika sig själv förblev han medelmåttig och grandios, hur djupt man än borrar i den svenska konstens historia finner man alltid nere i de väldigaste djupen Klingsor.

Det anstår oss inte att göra Klingsor mindre än han var.»

Fam Ekman
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Fam Ekman (f. 1946) er født i Sverige, men har vokst opp i Norge. Hun er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole og ved Statens Kunstakademi i Oslo, og er kjent som en særegen og original bildekunstner og forfattere. I 1976 debuterte hun med bildeboken Hva skal vi gjøre med lille Jill? Hun har senere utgitt en rekke bøker, som for lengst har blitt samlerobjekter for voksne kunstkjennere. Tidligere i år kom nok en bildebok fra hennes hånd, Spiller dere sjakk, sa Lucy.

Fam Ekmans bøker er solgt til flere land og hun har fått en rekke priser, bl.a. Bokkunstprisen i 2003, Riksmålsprisen i 2007 og Kritikerprisen i 2008.

Min sommerbok er Kari Sverdrups VERDEN, LIKSOM.

Allerede omslaget på denne boka signaliserer sommer – hvit bakgrunn med to kirsebær. Det er kanskje litt rart at jeg alltid tenker sommer når jeg drar denne fram fra bokhylla – for når boka starter er det vinter. Vi følger Andrine fra hun er 12 år til hun er 20. I rammefortellingen ser hun tilbake på livet sitt gjennom seks noveller.

Men egentlig er det en kamuflert roman Sverdrup har skrevet, etter min mening. En kunstnerroman – om det talentfulle barnet som er på vei til å bli en stor pianist. Og som strever med kunsten sin, og kjærligheten til maleren Daniel.

Ja, det er dose Alberte av Cora Sandel her.

Og det er kanskje en enda større bit Bjørg Vik.

Men mest av alt er det en solid dose av språkkunstneren Kari Sverdrup som leker med ordene slik sikkert Andrine ville ha lekt med tangentene på pianoet sitt.

Og du lever sommeren gjennom denne boka. Og føler sommeren. Og er med når Andrine og faren høster kirsebærtreet:

«De tynne greinene på treet bøyde seg, så fulle av bær var de. Hun tok et par i hånden. Skinnet var blankt og mørkerødt, de gulgrønne stilkene festet sammen øverst oppe. Saftige, modne… Hun rykket dem løs fra kvisten. De lyste rødt på håndflaten hennes. Hun hadde ikke hjerte til å putte dem i munnen. I stedet slapp hun dem ned i bøtten.

         – Så mye bær har jeg aldri sett på dette treet, sa pappa. – Det må ha vært en perfekt sommer.»

En tynn bok, en nesten skjør bok, om noen sitrende tilbakeblikk på ens egne valg i livet. En bok som det ifølge forfatteren selv tok lang tid å skrive, og som man bruker tid på å fordøye.

Hermed har jeg anbefalt denne vesle bortgjemte diamanten i Sverdrups forfatterskap.

Jon Ewo
Foto: June Witzøe

PS fra forlaget: Jon Ewo er født i Oslo i 1957. Han har jobbet som konsulent, redaktør, forfatter, frilanser og forlegger. I 1993 utkom hans første ungdomsbok. Siden har han skrevet romaner med stor relevans og appell til ungdom. Alle bøkene har temaer og et språk som treffer de unge, og en god porsjon humor. Ewo har i tillegg skrevet vaskeekte krim og barnebøker i flere sjangere samt artikler om moderne teknologi for diverse aviser og magasiner. Tidligere i år kom den kritikerroste boken 1814 – Nære på. Boken, som er utgitt i forbindelse med Grunnlovsjubileet, er beregnet på barn og unge. Den er allerede trykket i to opplag.

Jeg startet sommeren med denne, i overkant uheldige, setningen til kjæresten min: - I år tenker jeg å lese sånne bøker som du leser, Gro. Litt sånne hjernedøde…

Hun tok ikke det så pent. Fortjent. Det var en av de gangene i livet mitt at jeg selv hørte hva jeg sa høyt, og i et brøkdel av et sekund stivnet alt i kroppen min, og jeg prøvde å gjøre hva jeg kunne for å ta ordene tilbake før de nådde hennes ører. Selvfølgelig totalt umulig. Jeg har derfor brukt de første sommerdagene på å male hjemme, rydde litt og vaske for å utligne denne blooperen. Vi ler riktignok av det nå, men bøkene har jeg så langt ikke fått startet på.

Med denne lille historien har jeg allerede avslørt at jeg er litt nerdete i bokveien. Jeg leser stort sett for å lære. Den dagen boken «Tenk før du snakker» kommer ut, har jeg lovet Gro å pugge den ASAP.

En av de bøkene som har gjort stort inntrykk på meg er Alt sitter i hodet. En innføring i NLP av Trine Åldstedt, og er en bok jeg blei nysgjerrig på etter at jeg hadde kommet på landslaget og jobbet litt med en av idrettspsykologene der. Jeg hadde kjent på kroppen hvor mye NLP kunne forbedre mine prestasjoner på banen og blei nysgjerrig da jeg så boken til Trine i bokhylla. Den levde opp til forventningene. Her fant jeg mye jeg kunne dra med meg videre inn i livet som kjæreste, venn, datter og håndballspiller.

Denne boken skulle også vise seg å bli et springbrett inn i en annen verden for meg, og er dermed tilknyttet et sterkt sommerminne. Kjæresten min hadde akkurat blitt gravid, og jeg var sykemeldt fra jobben min som håndballspiller. Litt usikker på om jeg skulle spille mer eller legge opp. Med et barn på vei, visste jeg at jeg måtte bli kvitt frykten inni meg som sa:«Hva nå, Anja?», og ta kontroll over situasjonen. Jeg meldte meg derfor på et kurs i Bergen og utdannet meg innenfor NLP samme sommer. Lærdommen boken ga meg, og gutsen til å ta dette kurset, banet vei inn i en ny verden. Av spenning, og samtidig en deilig ro. Jeg visste fortsatt ikke hva jeg skulle videre i livet mitt – bortsett fra å gjøre mitt aller beste i mammarollen. Men jeg var helt overbevist om en ting: Det kom til å bli bra.

Boken inneholder mange fine øvelser som er gode å trene på for å overvinne frykt og begrensninger. Den er enkel å forstå, og lettlest. Dette gjorde at det var lett å sette i gang med det jeg ville trene på – med en gang. Jeg er ingen venter.

Jeg driver fortsatt meg håndball og trener daglig. Fysisk trening. Det jeg har opplevd etter å ha trent mental trening, er at noen av effektene er ganske lik fysisk trening. Pupillene øker og pulsen stiger. Likevel er det morsomste med mental trening og NLP for min del overføringsverdien direkte til prestasjonene på banen.

Bokens tittel forstyrret meg imidlertid litt, siden jeg er en ekstremt visuell person. Da jeg leste «alt sitter i hodet», så jeg bokstavelig talt for meg hvordan alt inni hodet mitt «satt». Altså sittende hjerneceller, gjerne i dype samtaler og med en kaffekopp. Det er litt av det NLP handler om. Oppdagelsen rundt hvordan vi tar inn ulik informasjon.

Mennesket er en rå, magisk skapning. Den vi er er i stor grad tillært. Vi er vesentlig enklere enn vi tror og med små grep kan vi endres, lære på ny eller avlære. Virkemidlene er sansene våre og en åpenhet og villighet til å erfare. Bare sansene er rene, altså fri fra medikamenter eller rusmidler. Jeg syntes det er spennende å lære mer om, og å kjenne på kroppen hvordan det fungerer.

Så langt i sommer har jeg altså ikke fått frem lesehesten i meg, men sønnen min Mio har det. Han elsker bøker og å bli lest for. Nå er det den danske boken Niller Pilfinger som er kulest. Den er skrevet av Stine Josefine Dige, og vi oppdaget den da vi var på Stork Klinik i København for å få hjelp til å få barn. Der fant vi  Niller Pilfinger i hylla på venteværelset. Jeg husker så godt da jeg åpnet den, og hvor glad jeg blei over bokens innhold. Niller er en liten gutt som lever sammen med sine to mammaer. Historien handler om helt vanlige ting i en helt vanlig gutt sitt liv, og egentlig ikke om at han har to mammaer. Det bare er sånn. Jeg liker det med denne boken. Mio er mest opptatt av at Niller har en helt rå sykkel og en heliumballong av en drage som tar med Niller på en flytur.

Jeg fantaserte om dette på Stork. At Gro og jeg skulle få et barn og at det skulle føles så normalt som det står i boken om Niller. Det er en god følelse å lese den sammen med Mio, i tillegg til alle pekebøkene selvsagt. Han er inne i en fase nå hvor han synes det er skikkelig morsomt å vise hvor mange ord han kan. Det er bra. Han skal lære seg å sette ord på ting, og få øve seg på å si rette ord til rett tid. Litt som forebygging, slik at han en dag slipper å stå å høre seg selv si: – I år tenker jeg å lese litt sånne bøker som du leser, Gro. Litt sånne hjernedøde…

God sommer!

To favorittbøker jeg gjerne anbefaler til mine norske lesere som sommerlektyre er: Abrahams bok av den fransk-jødiske forfatteren Marek Halter og romanen Parfymen, historien om en morder, av den sveitsiske forfatteren Patrick Süskind. Nedenfor kan du lese litt om hva de to fantastiske og dramatiske bøkene handler om.

Marek Halter: Abrahams bok
Boka er forfatterens testamente til verden, basert på tanken om at uten kjennskap til historien, kan en heller ikke lære noe av den. Ved å gjenfortelle hendelsene i sin egen familie, forteller han jødeslektens historie. Han skildrer to tusen år med strid, landflyktighet, grusomhet og håp. Historien ender i ghettoen i Warszawa i 1942.

Patrick Süskind: Parfymen. Historien om en morder
Jean-Baptiste Grenouille blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår.
Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro – han har ingen lukt! Til gjengjeld har han en fantastisk velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesen og blir verdens mest geniale parfymemaker. Romanen er både en krønike der det groteske dominerer, en satire over opplysningstiden og en personskildring om en kunstnerisk besettelse. Romanen er filmatisert.

God lesning!

Sommerhilsninger fra Olivier

Olivier Truc

PS fra forlaget: Olivier Truc (f. 1964) er fransk forfatter, journalist og korrespondent for Le Monde og Le Point. Siden 1994 har han hatt base i Stockholm og har bred kunnskap om nordiske forhold. Han har produsert flere TV dokumentarer og har utgitt to bøker. I Fra dypet har han skrevet om nordsjødykkernes historie sammen med Christian Catomeris. Hans skjønnlitterære debut, den kritikerroste thrilleren Førti dager uten skygge, kom ut tidligere i år, og er oversatt til norsk av Egil Halmøy. Tom Egeland beskrev den som en «Mørke grøss fra sameland» i sin anmeldelse i VG, og ga den terningkast 5.

«Jordmor Roger er unik 
liker klipping, blod og skrik.
Når babyene kommer ut,
er han klar med saks og klut.»
Fra Hva gjør de dagen lang

Ellisiv Solskinnsbakk

Ellisiv Solskinnsbakk (f. 1976) er fra Bodø, bosatt i Oslo og er utdannet radiojournalist. Hun har jobbet i barneradio og i NRK Barne-TV, og har flere års erfaring som ansatt i barnehage. Hva gjør de dagen lang er hennes første bok. Gjennom muntre rim forteller hun hva voksne (kanskje) gjør når de er på jobb hele dagen. Boken er fargerikt illustrert av hennes ektemann Endre Skandfer, som hun også har et annet vellykket samarbeidsprosjekt med – nemlig døtrene Emthe og Erle. Jeg har tatt en prat med Ellisiv om hvordan hun fikk ideen til boken, om det å debutere og om å lage bok sammen med mannen sin.

-          Du debuterer i høst med boken Hva gjør de dagen lang? Hvordan fikk du ideen til å skrive om hva voksne bedriver når  barna er i barnehage og på skole?

-          Inspirasjonen kom da jeg var i min første fødselspermisjon og gikk og trillet vogn i timesvis hver dag. Det er nå blitt fire år siden. Da går man litt på utsiden av A4-livet og betrakter folk til og fra, eller ser folk som er i sving med utendørsjobber. Byen bobler av små og store arbeidsoppgaver som må utføres av noen – hver dag. Den første historien var gassballongselger Lucy Lee, med en fabulering om hvor hun fikk ballongene fra og hvorfor de ble så dyre. Det kunne vært en egen bok i seg selv, men jeg ville portrettere flere. Etterhvert snek også førerhunden Bissi Bee seg inn. Det ble et lite brudd med premissene i rammehistoria, men hun er en av mine favoritter – og inspirert av en ekte hund. Jordmora Roger finnes også. Historiene ble til på buss, trikk, gatehjørner og i parker. Mye småflikking. Historiene skulle fungere og være interessante, det skulle være rim, rytme, og en bra punchline til slutt. Mye som skal på plass i løpet av relativt få setninger – en slags Scrabble på speed.

 -          Har utgangspunktet vært å fabulere rundt hva voksne faktisk gjør eller hva barn tror voksne gjør?

-          Underveis kalte vi prosjektet for en yrkesvilleder, jeg vil si det er en blanding av hva de kanskje gjør og hva barn kanskje tror de gjør. Jeg vil jo ikke ødelegge all mystikken, heller. Derfor har jeg lagt til noen overdrivelser og umuligheter og en del fjotteri, såklart.

-           Kan du huske om du selv lurte på slike ting da du selv var barn?

-           Og, ja! Jeg lurte veldig på hva de voksne egentlig drev med da jeg var lita. Tenker at de voksne snakka litt mer TIL oss da, enn MED oss, og man brant inne med mange spørsmål. De få jeg fikk ganske god oversikt over hva drev med, var lærerne og de som jobba på kiosken. De andre var mer mystisk. Min egen far, for eksempel, var telegrafist og jeg hadde et nærbilde i hodet av handa som stadig tappet på morsenøkkelen (som jeg ikke ante at den hette da) og hodetelefoner og pipelyder og mystiske radiosignaler. Han jobba i flytårnet og jeg skjønte ikke hvordan den tappinga skulle bringe flyene trygt ned på bakken, eller hvordan en vanlig arbeidsdag så ut. Og så var jeg med ei venninne på jobben til faren, nede ved havna i Bodø. Der var det masse, masse kabler, virkelig svære ruller med kabelledninger, etasje på etasje men ingen sa hva det var og hva de gjorde med dem – og jeg turte ikke spørre. Det var greiest med de foreldrene som jobbet i butikker av ulike slag. Kjøp og salg av varer, det skjønte vi.

-          Boken din er skrevet på rim, en form som har fått en oppsving de senere år. Hvorfor valgte du «rim og rytme» fremfor prosa?

-           Jeg har alltid elsket rim. Det er noe magisk med barn som messer historier på rim – på rams. Noe spesielt ved måten de plukker opp og husker historien på. Og regler vil de høre om og om igjen. Akka bakka bunka rakka… Rim blir bedre med en viss rytme. Men denne rytmen i språket virker det som vi setter mindre pris på etterhvert som vi blir større og omringes av dagligdontspråk. Så er det en del som gjenoppdager språkgleden og rytmen i seg selv når de begynner å lese for egne barn. Rim smitter!

Sjøl holdt jeg på interessen opp gjennom tenårene. Da skrev jeg dikt som kom på trykk i lokalavisa – under psevdonym, såklart, for jeg syntes det var litt flaut. Høydepunktet kom da jeg var på fest hos venners venner, og oppdaga at ett av mine dikt hang på kjøleskapsdøra! Diktet handla om brudd, og jeg ble så stolt at jeg holdt på å avsløre meg.

Jeg vil si historiene i Hva gjør de dagen lang, er prosaiske rim. Jeg liker å skrive med tvangstrøye på, hvor rammene er ganske utfordrende, men tydelige – men jeg ønsker å holde et uanstrengt språk. Det skal ikke være så høytidelig.

-          Boken din er illustrert av mannen din, Endre Skandfer. Kan du si litt om hvordan dere har samarbeidet?

-          Ja, jeg er så heldig at jeg nettopp har feira ti års bryllupsdag sammen med illustratøren, så det kunne jeg sagt mye om. Endre er egentlig animatør, men har flere bøker bak seg, og det ga en tiltrengt trygghet i bånn for meg som gjorde dette for første gang. Vi har vært flere år underveis med prosjektet, men lenge sto historiene for seg selv. Som travle småbarnsforeldre flest, har vi lite tid til overs, så det ble en del kroting og skribling på servietter hvis vi var en sjelden tur på kafè. Kroting bakpå uåpna/åpna post, eller avishjørner, er Endres spesialitet. Da det nærmet seg deadline, samlet vi alle konvolutter, servietter og avissnipper og rørte det sammen med Ipadskisser fra opptil flere jule- og sommerferier. Det var faktisk først den siste måneden før deadline vi landa på et uttrykk vi syntes var både stilig og rampete. Da kom de gode idèene tett, over middagsgrytene eller under tannpussen. Jeg er strålende fornøyd med resultatet!

-          Du er utdannet radiojournalist og har jobbet mye med formidling til barn gjennom både radio og TV, og som ansatt i barnehage. Og du har to egne barn. Hvordan har du brukt disse erfaringene under arbeidet med boken?

-          Her har jeg tatt med meg det muntlige språket fra radioen, og alle de timene jeg har sittet på gulvet og lest bøker for barna i barnehagen og hjemme. Har prøvd å finne den balansen mellom fabel og fakta, som gir barn noe å le av, noe å undre seg over, og noe å ta på alvor.

-          Har du noen litterære forbilder?

-          I denne sjangeren: Det må bli Andrè Bjerke. Han hadde bokstaver i blodet. Og Inger Hagerup. Men jeg synes det er litt urettferdig, for de hadde flere «jukseord» i gamle dager, som Kan vi ikke si, da mon… Og det å bruke «ei» istedenfor ikke, sånt, det blir litt oppstylta nå til dags. Der strammes ramma for hva du kan tillate deg for å få det til å gå opp. Men så har jeg også hatt et ønske om å holde språket uhøytidelig.

I nyere tid: jeg liker Jakob Martin Strids Mustafas kiosk (oversatt av Erlend Loe), den er både fin og frekk. Etterhvert som barna blir litt eldre, blir det mer anledning til å pløye gjennom flere av de nyere, norske barnebøkene på rim, som den sinnsyke historia om Katten Don Fridtjof av Anna Bache-Wiig og Pling i bollen av Ingvild Rishøy. Sistnevnte har et dikt som heter Nå kan du det, om ei jente som lærer seg å sykle, og Endre og jeg klarer ikke lese det uten at det triller noen tårer. Det treffer oss på hjemmebane, hverdagspoesi på sitt beste.

-          Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?

-           Først og fremst håper jeg boka vil forårsake smil, latter og gode samtaler mellom barn og voksne, om hva foreldre eller andre voksne de kjenner, driver med på jobben. Og, ikke minst, hvor forskjellige jobber kan være. En jobb er ikke god eller dårlig – den er enten rett for deg eller ikke rett for deg. Sjøl jobber jeg i trygge omgivelser som informasjonsrådgiver i Fagforbundet, så min jobb handler mye om andres jobber. Det er viktig å finne seg en jobb en kan like, for vi skal jo være der… nesten dagen lang.

Minne om mor en sommer
Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt.
Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.
Slik skulle hun alltid ha sittet. Og barna hennes,
min underlige bror og jeg,
skulle ha lekt i virvlene etter årene.
Blanke og feite.
Fra Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Kjersti Bjørkmo (1971) ble ved en tilfeldighet født på Vestvågøy i Lofoten, men vokste opp i Tromsø. Hun har studert i Bergen og bor nå i Oslo. I tillegg til å jobbe for stiftelsen Fritt Ord debuterer hun i høst med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Kjersti Bjørkmo
Foto: Anna Julia Granberg

- Du debuterer i høst med en diktsamling. Var det opplagt at du skulle skrive poesi og ikke prosa?

- Det var langt fra opplagt. Jeg er egentlig fortsatt en smule overrasket over at det ble poesi. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at jeg ville skrive noveller. Å skrive dikt virket helt umulig. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde på veien, men jeg ble altså på et tidspunkt, for over ti år siden, over middels interessert i å få mye til å skje med få ord. Jeg er veldig glad i hvordan et dikt kan åpne store rom i leseren med et lite knepp. Eller, det er i alle fall det jeg ønsker skal skje. Både når jeg leser og skriver poesi.

- Diktene dine kretser blant annet om lengsel og savn. Kan du si litt om temavalgene? Finnes det en rød tråd?

- Det finnes snarere en grunnstemning, vil jeg tro. Og et blikk som knytter diktene sammen. En undersøking av omgivelsene og tilværelsen i dem. Diktene utspilles mot et urbant bakteppe. Jeg liker byer, at så mye skjer samtidig. Et av diktene i samlingen har tittelen «Noen må legge armene omkring virkeligheten», og det er vel dét jeg har latt diktene gjøre et forsøk på, innenfor denne byrammen. Samtidig som jeg har hatt et ønske om å se hvor virkeligheten piler avgårde når den blir jaget.

- Den anerkjente poeten Steinar Opstad har vært konsulent for samlingen din. I sin svært positive innstilling skriver han blant annet: «Når forfatteren er på sitt beste går hun inn til margen av eksistensen.» Det er store ord?

- Ja. Hvis jeg har klart dét, blir jeg glad. Dette rører jo ved det som er drivkraften når en setter seg ned og skriver: Ønsket om å skrive seg så tett på eksistensen som mulig. På den ene eller andre måten.

- Samlingen din har altså fått tittelen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene. Nesten et lite dikt i seg selv. Kan du si litt om denne litt spesielle tittelen?

-  »Jeg har prøvd å bli venn med dyrene» rommer som utsagn både noe trist, imøtekommende, skjørt og umulig. Jeg tenker at tittelen handler mest om den utsagnet kommer fra, og ikke så mye om dyrene. Dyrene driver jo uansett på med sitt. Også i diktene.

- Du kommer fra Tromsø og har vokst opp i vakker nordnorsk natur. Dessuten har du bodd en periode i Bergen. Har utsyn til fjell og fjord inspirert deg i skriveprosessen?

- Nei. Som poet ser jeg like mye verdi i en hybelkanin som i et fjell. Men man sitter så klart med enkelte sansemettede barndomsminner som man kan hente fram og dra nytte av. Lukten av pelsen til hunden som har vært ute og lekt i snøen. Lyden av bussenes kjetting på hjulene tidlig om morgenen. Mørket. Slike ting. Naturen i seg selv interesserer meg ikke så mye litterært. Med mindre jeg kan få hybelkaninen og fjellet til å møtes. Da skjer det noe. Men jeg synes havet er kult, altså. Månen er også ok. Og skoger skjønner jeg ikke noe av.

- Har du noen litterære forbilder?

- Det finnes poeter jeg stadig søker tilbake til og blir løftet av å lese. Og som minner meg på hvorfor jeg er så glad i poesien som uttrykksform. Søren Ulrik Thomsen, for eksempel. Man kan simpelthen ikke bli annet enn akutt lykkelig av et dikt som begynner slik:

«Jeg er blevet så enkel og ensom
som Nordvestkvarteret i slud.»

Ellers, om jeg skal ramse opp videre: Henrik Nordbrandt, Robert Bly, Cesar Vallejo, Charles Simic, Alejandra Pizarnik og Wislawa Szymborska. Å, det er mange flere også. Heldigvis.

Flere av forlagets mest anerkjente og profilerte forfattere fyller rundt år i høst. Blant dem er Karin Fossum, Roy Jacobsen og Tor Åge Bringsværd, som får hvert sitt festskrift. Her blir det ikke tid til å sette vekk festskoene.

Den yngste av disse, Johnny Brenna, fylte 50 år 14. august. Sammen med Sigbjørn Mostue har han begått nok en uhyggelig thriller, Operasjon Hydra, som foreligger om kort tid.

Johnny Brenna fylte 50 år 14. august
Foto: Sebastian Ludvigsen

En annen av våre populære krimforfattere, Chris Tvedt, fylte 60 år allerede 3.august. Etter en vellykket duodebut i fjor, har han skrevet bok nummer to i samarbeid med sin kone, Elisabeth Gulbrandsen. Deres nye fellesprosjekt, Djevelens barn, lanseres i september.

Chris Tvedt fylte 60 år 3. august
Foto: Line Møllerhaug

6. november fyller Karin Fossum 60 år og 26. desember, altså 2. juledag, er det Roy Jacobsens tur til å runde tre snes. Karin Fossum er aktuell med nok en Konrad Sejer-roman, Helvetesilden, som kom ut tidligere i år. Roy Jacobsen kommer med et kresent utvalg av sine beste noveller i samlingen Si unnskyld! i september. Gjennom høsten vil også flere av hans romaner foreligge i jubileumsutgave.

Karin Fossum fyller 60 år 6. november
Foto: Arild Sønstrød

Roy Jacobsen fyller 60 år 26. desember
Foto: Fredrik Arff

Magnar Johnsgaard, som kom med en rekke til dels samfunnskritiske romaner på 80-, 90- og tidlig på 2000-tallet, fyller 70 år 11.september. Og en nestor innenfor skrivekunst og lyrikk, Liv Lundberg, fyller 70 år 23.oktober. Om sin eget forfatterskap har Lundberg blant annet uttalt: «Poesi er for meg en måte å erkjenne verden på.».

Magnar Johnsgaard fyller 70 år 14. september

Liv Lundberg fyller 70 år 23. oktober
Foto: Lina Livsdatter

En solid senior i denne jubileumskurven er den produktive og allsidige forfatteren Tor Åge Bringsværd, som fyller hele 75 mentalt svært unge år 16. november. Tor Åge Bringsværd er blant annet aktuell med fabelen Vår verden er dugg og en ny bok i Karsten og Petra-serien, Petra skal til tannlegen, som begge kom ut i våres.

Tor Åge Bringsværd fyller 75 år 16. november
Foto: Johanna Siring

I november hyller forlaget jubilantene Karin Fossum, Roy Jacobsen og Tor Åge Bringsværd med respektive festskrift. Festskriftet til Bringsværd vil også inneholde forfatterens nye roman Panama.

Pennen er en plog
Festskrift til Karin Fossums 60-årsdag
Anja Rålm (red.)

Til Roy!
Festskrift til Roy Jacobsens 60 årsdag
Janneken Øverland (red.)

Tilfeldighetene er våre venner
Panama (ny roman av Tor Åge Bringsværd)
Anders Heger (red.)

Kaia Dahle Nyhus

Kaia Dahle Nyhus (f. 1990) har vokst opp på sommerøya Tjøme utenfor Tønsberg. Hun er utdannet illustratør ved Kunsthøgskolen i Oslo, og er i øyeblikket masterstudent i Storytelling på Konstfac i Stockholm. Kaia har tidligere samarbeidet med sin mor, Gro Dahle, om flere kritikerroste og prisbelønte bildebøker. I 2011 ble hun tildelt Kulturdepartementets illustrasjonspris for Håpe, sa gåsa, mens Krigen (2013) ble nominert til både Kritikerprisen og Nordisk Råds barnelitteraturpris.

I høst debuterer Kaia med egen bildebok, Vil du høre en hemmelighet? I følge hennes redaktør, Geir Nummedal, er dette «.. en stilsikker og undrende bildebokdebut (…) En bok som ser, sanser og tenker fra et barns perspektiv.» Jeg har intervjuet Kaia om hennes valg av livsvei, om hemmeligheter, opphav og hvordan det er å debutere med egen bok i så ung alder – og være både forfatter og illustratør.

- Du debuterer i høst med boken Vil du høre en hemmelighet? Hvordan fikk du ideen til å skrive om dette temaet, som både er veldig allment, men også krevende?

- Det begynte egentlig som en skoleoppgave. Jeg går på Master-studiet i Storytelling på Konstfack, Kunsthøyskolen i Stockholm. Vi hadde en oppgave om bildebøker. Og jeg skrev mange mulige tekster som kanskje kunne egne seg som bildebok-tekst. Jeg skriver i vei uten å tenke så mye og jobber veldig intuitivt. Jeg skriver og skriver, og etterpå plukker jeg ut ideer og tekstbiter. En av disse ideene var om hemmeligheter. Jeg syns hemmeligheter er spennende. Det er også hemmeligheter som skaper spenning og drivkraft i en historie, og det å kunne fokusere på nettopp hemmeligheter som tema, var ekstra morsomt og interessant. Når jeg jobber intuitivt, klarer jeg ikke akkurat å spore tilbake hvor ideen kommer fra, den kommer bare.

 - Hemmeligheter kan være små og uskyldige, men også store og farlige. Trenger vi hemmeligheter?

- Ja. Det er mange ting som kan såre, og det å ikke fortelle det, kan gjøre at vi får bedre liv og bedre vennskap. Hemmeligheter handler ofte om å beskytte seg selv eller andre. For vennskap er også hemmeligheter gode som bindeledd. Vi kan i et vennskap dele ting, og det å dele hemmeligheter kan være forskjellen på venner og på fremmede. Men av og til kan det hende vi har for mange hemmeligheter, og det kan være et problem. Eller for få – at vi plumper ut med ting vi ikke skulle ha sagt. Balansegangen mellom hvilke hemmeligheter som er viktige og hvilke som er uviktige, hvilke man skal dele og hvilke som helst skal være skjult, kan være en sosial utfordring som jeg sjøl syns er vanskelig i blant. Det er også fint og viktig å kunne ha sine egne hemmeligheter, sitt eget hemmelige rom, som er privat og som jeg selv har kontroll over.

- Er det stor forskjell på voksne og barns hemmeligheter, tror du?

- Jeg tror at voksne har større bevissthet om hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt, hva som er høflig og hva som er uhøflig å si. For voksne handler hemmeligheter enda mer om det sosiale. Men for barn handler det kanskje mer om å være sin egen person. Og de har ikke samme følelse for hva som er akseptabelt og høflig. For eksempel kan barn si at faren tar av håret når han skal bade. Det blir morsomt og søtt, men føles samtidig privat. Det kan virke som om barn er mer ærlige og har færre hemmeligheter. Men jeg er usikker på om det er riktig. Jeg tenker at voksne har høflige hemmeligheter og pinlige hemmeligheter, mens barn kan ha hemmelige rom, en hemmelig sfære som er deres egen. Kanskje de har et hemmelig sted, en hemmelig stein. For meg, da jeg var liten, var hemmeligheter det nærmeste jeg kom magi. Det var noe som ble gjort på natta eller som fantes i mørket, og det hadde en ladning i kraft av seg selv. Men det fins også farlige hemmeligheter, for den krafta en hemmelighet har for barn, kan fort bli overdimensjonert. For alt må det være lov å snakke om. Mens for barn kan noen hemmeligheter bli for store og forbudte, og da kan hemmeligheten bli vond og farlig.

 - Du er allerede en dreven og prisbelønt barnebokillustratør, din unge alder til tross. Var det stor forskjell på å illustrere din egen tekst i forhold til en annens?

- Når jeg tidligere har illustrert bildebøker, har det vært moren min som har skrevet teksten, og siden jeg har et nært forhold til henne, føler jeg at jeg da forsto tekstene veldig godt og hadde nært forhold til dem også. Forskjellen er nok allikevel det at jeg ikke trenger å forstå min egen tekst. For den kjenner jeg jo. Og det er ikke noe rom for feiltolkning. Den er en del av meg, og illustrasjonene føles som en naturlig forlengning av tanken og ideen.

- Det er vanskelig å ikke nevne dine foreldre, forfatteren Gro Dahle og illustratøren Svein Nyhus, og din onkel Egil Nyhus, som alle er betydelige kunstnere og sterke forbilder for mange. For deg kanskje på både godt og vondt? Er det mer krevende å finne et personlig uttrykk og «sin egen vei» når man har flere anerkjente kunstnere i nær familie?

- Jeg tror det er individuelt. Jeg er veldig lite ambisiøs, og føler at rollen min som datter til Gro Dahle og Svein Nyhus er veldig lite krevende. Jeg tenker ikke så mye på det, har ikke noe problem med det. Jeg er verken flau eller stolt. Men jeg har nok fått veldig mye gratis, og jeg har på en måte alltid gått i lære hjemme. Og jeg har alltid hatt bildebøker og bøker rundt meg. Jeg føler at jeg har et nært og trygt forhold til boka som  kunstobjekt og som den fantastiske oppfinnelsen den er .

 - Vi er alle preget av barndommen vår. I hvor stor grad tror du familiekulturen du har vokst opp i, dine foreldres yrker og en oppvekst på fredelig Tjøme har preget dine livsvalg? Kunne du blitt noe helt annet?

 - Jeg kunne jo blitt noe annet, men det føles lettvint å bli det jeg er nå, å gjøre det jeg driver med. Jeg tror jeg uansett ville likt å tegne og fortelle og lage historier. Det tror jeg ligger i meg fra fødselen av. Dette har jeg alltid drevet med. Men samtidig har jeg fått veldig mye støtte for det og støtte rundt det, og at jeg vet litt hva det innebærer, med jobbetider, økonomi, som gjør at det er mindre utfordrende for meg, en slik livsstil.

 - Har du noen forbilder? Litterære? Visuelle?

 - Ja. Jeg er veldig glad i Tove Jansson. Men det er jo alle. Mummitroll-bøkene, både bildebøkene fra dette universet og de illustrerte barneromanene, er søte og veldig vakre, poetiske og fine. Men de er også skumle og har et mørke, en farlighet, som jeg syns er veldig fasinerende og inspirerende. Og da tenker jeg både på det visuelle og på tekstene. At det er en helhet.

- Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?

 - Jeg håper det går bra. Håper den ikke er for mørk i fargene. Jeg syns det er spennende med mørke farger og natt, og jeg syns hemmeligheter er en del av mørket, av det skjulte. Jeg syns det er veldig mange hvite og lyse og pastellfargede bildebøker, så da er det gøy å være mørk, men allikevel er jeg litt redd for at det blir for mørkt..

Erlend Loes «Vareopptelling» kan bli kinofilm (Foto: Fredrik Arff)

Nylig ble folk i forlaget invitert til å se en pilot på Erlend Loes fjorårsroman, Vareopptelling, som produksjonsselskapet Motlys håper å filmatisere. I piloten fikk vi se Anne Marit Jacobsen og Atle Antonsen i bærende roller, som henholdsvis krenket poet og opprådd medarbeider i bokhandel. Kollega Anders Heger ga stemme til rollen som forlagsredaktør pr. telefon. Piloten gikk rett hjem hos begeistrede forlagsmedarbeidere. I disse dager lanserer NRK komiserien Kampen for tilværelsen, med Erlend Loe som medforfatter.

Romanen Vareopptelling handler i korte trekk om Nina Faber, en lyriker i 60-årene som aldri har vært helt i takt med tiden. Etter et opphold i Istanbul, er hun klar med diktsamlingen Bosporos, som utelukkende høster surmaget kritikk. Nina kjenner at grensen er nådd når det gjelder krenkelser. Hun fremviser mye fortrengt sinne og stor oppfinnsomhet når hun bestemmer seg for å ta saken i egne hender.. Den bisarre historien vil avgjort kunne nå et bredt publikum, og egner seg etter mine begreper svært godt for filmmediet. Som vanlig er, avviker filmmanuset noe fra boken. Nye scener og minst én stor ny karakter er skrevet inn. Hans Jørgen Osnes er påtenkt som produsent med Erlend Loe og Yngve Sæther på regi. Dessverre er det som alltid finansieringen det står på. I følge forfatteren og filmmannen Loe, er konkurransen om kronene i bransjen knallhard akkurat nå. Søknad om støtte ligger imidlertid inne hos Norsk filminstitutt. Jeg krysser fingrene sammen med dem!

Erlend Loe er som tidligere nevnt også aktuell som medforfatter av komiserien Kampen for tilværelsen, som har premiere på NRK1 10. september. Serien harselerer med kultureliten i Oslo, og har valgt Ullevål Hageby som arena. – Vi har skrevet en serie om oss selv, sier Loe og medforfatterne Bjørn Olaf Johannesen og Per Schreiner i et intervjue med Dagbladet. Nysatsningen fra NRK Drama er for øvrig nominert til Prix Europa som beste tv-drama i 2013.

Vilde og farmor tripper over brua. Vilde litt forskrekket i det den frekke damen forsvinner i mengden og farmor tråkker igjennom det skrøpelige treverket på brua..

I helgen gikk Oslo Bokfestival av stabelen med et rikholdig program. Været sto bi og sentrum vrimlet av litterært sugne mennesker i alle aldre i trav mot telt, passasjer, bakgårder, plasser, scener og litterære hus. For de yngste med følge lokket Bok & Bolle-festivalen med klovning, Bukkene Bruse og en tassende Tass(en). Her landet også Vilde, på snaue tre, og jeg, hennes farmor. Vi snublet oss frem i vrimmelen av barn, boller, bøker og begeistring, og startet i kø for å stikke hodene frem. Vi ville så gjerne bli avbildet på «tivoli»plakaten som trippende brusebukker over brua.

Vår tur kom. Lille Vilde var straks klar i knestående på krakken bak sitt hull. I det farmor, altså jeg, skulle stikke hodet ut av det andre hullet, og fotograf Kristin sto klar, kom en brysk og brautende dame feiende: – Flytt deg! Deretter stakk hun hodet ut av «mitt» hull og lot seg avbilde av en mannlige ledsager - sammen med mitt barnebarn! Hva f…? Vilde, tålmodig med hodet i hullet, så forvirret etter den frekke inntrengeren, mens farmor kom seg på plass og snille Kristin fikk foreviget oss på Bukkene Bruse-plakaten. Nesten håndgemeng, altså.. Snakk om populær aktivitet!

Elisabeth Helland Larsen

Deretter sto klovner og klovning på programmet. Vår klovnebokforfatter, Elisabeth Helland Larsen, hadde med seg klovner i flere størrelser og fasonger. De spilte og gjøglet, tullet og tøyset til jubel fra sitt gulvsittende publikum. En fjær spilte en sentral rolle. Likeledes et miniatyrtrekkspill som nærmest radbrakk sin utøver. Avslutningsvis fikk uvalgte barn prøve seg på scenen med både balansekunster, sjonglering og annen moro. Her var litt av hvert å plukke opp av gjennomførbare ideer for klovning i heimen. Og mer er det å hente for de klovnetrengte i Elisabeths bok Klovn!

Siste post på programmet var et muntert møte med den populære forfatteren Bjørn F. Rørvik og illustratør Gry Moursund. Sammen står de bak suksessene  Bukkene Bruse på Badeland og Bukkene Bruse vender tilbake. Først fikk vi følge tilblivelsen av en mannestor versjon av «trollet under brua», skapt av Gry der og da, deretter leste Bjørn fra tilbakeboken for et svært lydhørt publikum. Gry styrte illustrasjonene som følger historien med stø hånd på storskjerm, til begeistring både for kjennere og nyfikne. Bjørns hysterisk morsomme opplesninger treffer alltid de små tilhørerne hjemme. Og ikke minst de store.

Så var det gratis popkorn til alle barn! Og ballonger! Og lykkehjul! Og så kom Tassen tassende..

«Der lå de. Hjerteskjellene. Lukten av sjø slo mot meg. Åh, den lukten!»
Mariangela Di Fiore i Min italienske bestemors kjøkken

Jeg sitter med norsk-italienske Mariangela Di Fiores duftende ferske kokebok: Min italienske bestemors kjøkken. En kokebok helt etter min gane og smak for øvrig. Her er et kresent utvalg oppskrifter på retter til hverdag og fest; fristende middagsretter og lekker bakst, som forutsetter gode og friske råvarer, men er relativt enkle å lage. I tillegg - en tiltalende layout med de vakreste og mest innbydende fotografier, uten at matbildene er «stylet» på en måte som tar motet fra en stakkars matentusiast. Boken har en personlig touch gjennom Mariangelas små fortellinger om Nonna, hennes napolitanske bestemor, og sin barndoms sommerferier hos storfamilien ved Capris kyst. Og den oser av «matlyst», formidlingsglede og -vilje. Bak de svært spiselige bildene står fotograf Veslemøy Vråskar, mens designerkollega Sissel Holt Boniface har laget den delikate layouten. Her er et lite møte med forfatteren: http://youtu.be/plOi1p2n_8Y

Arven fra formødrene
Det er en kjensgjerning at det står dårlig til med norsk matkultur i brede lag av folket, og at vi er i ferd med å få et nytt klasseskille her i landet – mellom dem som har kunnskap om ernæring og behersker kokekunst fra grunnen av (ikke bunnen!!!) – og de kunnskapsløse, som tyr til usunn og ensidig hel- og halvfabrikatmat med mengder av sukker, salt og transfett. Og gjerne ender som hel- og halvfete, for å si det forenklet og brutalt. Ettersom jeg blar og leser meg gjennom Mariangelas kokebok, kommer jeg i tanker om min egen bestemor og hennes kjøkken. Og de ferdigheter og kunnskaper hun besatt om mat og hushold. Vi tilbragte mye tid sammen, og min matinteresse og mine kjøkkenferdigheter kan i stor grad tilskrives henne – og min mor. De gikk riktignok begge på husmorskole, men bar også med seg en betydelig arv fra sine formødre som de formidlet videre. Jeg er redd at denne typen praktiske ferdigheter og nedarvet basiskunnskap ikke når yngre generasjoner i dag, og rett og slett er i ferd med å dø ut.

Matformidling, matglede og matlyst
Men tilbake til matgleden! Jeg blir både rørt og trøstet når jeg ser eksempler på at formødre fortsatt når sine etterkommere med kokekunst av edleste sort, og setter solide spor, slik Mariangelas «Nonna» har gjort. Til og med på prent! Og jeg trøstes av at mitt barnebarn på knappe tre år elsker «kjøkkentjeneste», og kan ramse opp ingrediensene i både bolledeig, pannekakerøre, smoothie og annet som får de små bissene til å løpe i vann; og av entusiaster som Andreas Viestad og Margit Vea, som går i bresjen for å spre matglede og -kunnskap til barn og unge. At vår tids fargerike fellesskap også har skapt nysgjerrighet på ny spise og økt tilgangen på råvarer og et bredspektret restauranttilbud, er bare til å juble over.

Det fristende italienske kjøkken
Jeg er, som noen kanskje har forstått, svak for det italienske kjøkken. I Mariangelas kokbok fant jeg en av mine favorittretter, nemlig spagetti med hjerteskjell (Spaghetti alle vongole). Som Nonna, har også jeg vært på fiskemarkedet og handlet disse fantastiske små delikatessene. Dagferske. Ikke i Napoli riktignok, men i Porto Santo Stefano ved Toscanakysten. Tilberedningen er superenkel og resultatet – mmmm! Finner du dem ikke i en fiskedisk nær deg, bestill!

Nonnas spagetti med hjerteskjell – se oppskrift nedenfor!

«Nonnas spagetti med hjerteskjell
«Denne retten vil for alltid minne meg om min Nonna. Ingen lagde spaghetti vongole som henne, og jeg vil aldri glemme gleden av å sitte ved kjøkkenbordet hennes og spise nykokt spagetti med ferske hjerteskjell som hun hadde kjøpt på fiskemarkedet samme morgen.» Mariangela Di Fiore

4 porsjoner
1 kg ferske hjerteskjell
1 frisk, rød chilipepper
eller 2–3 peperoncini
en stor håndfull
frisk bladpersille
3 hvitløkfedd
2 dl hvitvin
400 gram spagetti
extra virgin olivenolje
salt

Start med å legge hjerteskjellene i bløt. Ha vann i en stor kasserolle og kok opp. Mens vannet koker opp, fjerner du frøene fra chilien og skjærer den i tynne ringer. Finhakk bladpersillen og hvitløkfeddene. Hell godt med olivenolje i en romslig panne, slik at bunnen er helt dekket. Varm oljen og ha i hvitløkfeddene, chilien og halvparten av bladpersillen. Sil vannet av hjerteskjellene, skyll dem godt under rennende vann og ha dem over i pannen. Rør godt sammen, legg over lokk og la det hele koke i et par–tre minutter. Hell over hvitvin, legg på lokket igjen og la hjerteskjellene ligge under lokk til de åpner seg. Ha et par–tre spiseskjeer salt i kasserollen med kokende vann. Kok så spagettien til den er al dente, det vil si at den skal ha litt tyggemotstand. Når spagettien er ferdigkokt, lar du den renne av i et dørslag og har den over i pannen med hjerteskjell. Bland spagetti og hjerteskjell godt sammen og server med finhakket bladpersille og eventuelt noen ekstra draper olivenolje på toppen.»

«Ta en tomat! Ta en, ta fler, ta mange..» som det står i sangen. Tomater er ikke nødvendigvis tomater for en feinschmecker. Mariangela på matmarked i Napoli.

Min mormors kokebøker
Min mormor, Elisabeth, gikk i 1924 på Drammen Kvinnesaksforenings Husmorskole for å komplettere sine ferdigheter i husmorfaget. Jeg har vært så heldig å arve hennes sirlig håndskrevne kokebøker fra denne tiden. Inspirert av Mariangela, finner jeg frem de velbrukte bøkene og blar – nesten høytidsstemt. Her er ikke bare oppskrifter, men også råd om behandling av slakt, om safting, sylting og vinlegging (!), om flekkfjerning, konservering og mye mer. Men først og fremst et utall oppskrifter. Mange av dem riktignok på retter og bakst som har gått ut på dato, vil anses som kuriøse – og til og med har »forbudte» navn, men som gir innsikt i datidens levesett og kosthold. Her et utvalg: Negerkyss, Forlorne ryper, Farcert tunge, Rusk om snusk, Hjernekroketter, Lever som fugl, Svinerygssuppe, Ølsuppe, Macaronnisalat (kok macaronnien mør i godt og vel 20 minutter!), Dukkedecert (?), Svedskecampot. Mange av oppskriftene har ingredienser som ikke er lette å oppdrive i dag (innmat), og er tidkrevende å lage etter vår tids målestokk. Men her er nok å ta av, også av enkle, raske og tidsriktige oppskrifter, som de to nedenfor, nemlig Eplekake (med sesongpreg) og Negerkyss (søtt og sunt) , som jeg tenker kan passe som avslutning på et herlig måltid med Nonnas spagetti med hjerteskjell som hovedrett:

Mormors eplekake
Rett og slett: «Epler skjæres i skiver og legges lagvis i ildfast form med støtt kavring, smørklatter og sukker. Underst og øverst kavring. Litt smør over. Stekes ca 3/4-1 time. Serveres med krem.» (Temperaturangivelse mangler, men anslår rundt 175 grader..)

Høst er eple- og eplekaketid!

Mormors negerkyss
«100 gr. kokesjokolade smeltes i vandbad, tils. 3-4 sp. skjeer kokusmasse og 2 sp. skj. rosiner. Rør godt! Settes som topper på fettpapir. Bør stå kaldt 2 døgn. Legges i boks. Er deilige.»

Bestemødre som vil vel
Avslutningsvis siterer jeg fra et gulnet avisutklipp (Morgenposten), brukt som bokmerke i en av min mormors kokebøker. Jeg kan bekrefte at hun, som Nonna, dog hver på sitt vis (hun var av den milde sorten..), hadde stor omsorg for oss barnebarna – og familien ellers. Heri inngikk mye god mat og formidling av kokekunst og matglede; og vennlige, men bestemte imperativer, som i disse ni gode rådene, som neppe vil skade å følge:

1. Vask hendene foran hvert måltid, før du legger deg.
2. Puss tennene efter hvert måltid!
3. Vær våken i trafikken.
4. Lek aldri i gaten.
5. Gå ikke tynnkledt i surt vær.
6. Vær alltid høflig, og aldri sur.
7. Er du glad og munter, går allting så meget lettere.
8. Hjelp til hjemme og skulk aldri dine gjøremål.
9. Be aftenbønn

Liv Mossige
Foto: Anna Julia Granberg

«Lørdagene skal jeg vaskes, hele huden, kroppen ren. Det skal ikke lukte noe, mor har bestemt det. Ingen skal si at det lukter, jeg kjenner det ikke selv. Mor vasker seg ren bare med kluten, hun kan ikke mer når det er som det er, armen må hvile så beinet kan bli helt igjen. Jeg spør mor hvilken farge beinet har, hun sier at beinet er hvitt, at det har samme farge som beina inne i dyra, i kaninene. De har samme farge som beina i fisken. Beina sitter inne i kroppen og på den måten ligner vi dyra, det sier hun. Mor sier at våre bein er tykkere enn dem vi plukket ut av fiskene, eller når vi brekker den kokte kaninskrotten fra hverandre. Jeg spør mor om hvordan et brukket bein kan bli helt igjen, og om Guds hånd må til. Mor sier at beinet ikke var brukket av som kaninen sitt bein er brukket og delt før vi legger det i gryta. Beinet vil gro sammen igjen, fordi mor lever i kjøttet og ikke er død.»
Fra Liv Mossiges roman Tyskland

Liv Mossige (f. 1978) er fra Akershus, men bor nå i Oslo, der hun jobber som lektor. I tillegg skriver hun bokanmeldelser for Dagsavisen. Romanen Tyskland er hennes debut.

I boken møter vi Hanne, en jente med en begrenset forståelse av verden. Handlingen er lagt til Norge under andre verdenskrig. Hanne ønsker å reise til Tyskland, der hun tror søsteren befinner seg. Et møte med en onkel, som vil hjelpe henne, finner sted i en skog. På nåtidsplan befinner vi oss også i skogen, ikke langt fra huset der Hanne bor. Men romanen rommer mye mer enn skogens univers. I følge bokens redaktør, Frederik Lønstad, er dette en egenrådig og fascinerende debutroman, med vilje og evne til å lodde dypt i menneskelivet, og med en forfatter som har en finstemt følelse for menneskets utsatthet. Liv Mossige er forlagets eneste prosadebutant i høst. Jeg har intervjuet henne i forkant av lanseringen, som er satt til 8. oktober.

- Du debuterer i høst med romanen Tyskland, der deler av handlingen dels er lagt til en annen tid, og et annet land spiller en vesentlig rolle – kan du si litt om hvorfor?

- Handlingen foregår i en liten østlandsbygd i Norge. Hovedpersonen Hanne finner seg ikke til rette her. Hun er enfoldig jente, som er utilpass, og livet hennes blir etterhvert svært innsnevret, uten noe håp om å få arbeid eller stifte familie. Hannes drøm er å bli et voksent menneske, det tror hun vil skje hvis hun drar til Tyskland, dit søsteren Anja har blitt forvist etter krigen og siden dødd i barsel. Nå vil Hanne stå i Anjas sted, og gifte seg med den tyske soldaten Hein. Tyskland er med andre ord Hannes uoppnåelige drøm.

-   Du lar leseren se verden og handlingen gjennom den litt enfoldige Hannes blikk. Et interessant grep. Hva ligger bak dette valget?

- Jeg tok utgangspunkt i Anja da jeg startet å skrive. Jeg ville si noe om behandlingen av tyskerjentene etter krigen, spesielt de som ble deportert til Tyskland og fratatt sitt norske statsborgerskap. Etterhvert så jeg at Anja måtte ha en å snakke med, og det ble storesøsteren Hanne. Hanne er Anjas kontrast: Hun er stor og uformelig, voldelig, barnslig og naiv.  Underveis i skrivingen ble Hanne en mye mer interessant person enn Anja. Hennes litt enkle, rare blikk på verden kunne romme noe mer, og sier noe annet om Anjas situasjon. Hanne blir på en måte en ironisk skikkelse, en som omfavner det som hun aldri vil få være en del av. Det skapte en spenning i teksten.

-   Skogen har en viktig plass i romanen din. For mange er skog noe mørkt, farlig, stengt og hemmelig. Men kan også oppleves med livsbejaende fuglesang, snusrike dufter og lysninger som vakre tjern og åpne sletter. Hva slags forhold har du til skogen? Og hvorfor valgte du skog som et så viktig arnested og åsted i romanen?

 - Jeg la mye av handlingen til skogen fordi den isolerer de to hovedpersonene Hanne og Valj, det blir få forstyrrelser i den dialogen de fører. Skogen er også et godt utgangspunkt for Hannes tilbakeblikk på det som har skjedd før. I skogen må Hanne og Valj kjempe for å overleve, på en annen måte enn Hanne har kjempet før, i den trange bygda. Jeg tror Hanne opplever skogen som et sted der hun er friere enn før. Hun føler at hun er på vei et sted, hun har et mål med ferden. Handlingen er satt til et østlandslandskap som ligner mitt eget under oppveksten på Langhus.  Et åpent landskap med åker og eng, men også tett og mørkt med mye granskog. Det er et landskap jeg føler meg hjemme i.   

-  Du er selv filolog og bokanmelder. Dette gjør deg til en kvalifisert og bevisst skribent. Men kan en slik bakgrunn også være en hemsko – slik at din kritiske sans bremser deg i skriveprosessen?

- Nei, jeg tror ikke det har bremset meg i skriveprosessen. Jeg er veldig glad i å lese, det er det som inspirerer meg til å skrive. Jeg lærer veldig mye av å lese, og kan bruke det i den intuitive delen av skriveprosessen. Jeg tror den mer teoretiske bakgrunnen jeg har bare har kommet manuset til gode, når jeg etterhvert har begynt å bearbeide teksten. Det er bra å være kritisk til egne tekster, bare det ikke kommer for tidlig inn i prosessen.

 -  Din redaktør, Frederik Lønstad, nevner store litterære navn som Flannery O’Conner og William Faulkner for å «plassere» romanen din. Ikke dårlig for en debutant?

- Nei, det ble jeg stolt av! Jeg er veldig inspirert av Faulkner og har skrevet en master-oppgave om Absalom! Absalom! Jeg tror selvfølgelig ikke at jeg sitter i samme sofa som Faulkner. Men det er jo det som er målet. Det er lurt å la seg inspirere av de aller beste, man har ikke noe å tape på det.

 -  Vi er alle et broket resultat av arv og levd liv. En tråd gjennom hele romanen din er en utforskning av menneskesinnet. I tillegg til vilje og evne, kreves vel også et visst mot for så åpenbart å gå løs på menneskets indre?

- Det er jo dette jeg er interessert i. Jeg hadde ikke giddet å skrive eller å lese hvis det ikke handlet om det indre. Jeg tror ikke man kan beskrive menneskets indre så godt uten humor, men jeg tror heller ikke man skal være redd for å være alvorlig. Så får det briste eller bære.  For meg handler ikke dette så mye om mot, men hvis man skal melde noe, så får det være noe viktig.

-  Ved å skrive skjønnlitterært gjør du deg sårbar i din formidling. Du driver jo med formidling ellers, i form av undervisning og anmelderi, som også krever at du tør by på deg selv, være personlig.  Kan du si litt om forskjeller og eventuelle likheter mellom disse måtene å formidle på?

- Alt dette er jo på en måte beskyttet av en rolle: anmelder, lærer og forfatter. Det ligger noe personlig i bunn og det er noe sårbart i å stikke seg fram. Det kan jeg kjenne på, og det er noe jeg både liker og misliker. Men i disse rollene ligger det også noe som er noe annet enn det personlige. Alle disse tingene er jo utrykk som jeg får tilbakemeldinger på, både på godt og vondt. Jeg tror at det som hadde gjort meg sårbar er hvis ingen hadde brydd seg.

-  Har du flere litterære forbilder?

- Ja, mange. I tillegg til William Faulkner – Henrik Ibsen, Joyce Carol Oates, Cecilie Løveid, Britt Karin Larsen og Alice Munro. Men også filmskapere som Jane Champion, Michael Haneke, og Werner Herzog. Å skrive har mye å gjøre med å kutte ting på riktig sted, nesten som å klippe scenene i en film.

- Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?

- Jeg har ingen forventninger, men jeg håper jo en del: At noen vil anmelde boka, at flere enn dem jeg kjenner vil lese den og like den.  Jeg håper bokhandlerne vil sette den fram i vinduene sine. Det blir som når et barn begynner på skolen; man håper at noen skal ta vel i mot det og at det skal få gode venner.

Liv Mossige
Foto: Anna Julia Granberg

«Lørdagene skal jeg vaskes, hele huden, kroppen ren. Det skal ikke lukte noe, mor har bestemt det. Ingen skal si at det lukter, jeg kjenner det ikke selv. Mor vasker seg ren bare med kluten, hun kan ikke mer når det er som det er, armen må hvile så beinet kan bli helt igjen. Jeg spør mor hvilken farge beinet har, hun sier at beinet er hvitt, at det har samme farge som beina inne i dyra, i kaninene. De har samme farge som beina i fisken. Beina sitter inne i kroppen og på den måten ligner vi dyra, det sier hun. Mor sier at våre bein er tykkere enn dem vi plukket ut av fiskene, eller når vi brekker den kokte kaninskrotten fra hverandre. Jeg spør mor om hvordan et brukket bein kan bli helt igjen, og om Guds hånd må til. Mor sier at beinet ikke var brukket av som kaninen sitt bein er brukket og delt før vi legger det i gryta. Beinet vil gro sammen igjen, fordi mor lever i kjøttet og ikke er død.»
Fra Liv Mossiges roman Tyskland

Liv Mossige (f. 1978) er fra Akershus, men bor nå i Oslo, der hun jobber som lektor. I tillegg skriver hun bokanmeldelser for Dagsavisen. Romanen Tyskland er hennes debut.

I boken møter vi Hanne, en jente med en begrenset forståelse av verden. Handlingen er lagt til Norge under andre verdenskrig. Hanne ønsker å reise til Tyskland, der hun tror søsteren befinner seg. Et møte med en onkel, som vil hjelpe henne, finner sted i en skog. På nåtidsplan befinner vi oss også i skogen, ikke langt fra huset der Hanne bor. Men romanen rommer mye mer enn skogens univers. I følge bokens redaktør, Frederik Lønstad, er dette en egenrådig og fascinerende debutroman, med vilje og evne til å lodde dypt i menneskelivet, og med en forfatter som har en finstemt følelse for menneskets utsatthet. Liv Mossige er forlagets eneste prosadebutant i høst. Jeg har intervjuet henne i forkant av lanseringen, som er satt til 8. oktober.

- Du debuterer i høst med romanen Tyskland, der deler av handlingen dels er lagt til en annen tid, og et annet land spiller en vesentlig rolle – kan du si litt om hvorfor?

- Handlingen foregår i en liten østlandsbygd i Norge. Hovedpersonen Hanne finner seg ikke til rette her. Hun er enfoldig jente, som er utilpass, og livet hennes blir etterhvert svært innsnevret, uten noe håp om å få arbeid eller stifte familie. Hannes drøm er å bli et voksent menneske, det tror hun vil skje hvis hun drar til Tyskland, dit søsteren Anja har blitt forvist etter krigen og siden dødd i barsel. Nå vil Hanne stå i Anjas sted, og gifte seg med den tyske soldaten Hein. Tyskland er med andre ord Hannes uoppnåelige drøm.

-   Du lar leseren se verden og handlingen gjennom den litt enfoldige Hannes blikk. Et interessant grep. Hva ligger bak dette valget?

- Jeg tok utgangspunkt i Anja da jeg startet å skrive. Jeg ville si noe om behandlingen av tyskerjentene etter krigen, spesielt de som ble deportert til Tyskland og fratatt sitt norske statsborgerskap. Etterhvert så jeg at Anja måtte ha en å snakke med, og det ble storesøsteren Hanne. Hanne er Anjas kontrast: Hun er stor og uformelig, voldelig, barnslig og naiv.  Underveis i skrivingen ble Hanne en mye mer interessant person enn Anja. Hennes litt enkle, rare blikk på verden kunne romme noe mer, og sier noe annet om Anjas situasjon. Hanne blir på en måte en ironisk skikkelse, en som omfavner det som hun aldri vil få være en del av. Det skapte en spenning i teksten.

-   Skogen har en viktig plass i romanen din. For mange er skog noe mørkt, farlig, stengt og hemmelig. Men kan også oppleves med livsbejaende fuglesang, snusrike dufter og lysninger som vakre tjern og åpne sletter. Hva slags forhold har du til skogen? Og hvorfor valgte du skog som et så viktig arnested og åsted i romanen?

 - Jeg la mye av handlingen til skogen fordi den isolerer de to hovedpersonene Hanne og Valj, det blir få forstyrrelser i den dialogen de fører. Skogen er også et godt utgangspunkt for Hannes tilbakeblikk på det som har skjedd før. I skogen må Hanne og Valj kjempe for å overleve, på en annen måte enn Hanne har kjempet før, i den trange bygda. Jeg tror Hanne opplever skogen som et sted der hun er friere enn før. Hun føler at hun er på vei et sted, hun har et mål med ferden. Handlingen er satt til et østlandslandskap som ligner mitt eget under oppveksten på Langhus.  Et åpent landskap med åker og eng, men også tett og mørkt med mye granskog. Det er et landskap jeg føler meg hjemme i.   

-  Du er selv filolog og bokanmelder. Dette gjør deg til en kvalifisert og bevisst skribent. Men kan en slik bakgrunn også være en hemsko – slik at din kritiske sans bremser deg i skriveprosessen?

- Nei, jeg tror ikke det har bremset meg i skriveprosessen. Jeg er veldig glad i å lese, det er det som inspirerer meg til å skrive. Jeg lærer veldig mye av å lese, og kan bruke det i den intuitive delen av skriveprosessen. Jeg tror den mer teoretiske bakgrunnen jeg har bare har kommet manuset til gode, når jeg etterhvert har begynt å bearbeide teksten. Det er bra å være kritisk til egne tekster, bare det ikke kommer for tidlig inn i prosessen.

 -  Din redaktør, Frederik Lønstad, nevner store litterære navn som Flannery O’Conner og William Faulkner for å «plassere» romanen din. Ikke dårlig for en debutant?

- Nei, det ble jeg stolt av! Jeg er veldig inspirert av Faulkner og har skrevet en master-oppgave om Absalom! Absalom! Jeg tror selvfølgelig ikke at jeg sitter i samme sofa som Faulkner. Men det er jo det som er målet. Det er lurt å la seg inspirere av de aller beste, man har ikke noe å tape på det.

 -  Vi er alle et broket resultat av arv og levd liv. En tråd gjennom hele romanen din er en utforskning av menneskesinnet. I tillegg til vilje og evne, kreves vel også et visst mot for så åpenbart å gå løs på menneskets indre?

- Det er jo dette jeg er interessert i. Jeg hadde ikke giddet å skrive eller å lese hvis det ikke handlet om det indre. Jeg tror ikke man kan beskrive menneskets indre så godt uten humor, men jeg tror heller ikke man skal være redd for å være alvorlig. Så får det briste eller bære.  For meg handler ikke dette så mye om mot, men hvis man skal melde noe, så får det være noe viktig.

-  Ved å skrive skjønnlitterært gjør du deg sårbar i din formidling. Du driver jo med formidling ellers, i form av undervisning og anmelderi, som også krever at du tør by på deg selv, være personlig.  Kan du si litt om forskjeller og eventuelle likheter mellom disse måtene å formidle på?

- Alt dette er jo på en måte beskyttet av en rolle: anmelder, lærer og forfatter. Det ligger noe personlig i bunn og det er noe sårbart i å stikke seg fram. Det kan jeg kjenne på, og det er noe jeg både liker og misliker. Men i disse rollene ligger det også noe som er noe annet enn det personlige. Alle disse tingene er jo utrykk som jeg får tilbakemeldinger på, både på godt og vondt. Jeg tror at det som hadde gjort meg sårbar er hvis ingen hadde brydd seg.

-  Har du flere litterære forbilder?

- Ja, mange. I tillegg til William Faulkner – Henrik Ibsen, Joyce Carol Oates, Cecilie Løveid, Britt Karin Larsen og Alice Munro. Men også filmskapere som Jane Champion, Michael Haneke, og Werner Herzog. Å skrive har mye å gjøre med å kutte ting på riktig sted, nesten som å klippe scenene i en film.

- Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?

- Jeg har ingen forventninger, men jeg håper jo en del: At noen vil anmelde boka, at flere enn dem jeg kjenner vil lese den og like den.  Jeg håper bokhandlerne vil sette den fram i vinduene sine. Det blir som når et barn begynner på skolen; man håper at noen skal ta vel i mot det og at det skal få gode venner.

«.. en av våre betydeligste novellister..»
Professor Per Thomas Andersen i Norsk litteraturhistorie

Roy Jacobsen
Foto: Fredrik Arff

Roy Jacobsen har fire novellesamlinger bak seg. Nå foreligger samlingen Si unnskyld, med 13 utvalgte noveller. I desember fyller han 60 år. Samlingen er en hyllest til forfatteren.

Debuterte som novellist
Roy Jacobsen debuterte som novellist og har senere vekslet mellom roman- og novellesjangeren. I tillegg har han med hell forsøkt seg som biograf (Trygve Bratteli) – og som barnebokforfatter. For debutsamlingen Fangeliv (1982) fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Senere har han utgitt samlingene Det kan komme noen (1989), Den høyre armen (1994) og Fugler og soldater (2001).

Et kresent utvalg
I romjulen fyller Roy Jacobsen 60 år. Forlaget har ønsket å hylle ham gjennom høsten med et festskrift og nyutgivelser av flere av hans romaner. I tillegg foreligger nå novellesamlingen Si unnskyld. 13 utvalgte noveller. Det er hans svært kompetente redaktør Eva Grøner og hans gamle forlegger Per Glad som står bak dette kresne utvalget. I tillegg har forfatterens egne ønsker blitt hensyntatt. Alle de fire tidligere samlingene er representert. Her er ingen rød tråd. Kriteriene for utvalget har først og fremst vært kvalitet og bredde. Sammen er disse novellene solide representanter for Roy Jacobsens totale forfatterskap. 

Stor bredde
Novellene spenner i tid og rom – fra nåtid til fortid, fra by og drabantby til bygdesamfunn, utkant og kyststrøk. Og andre land og kulturer, som i Den høyre armen; en dramatisk og blodig historie med mye symbolikk og umulige valg. Mange av novellene rommer vakre naturskildringer og røff sosialrealisme. I flere er fremmedfrykt, tiltrekning, frastøting og destruktive krefter fremtredende. Si unnskyld og Tegningene er gode eksempler på dette. Her møter vi både den klassiske guttegjengen og ordknappe gutter, som bidrar til brå skiftninger og selsomme vennskap.

«Han var rar, som alle nye, merkelige klær, merkelig ansikt, litt høyere eller litt lavere enn den han lignet mest på og som det var naturlig å sammenligne ham med.»
Fra Tegningene

Løgn og bedrag, skam og skyld, utroskap og erotikk finner vi i Tilståelser og Det kan komme noen.

«Han skulle gjerne ha påstått at denne historien i lang tid hadde ligget på lur i det blodfattige ekteskapet hans, som en sovende hund, eller en kreftsvulst, men faktum er at han først i fjor høst endelig tok mot til seg og spurte Betty (…) om de skulle bli elskere..»
Fra Tilståelser

Ensomhet, isolasjon,  besettelser, vold og mørke undertoner, med og uten erotikk, er elementer i  Steinene og Å gå. Det kan komme noen har også slike innslag. I disse tre novellene finner vi varianter av einstøingen. De beskrives slik at vi kjenner det lukter ensomme og enslige menn – med urolige og forrykte sinn..

«En dag kom han på henne mens hun lette etter molter i utmarka hans. Det var gnistrende sollys, uvanlig varmt mellom fjellene og hun var like lettkledd som ellers. Birger krabbet en stund rundt og studerte henne før han nærmet seg bakfra og kastet seg over henne.»
Fra Steinene

Sorg og tap blir også berørt, kanskje mest eksplisitt i novellen som enkelt bærer tittelen Sorg. I Nesten er det kunsten og kunstnerrollen som problematiseres. Vi møter den etter hvert mislykkede forfatteren T., som ikke er udelt begeistret over at hans dødssyke kunstnerkone får sitt gjennombrudd og høster stor anerkjennelse for sine bilder. Selv stiller hun spørsmål ved sin suksess: Er den fortjent? Er jeg god nok? Senere møter T. en ung danser. Hun blir hans besettelse, som han projiserer kunstnerdrømmen over på. Han ser ikke det andre ser – hennes middelmådighet. Begge de to kvinnene i historien viser vilje og evne til refleksjon og selverkjennelse, mens T. s innsikt og erkjennelse er fraværende. Men øyner vi et håp i avslutningen av novellen, eller..?

«Det hadde ikke skjedd noen dyptgripende forandring med ham på tredve år! Historien var et ferniss av rynker og anekdoter, en samling artikler og meninger drysset tynt utover årene, mer eller mindre egnet til å dekke over en fast struktur – selvhevdelsestrangen.»
Fra Nesten

Roy Jacobsen, en av våre fremste novellister
Gjennom de 13 novellene viser Roy Jacobsen, som i sitt øvrige forfatterskap, at han har en inngående kjennskap til ulike kulturer, subkulturer, miljøer og sosiale lag. Og til natur, vær og landsdeler, til byggeskikk, redskap, verktøy og til praktiske yrker og ferdigheter. Og ikke minst til menneskesinnet. Litteraturprofessor Per Thomas Andersen har, vel fortjent, betegnet ham som en av våre fremste novellister, som også har plassert seg internasjonalt. Og han er i godt selskap. Av andre norske skribenter som har løftet sjangeren til store høyder, vil jeg nevne så ulike forfattere som Kjell Askildsen, Lars Saabye Christensen, Hans Herbjørnsrud, Øystein Lønn, Ingvild H. Rishøi, Laila Stien og Bjørg Vik. Jeg vil også fremheve tidligere gode novellister som Johan Borgen, Hans E. Kinck, Alexander Kielland, Torborg Nedreaas og Amalie Skram. Av store utenlandske forfattere er det naturlig å trekke frem navn som Alice Munro (Nobelprisen i litteratur for 2013), Raymond Carver, Julio Cortázar, Anton Tsjekhov og William Somerset Maugham. Og Franz Kafka og Jorge Luis Borges, som begge eksperimenterte med og fornyet sjangeren.

Hva er det med novellen?
Hva er det med den gode novellen som appellerer til meg? Først og fremst den komprimerte formen, med rikelig undertekst som innbyr til en betydelig grad av meddiktning. Og så det at jeg kan lese den i «én økt» fra begynnelse til slutt. Det litterære grepet in medias res, som ofte benyttes, skaper leselyst; jeg blir raskt kastet inn i handlingen og «hekta». En novelle handler dessuten ofte om et tydelig vendepunkt, et dilemma, en enkelt hendelse som jeg kan gå inn i fullt og helt, mer enn i en roman. Og den munner ofte ut i en form for konklusjon; et tydelig punktum, som kan være både overraskende og mangetydig, som i Einar Øklands lett absurde og groteske novelle, Black&Decker: » Det er ikkje grått for augo nå som før [...] eg veit eg har funne mi livsform». At mange noveller starter med et såkalt frampek, grepet som røper hvordan det går allerede innledningsvis, skaper for meg en egen spenning underveis. Et godt eksempel på dette er den svenske forfatteren Stig Dagermans klassiske, grufulle og fantastiske novelle At döda et barn. «Det är den lyckliga morgonen till en ond dag, ty denna dag skall ett barn dödas i den tredje byn av en lycklig man. Ännu sitter barnet på golvet och knäpper sitt livstycke..» Roy Jacobsen er tro mot sjangeren. Han har skrevet nettopp slike noveller. I Norsk litteraturhistorie 2. utg. (2012) beskriver professor Per Thomas Andersen hans betydelige forfatterskap, der novellene har en sentral plass, slik:

«Jacobsen skriver ofte fortellinger med utgangspunkt i grundig historisk kunnskap, noen ganger basert på egen slektsbakgrunn, men ofte med støtte fra grundig research. Han er engasjert i aktuelle og historisk viktige samfunnsspørsmål (…) Hans sosiale og politiske engasjement er godt integrert i en prosa som gjenspeiler både bred psykologisk innlevelsesevne og et stilistisk grep som er tydeligst i de mindre formatene.»

Bedre og mer presist kan det ikke sies!

«Jeg tror dette er Utlandet, Bettina. Alt er så annerledes.»
Fra Eli Hovdenaks bok Øya

Eli Hovdenak
Foto: Geir Vestad

Eli Hovdenak (f.1956) er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Siden debuten i 1985 og har hun hatt en rekke separatutstillinger. Bildene hennes er innkjøpt av institusjoner som Norsk Kulturråd, Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. Hun har utsmykket steder som Hunderfossen lekeland, Ullevål pasienthotell og Kripos i Oslo. Eli har også vært medlem av innkjøpskomiteen til Nasjonalgalleriet og jurymedlem ved Statens Høstutstilling.

Nå debuterer Eli Hovdenak med bildeboka Øya. Her møter vi de rufsete fuglene Bettina og Bertil, som på en fisketur blir utsatt for de mest bisarre situasjoner uten at de aner det. De havner i krokodillens gap og tror det er en dryppsteinsgrotte, og elefantens snabel oppfatter de som en bro. Surrealisme og humor er merkelapper for Eli. Dette er hennes første bok der hun står for både tekst og bilder. Tidligere har hun illustrert Bukke nikke neie med tekster av Margrethe Munthe. Jeg har intervjuet henne om å gå på forfatterskole, om å debutere i godt voksen alder, og ha full kontroll med både tekst og illustrasjoner - og om humor.

 – Du debuterer som forfatter i godt voksen alder. Hvordan føles det? Og ser du på dette som begynnelsen på en ny karriere?

– Tanken på å lage egen bok, egen tekst, kom da jeg jobbet med tresnittene til Bukke nikke neie.  http://www.hovdenak.no/mm.htm  Det var en nyutgivelse av Margrethe Munthes sanger, og det var ikke like lett å lage bilder til alle. Det tok sin tid. Så begynte jeg å skrive dikt og søkte på NBI.

Jeg har alltid vært opptatt av språket, men nå har det fått mer plass, et eget rom. (Heldige språket!) Det var fint å prøve seg på noe nytt i voksen alder. Skulle gjerne hatt et ekstra liv til å skrive mer. Men å lage bilder har fylt tiden min hittil. Med glede. Fremover vil jeg prøve å veksle mellom tekst og bilder, så det blir nok noen flere bokprosjekter.

– Hva slags forhold hadde du til Margrete Munthe før du gikk løs på oppgaven med å illustrere hennes sanger?

- Jeg visste ikke mye om Munthe fra før, men jeg leste meg fram til en sympatisk og interessant dame. Hun var lærer på Bolteløkka skole i Oslo, og var tilhenger av ny pedagogikk og mot avstraffelser. Barna skulle lære gjennom lek. Hun fikk stipend for å studere tegneundervisning i Storbritannia. Det må ha vært uvanlig på den tiden. Og så bodde hun flere år i Kvinnenes Boligselskap i Theresesgate. Min arbeidsplass er tilfeldigvis i samme gård. Et morsomt sammentreff.  Boligselskapet ble for øvrig bygget i 1923, for å bøte på den kjensgjerning at enslige kvinner ikke fikk eie egen leilighet, men for eksempel måtte bo hos gifte søsken, slik Munthe hadde gjort. Og hvis en kvinne valgte læreryrket, måtte hun være «frøken» hele livet, Hun kunne ikke gifte seg og få barn. Margrete Munthe bodde i Italia i flere år etter at hun ble pensjonert, og oversatte klassikeren Pinoccio til norsk.

-  Bukke, nikke, neie ble en suksess med påfølgende utstilling. Og ble tydeligvis en spore videre – ut på forfattergaleien?

- Ja, som før nevnt, var det da prosessen begynte. Som førte til Øya. Og til Stensparken, hvor neste  bok utspiller seg. Det er et stort arbeid å lage bok. Man investerer mye tid og tanker. Jeg tenkte at bildene til Øya måtte være akvarell,  ikke tresnitt som jeg har jobbet mest med. Fortellingen er full av vann… det måtte bli akvarell. Så jeg begynte å male igjen. Øvde meg på store akvareller for å få svung på penselen. En herlig teknikk med farver som flyter omkring på egenhånd og tørker som de selv vil.

– Du er blant de første som har gått på Norsk barnebokinstitutts (NBIs) forfatterutdanning. Kan du si litt om studiet og hvor avgjørende dette har vært for din debut?

- Vår gruppe var den fjerde, og vi gikk ut våren 2013. Jeg likte å sitte på skolebenken igjen, med nye skolekamerater. Noen stille bleke, andre mer kulørte med lyd. En herlig gruppe. Undervisningen var samlingsbasert. Hver måned var det tre dager med faglig påfyll, skriveverksted og forfatterbesøk. Den første som kom var Thorvald Steen. Han hadde med seg en liten jukselapp som manus, og snakket rolig og lenge om skrivinga og livet. Avslutningsvis sa han: - Glem ikke dette: Ditt liv er av interesse!

Var det det som sto på lappen? Det var fint. Alle har sine erfaringer og sin stemme. Det var nesten det stiligste på forfatterutdanninga; de andres stemmer. Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg kjente igjen tekstene deres, hvis de ikke leste dem selv.. Det var nyttig å bli mer bevisst på fortellerstemmen. Den faglige biten gjorde at jeg fikk sortert bedre alt jeg trodde jeg visste fra før. Jeg søkte på NBI for å få større tillit til egen skriving. Men det jeg fikk attpå var medstudentene og en nyvunnen appetitt på bøker.

 – Du er en anerkjent og etablert bildekunstner med en stor produksjon og en rekke utstillinger bak deg. Og du er innkjøpt av prestisjefylte institusjoner som Nasjonal- og Riksgalleriet. Hva slags erfaringer har du med det å illustrere bøker?

- Jeg prøvde å by meg fram til et forlag etter endt utdannelse, men fikk det rådet at jeg burde gå på noen skoler først. For man kunne ikke servere barn hva som helst. Barn liker ikke barnslige tegninger, fikk jeg høre. De var nok fornøyde med de illustratørene de allerede hadde. Jeg ble litt fornærmet, men har nok for lengst glemt det hele. Noen illustrasjon fikk jeg uansett gjort før Munthe: Bli lys! (2005), Ord om drømmer (1998), Rett mot rett (1992) og Vil du bli slank? (1988). http://www.hovdenak.no/illustrasjoner.htm

– Siden du er bildekunstner virker det opplagt at du måtte lage en bildebok. Kan du si litt om hvordan prosessen har vært? Idéen? Forholdet mellom illustrasjon og tekst?

Planen var å lage bildebok, ja. Øya har utgangspunkt i ett tresnitt jeg lagde på nittitallet; Mørke midt på dagen. Det er en krokodille med en trist frosk fanget i gapet og noen like triste frosker inni magen. Trykkplata er en lang tjukk krokodilleplanke som trengte å bli enda lenger, så en løs plankehale måtte dyttes inntil kroppsplanken under trykkinga. Jeg lekte da med tanken om å trykke et oppfølgerbilde der halen var løftet opp så froskene som var fanget inne i mørket, kunne reddes ut bakveien liksom. http://www.hovdenak.no/plukk.htm

Godt inne i et nytt århundre gikk jeg i gang med redningen. Jeg tegnet masse skisser. Frosker ble til fugler og fortellingen ble utvidet i begge ender. Bertil og Bettina opplevde stadig mer. Alt for mye. Bort med det. Jeg skriblet litt på skissene også, med uleselig penselskrift. Og de små tekstbitene vokste til dialogen mellom Bertil og Bettina som nå utgjør teksten i Øya. Det  er bildene som bærer fortellingen og teksten illustrerer, belyser bildene. Bildene er liksom livet som svusjer avgårde med Bertil og Bettina, og teksten er deres måte å holde fast og forstå det de opplever. De flyter med og gjennom, like velbeholdne og fornøyde som før. Som tillitsfulle barn.

– Du er ikke den første bildekunstner som ender som forfatter. Hvilke fordeler er det å stå for både tekst og illustrasjoner under arbeidet med en bok? Altså ha full kontroll?

- Tidligere har jeg opplevd å få en ferdig tekst som jeg skulle lage bilder til. Da er man jo underlagt teksten, vil jeg si. Inspirert av den også selvfølgelig. Men står man for både tekst og bilder, kan man begynne i den enden man vil, med skissene som i Øya, eller med teksten som er klare til neste bok. Eller man kan veksle frem og tilbake mellom dem og tilpasse underveis. Jeg gjorde det og med Øya; endringer hele veien. Mye frem og tilbake. Takk, dere tålmodige rådspurte.

– Hvordan er ditt forhold til tekst? Kunne du ha skrevet en bok uten illustrasjoner?

- Teksten i Øya er på beskjedne 442 ord. Men jeg liker godt ordrike fortellinger også. Masse innskutte bisetninger og nitide beskrivelser av karakterenes nervøse rykninger og klærnes flekker og dårlige søm. Den slags. Langtløpende tekst kan lage store verdener der man føres omkring i de landskapene boka presenterer. Og da er man jo veldig medskapende; man må  jo fylle inn masse selv, mane frem karakterenes utseende og husene og skogen selv. Og havet og skyene. Men jeg skal nok ikke skrive romaner. Korte tekster passer meg best. Med og uten bilder.

- Bildene dine har mye humor og absurditet i seg. Så også din bok, Øya. Ikke uventet.. Kan du si litt om ditt forhold til humor?

- Jeg pleier å si at mine bilder og nå tekst, handler om forståelse – misforståelse, likhet – ulikhet og kontakt – mangel på kontakt. Og humoren oppstår i disse motsetningene. Kommunikasjon er vanskelig og moro. Jeg har stor glede av å observere hvordan folk snakker til hverandre, forbi hverandre, mot hverandre. Det er rene kampsporten innimellom, kamuflert som hverdagsprat. Bertil og Bettina bekrefter og speiler hverandre så uanstrengt at de mener at: - Vi ligner på oss. Det er jeg glad for. Underveis var jeg nemlig litt engstelig for at de ikke lignet nok på seg selv. På bildene altså. Men hvem skulle de ellers være?

- Har du noen forbilder? Litterære og på bildesiden?

- Ikke akkurat forbilder, men jeg liker jo mange og mangt: Egon Mathiesen, Tove Jansson, Douglas Florian, P.G. Wodehouse, Mark Twain, William Faulkner, Harper Lee, Kjartan Hatløy, Karin Haugane. Og på bildesiden: Akvarellene til Nolde, tegningene til Seurat, Georgia O´Keeffe, De Chirico, Hanne Lene Nielsen og Sabine Berr. Og tegneserier. Øya er jo nesten tegneserie. Jeg tenker at det er litt pussig at jeg trengte to år på NBI for å sette mange bilder etter hverandre til en bok. Og med litt tekst til hvert bilde. Nesten som før; bilde med tittel. Men nå tretti bilder i kø..

- Hva slags forventninger har du til mottagelsen av Øya? Fra publikum, bokhandlere og medier? Og ikke minst fra «egne rekker»?

- Noen tar imot. Sånn som med bildene mine; noen får noe utav det. Morer seg. Liker assosiasjonene, linjene, humoren og får med seg alvoret. Med Thorvald Steen i ryggen viser jeg fram boka og håper at mitt bidrag er av interesse. Noen må skrive om fugler i kano. Andre må skrive om olje.

http://www.hovdenak.no/

«Du ser oss overalt – i traseen mellom Rena og Lillehammer, med vandringsstav i hånd mot Santiago de Compostela, på rockekonsert i band-T-skjorte og bandana, i høyskolenes forelesningssaler og regjeringskvartalets kantiner – med det lett gjenkjennelige halvt forklarede, halvt paniske ansiktsuttrykket: vi som skulle ha gitt oss alderdommen i vold, men ikke klarer det.»
Fra boken Overlevelsesteknikk for unge gamle av Klara Bøe og Petter Henriksen

For 26 år siden utga Klara Bøe og Petter Henriksen bestselgeren Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende. En mannsalder senere er paret ute med boken Overlevelsesteknikk for unge gamle, en humoristisk håndsrekning til et nytt demografisk segment og en håndbok i tilrettelegging av den moderne alderdommen. Aftenpostens Torstein Hvattum kaller den «siste nytt fra bokbransjens hjelpemiddelsentral.»

Jeg er en av disse unge gamle. Jeg tilhører den første generasjon eldre som skrenser på vei mot alderdommen, med vaner og forventinger som kan komme til å kollidere med alderen. Og som har muligheter ingen generasjon før har hatt til å leve rikt og meningsfylt langt opp og inn i «støvets år». Det er dette forfatterparet Klara Bøe og Petter Henriksen, som selv befinner seg midt i målgruppen, skriver om i denne muntre, selvironiske og skråblikkende håndboken, som også har undertittelen «…hvordan leve det rike liv uten å dø av det».

For i denne mulighetenes verden lurer også farer. Mange strekker og forstrekker seg i et voldsom jag etter opplevelser og evig ungdom, samtidig som de skvises mellom jobb, barn, barnebarn og gamle foreldre. I en alder der tidligere generasjoner i stor grad kunne trekke seg foreldreløse tilbake til gyngestolen og kamferdropsen, og la alderdommen og døden bare komme, er vi de unge gamle med offensive ambisjoner om det gode liv, lite forberedt på den «beinharde» virkeligheten som venter oss. Vennlig overbærende og bitende skånselsløst beskriver de to forfatterne utvalget av roller og det brede spekter av indre og ytre krav og forventinger, som møter oss mellom +- 60 og 75. Hvordan takler vi alt dette på en god måte?

Boken gir ingen kvikk oppskrift på god alderdom, men er en bevisstgjørende og til dels skånselsløs gjennomgang av et mangfoldig og gjenkjennende rolleregister. Og den gir nyttige råd og interessante løsninger på alt fra fjerning av uønsket hårvekst til testamentale utfordringer.

Jeg siterer fritt og vilt fra bokens ulike kapitler, og begynner med kapittelet Stilikon, som blant annet handler om å holde høyden utseendemessig:

«..man kan gjerne styre unna de «tidløse» antrekkene (…) Den lette og ledige fritidsdressen for menn forbindes nå mest med forstandere i frimenigheter. Fruekjolene hadde sin gullalder på sekstitallet.»

Godt råd fra forfatterne: Ikke vær bekymret for grått hår! Bare se på Christine Lagarde, direktør for Det internasjonale pengefondet. Hun ser jo ikke så verst ut?

Fra temaet Globetrotter,  siterer jeg ett av utallige reiseråd:

«Trapp ned på de store pyntegjenstandene du har lyst til å ta med deg hjem som håndbagasje. Vår svigerdatter klarte å få med seg (…) en mannshøy sjiraff (…) gjennom tre flyplasser (…) Slike mesterstykker er forbehold (…) ungdom og sjarm.»

Kjøkkengud(inne)-rollen er inngående beskrevet. Det handler om å glede familie og venner, uten selv å ligge som et slakt etterpå:

«Drinkmiksing gir et påskudd til å få drukket opp alle flaskene med suspekt (…) brennevin man i begeistring har tatt med (…) fra utlandet (…) Coctailselskaper egner seg særlig for vertskap som ikke er kveldssterke; etter fire drinker i løpet av et par timer er de fleste unggamle gjester klare for å vakle hjem.»

Mange har et nedstøvet lager med kuriøst, men lovlige importert brennevin egnet for kjappe coctailselskaper. Les hvordan du kan bli kvitt det på en rask og jovial måte!

I kapittelet Friskus, oppfordres til moderat kontroll over det fysiske forfallet og harseleres over treningshysteri og overambisiøse turopplegg:

«.. fottur i Cornwall (…) Ikke nei i noen munn! (…) seks dagsetapper (…) 25 kilometer (…) Vi knasket i oss et XXL-brett med betennelsesdemperen Voltaren underveis. Kun èn deltaker fullførte uten hjelp av buss eller båt.»

Så kommer vi til den krevende rollen Åndsmenneske, der utfordringen er kontroll over det intellektuelle forfallet. Her et enkelt, men utvilsomt godt råd:

«Lær noe nytt hver dag (…)»

Deretter følger Proprietær-kapittelet, som blant annet tar for seg den eiendomsmassen (hus/leiligheter/hytter) og øvrige verdier som unge gamle av i dag besitter, og som skal forvaltes og arves.. Ja, ikke minst arves..:

«… vedlikeholdskostnader/ambisjonsnivå/ferieukefordeling kulminerte med at Haraldsen-barn A bar Haraldsen-barn B i skruestikkegrep (…) til nærmeste bryggekant (…) mens Haraldsen-barn C og forbløffede sommergjester så på. Frivillige søskensameier kan skjære seg. Påtvungne søskensameier må..»

Eie sammen? Tja..? Sjelden lurt..

Rollen som Sosialt dyr, har også sine sider. Det er interessant å lese om hva en stadig voksende vennekrets krever av en ung gammel, særlig om han/hun også ønsker seg tilskudd av yngre venner, ettersom de eldre faller fra.. Og hvordan man fortsatt kan holde kontakt med folk på analogt vis:

«Formuleringer man skal unngå hvis man vil ha yngre venner: (Med glimt i øyet): «Har du funnet deg en kavaler?»

«Gammeldags billedløs telefon. Fortsatt genialt til den gode samtalen»

– Hallo! Det er meg!

Kulturfiff høres ikke udelt sjarmerende ut, men vi vil jo holde oss oppdatert på kulturlivet..:

«Kulturen utvider livet, og det trenger vi nå (…) det er god overlevelsesteknikk. Ingen grunn til å holde igjen. Og ingen grunn til å sjenere seg over at vi noen ganger jager i flokk.»

Å knuselske barnebarna kan innebære rollen som Fritidsleder. Her ligger utrolig mye glede – og enkelte utfordringer:

«Mine barnebarn tror jeg er det eldste i hele verden, og etter et par timer sammen med dem tror jeg det også.»
Gene Perret

Illustrerende foto stjålet fra Vi over 60 og deres interessante artikkel «Bestefar mer sammen med barnebarn»:
http://www.viover60.no/2012/10/24/bestefar-mer-sammen-med-barnebarn/
Foto: Thinkstock

Seniorkonsulenten er et viktig kapittel om veien inn i pensjonistenes rekker; raskt eller langsomt ut av arbeidslivet, inn i «ferie- og fritid» eller frivillighetsarbeid, kanskje enmannsforetak.. Her ligger også temaer som å skrive testamente, gjøre opp sitt bestikk (er det noe du angrer på?) 0g slike ting:

«Kast/makuler/brenn/slett alt du ikke vil arvinger skal underholde i selskapslivet med, eller synke gjennom gulvet av forlegenhet over. Mens du ennå kan.»

Kast/ brenn/ makuler like godt først som sist!

Pleier-kapittelet handler om de virkelig gamle. Om hvordan vi kan bidra til å gi egne foreldre og andre nære en verdig alderdom, både når de selv vil – og ikke vil. Det kan være krevende.. Men det er ikke alltid at de eldste er eldst. Jeg siterer fra innledningen av bokens siste kapittel:

«En bekjent av oss jobber som hjemmesykepleier. Et av hennes faste besøk er hos en eldre kvinne og hennes sønn. Kvinnen er 97, sønnen 79. Det er sønnen som er pleietrengende. Moren klarer seg utmerket.»

Forfatterne av denne lesverdige boken, er samboere med to barn og fire barnebarn. Klara Bøe har jobbet store deler av sitt yrkesaktive liv i sentralforvaltningen, Petter Henriksen i forlagsbransjen. Boken har de skrevet for venner, barn av unge gamle og av gamle, bekjente av vordene pensjonister og andre interesserte. For vel en mannsalder siden skrev de altså boken Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende. Den gang var jeg også i målgruppen, og hadde som informasjonsansvarlig i forlaget gleden av å lansere den. Nå er jeg spent på om Bøe & Henriksen om ytterligere 25 år vil skrive boken Overlevelsesteknikk for 100-åringer, og om jeg på det tidspunkt fortsatt er i stand til å dra nytte av rådene..